Mange går rundt og funderer på meningen med livet. Dette er jo egentlig misforstått- som om det var en passiv greie som plutselig skulle dette ned i fanget ditt.
Danskene sier at den som vil være medlem av fellesskapet, må yte noe for fellesskapet.
I tråd med dette vil jeg si at den som skal være medlem av det levende liv, må putte inn en solid egeninnsats i det samme liv. Da opplever du mening. Det hjelper også kollossalt å putte inn mye humør og humor. Ingenting forrenter seg bedre.
Nå er det så at vi medmennesker ikke kan sette rammen (død, sjukdom osv.) omkring vår skjebne. Men vi kan gi livet innhold. Og så kan vi prøve så godt vi kan å gi arbeidet et visst innhold. Det siste er ikke alltid enkelt. Det skal gudene vite.
Og så er det dette da med livskunsten. Den ekte livskunstner sammenlikner seg alltid med mennesker som er verre stilt i livet enn seg selv!
En av mine bekjente fikk i en alder av 50 år en trestamme over seg med den følge at han ble lam fra livet og ned. Han er aktiv i dag som bare det, kjører bil og er i konstant virksomhet med en energi som kan ta pusten av noen og hver ikke-invalid. Vedkommende fortalte meg at da han var på Sunnås fikk han oppleved de som virkelig hadde fått en sørgelig skjebne. Når han så på de unge mennsker (under 20) som grunnet trafikkulykker, stupeulykker o.l.hadde blitt lam fra nakken og ned, priset han seg lykkelig over hvor heldig han selv hadde vært i sammenlikning!
Forleden kveld fikk jeg besøk av en av mine næreste og helt jevngamle venner gjennom mange år. Han bor på Nord-Jæren. Vi har reist sammen på forretningsturer mange steder i Europa og fisket og jaktet sammen i en menneskealder. En nær venn er en person du kan betro deg til ubetinget.
Jeg hadde ikke hatt kontakt med ham på 10 år da han plutselig sto der! Det føltes som vi hadde ikke vært fra hverandre mer enn en dag. Men nå hadde han fått kols! (Han hadde vært stor-røyker helt fram til 2004). Han som tidligere fløy over viddene! Han hadde så lyst til å gå opp til Varberg mens han ennå var i stand til det.
Det tok sin tid til vi kom til topps. I mitt stille sinn tenkte jeg på at utsikten til å tilbringe sin siste tid på jorden ved siden av en surstofflaske var forskrekkelig sannsynlig for min kjære venn.
Samtidig ble jeg påtrengende oppmerksom på at jeg alltid hadde tatt min egen robuste helse som en selvfølge! Etter den Varberg-turen kommer jeg aldri mer til å gjøre det.
Så derfor, kjære elektroniske venner, tell dine fordeler i livet! Du har nemlig mye å glede deg over hvis du bare tar deg tid til å tenke etter og sammenlikne med de som VIRKELIG har fått en sørgelig skjebne!!
