Avgang kl. 0600 1.november. Ingen tog gikk , så det ble min faste drosjesjåfør Rolf som plukket meg opp ved kinoen.
Der er drosjeturer som ikke er noe mer enn transport fra A til B, og så er der berikende totalopplevelser som med sympatiske Rolf "early in the morning". Rolf hadde mye å berette om artige personopplevelser i Egersund på 1980-tallet. Noen kunne vært overdådige revyinnslag. Så tiden gikk fort til Sola.
Flyturen til København var ordinær, men sannelig er ikke Kastrup noen liten flyplass! Singapore Airlines holder fortsatt på stilen, og det kommer godt med på den 13 timer (!) lange flyturen til Singapore. Changi Airport er kåret flere ganger som "the best in the world", og jeg er helt enig. Den er oversiktlig, informasjonsvennlig og serviceinnstilt. De "kilometerlange" korridorene kunne godt blitt brukt som arenaer for innendørs 10000 meter. Det er da du ser at i sammenlikning er Kastrup "noe puslete" tross alt. Så langt turen til mellomstopp Singapore.
Jeg hopper rett på hjemreisen Sydney-Sola. Min aldeles uunværlige kiropraktor Atle hadde sjekket skjelettet før den en måned lange reise. Alt var i balanse!
Men mens hotell- madrassene i Perth var faste og fine, var det en annen historie på mitt i øvrig utmerkede hotell i Sydney. At madrassene var bløte, er bare det første av 10 fornavn. Så skjedde da også "katastrofen" da jeg hadde en drøy uke igjen. En natt da jeg vridde og vendte meg i varmen, hoppet bekkenet ut av ledd. Så det ble å gå for meget sterk redusert maskin, uten at det svekket totalopplevelsen i Sydney nevneverdig. Det var bare å holde høyt nok marsjtempo og fortrenge smertene (som stikkende kniver). Det er i slike omstendigheter at jeg tenker at dette er "peanuts" i større sammenheng, og det går over. Det gjør det ikke med de som må regelmessig til dialyse og lignende.
Strekningen Sydney- Singapore er på 8 timer, og det ble meeget lange timer for mitt verkende bekken. Jeg vridde meg hele tiden , og mine nabopassasjerer så megetsigende opp i luften. Da vi skulle skifte fly i Singaporet for siste strekning til London, strakte jeg meg i en uheldig vinkel da jeg skulle få ned ryggsekken fra bagasjehyllen. Jeg unner ikke min værste fiende det konsentrerte "smertehelvetet" som gjennomsyret skjelett og muskler da jeg begynte på turen ned midgangen. Jeg måtte faktisk innføre en ny sportsgren- hinking med støtte!
Utfordringen var å nå det korresponderende flyet ettersom transferpassasjerene hadde svært snaut med tid på seg. Vi var forsinket så det holdt. De som har vært på Changi vet at det er "endeløst" nedover fra A1 til B9. Jeg hadde igrunnen gitt opp. Og ettersom det ikke fantes "innvalideassistenter" så sent på natten så det svart ut, beksvart!
Så dukket det opp en dame på rundt 80 som også skulle til London. Hun var virkelig inspirerende og energisk. Ettersom hun også var i siste liten "hang" jeg meg på henne, og vi to dannet "baktroppen". Jeg "hinke-hoppet" mellom "rullebandene" og bet tennene i sammen som best jeg kunne. Vi nådde det akkurat før "gaten" lukket. Uten drahjelp fra den ungdommelige dame hadde jeg ikke blogget dette nå. Jeg hadde fortsatt vært "underveis". Det utrolige var at all denne "hinkehoppingen" fjernet smertenen i bekkenet, så de tretten timene gikk "som en nokså smertefri lek". Det gjorde også resten av turen, inklusive togtur til Egersund!
Atle var syk i dag, jeg får prøve å ringe han igjen i moren. Før den avsindige julehandelses-galskapen setter inn, må iallefall skjelettet være tip-top!
