Aftenposten hadde i dag en reportasje som bekrefter at butikkdøden- som alderdommen- kommer krypende sikkert og umerkelig.
Overskriften var som følger:
Kundene kom hit for å få råd og vink, men gikk andre steder for å handle.
Butikkeieren som drev en 60 år gammel elkjøp-butikk med fire arbeidsplasser måtte melde oppbud og konkurs i sist uke.
Innehaveren er 63 år og har arbeidet på samme sted i henimot 50 år. Så hva nå? Han uttalte " selv om vi har lang erfaring, blir vi ikke verdsatt for den kompetansen vi har. De handler hos de mektige kjedene som har et gigantisk markedsføringsbudsjett, hvor det hele handler om pris,pris,pris".
Vedkommende som drev denne nå nedlagt Elbutikk havnet i dødens posisjon med omsetning rundt 5 millioner og 3 ansatte pluss seg selv."
Enten må du ha megaomsetning, eller være et superspesialisert enmannsforetak. Ellers er det døden rent forretningsmessig.
For 63 åringen må det være en bitter utgang av forretningslivet. Og det vil bli mange flere slike triste forretnings-skjebner. Ikke minst i min tidligere sportsbransje.
18.2. hadde Finansavisen overskriften: Sportsbutikkenes skrekkliste vokser.
Og listen var en fortegnelse av rundt 75 sportsbutikker nedlagt på et drøyt år.
Og konklusjonen var krystallklar:Den dårligste nyheten for en sportsbutikk, uansett kjedetilknytning, er nyheten om at XXL eller G-Max dukker opp i nabolaget. Da er det bare å starte nedtellingen til den dagen du skal stenge butikken og livsverket gå i grus."
Jeg takker alle makter for at jeg så hva som kom, for noen år siden. Ellers hadde jeg i dag delt skjebne med 63 åringen . Hva skal han gjøre nå? Jeg håper inderlig at han har hatt vet nok til å ha tatt ut en skikkelig pensjon slik at det ikke blir helt smalhans. Det er nemlig selvstendig næringsdrivende som ikke har spart til pensjon gjennom selskapet som har de magreste pensjonsår i vente.
Denne sure skjebne hadde jeg selv forsont meg med for mange år siden. Jeg hadde egentlig gitt opp det hele uten minste form for sutring, ettersom jeg satt hverken i rullestol eller var et psykiatrisk (nåja!) tilfelle. Jeg skulle nok overleve på et vis på en billig hybel med grove skiver og havregraut.
Men- så kom autstralske produkter inn i bildet. Og det som før hadde vært en uoppnåelig drøm- reiser til New Zealand og Australia, har nå de siste år blitt rutine. Virkeligheten overgår fantasien. Det er bare å være forretningsmessig "gal" nok, så kan det umulige skje. Bare spør oppfinnerne av Facebook, Google og Apple. UTEN ALLER MINSTE SAMMENLIKNING FORØVRIG!!!!
