Mitt første møte med New York var påsken 2002, et halvt år etter terrorangrepet på tvillingtårnene. Jeg skulle bo et stykke opp på Brodway. Jeg var blitt anbefalt dette "billighotellet" av Aftenposten. Det ble et uforglemmelig førsteinntrykk fra verdensbyen, takket være en drosjesjåfør som tilførte "direkte tale" en helt ny dimensjon. Sammenliknet med ham blir undertegnede en sky og stille person.
Etter noen sekunder i drosjen begynte han å legge ut om de skyhøye forsikringsprisene på drosjene. For å ha råd til forsikring måtte han helst bo i drosjen hele døgnet. Jeg forsto det slik at det var rett før han havnet på fortauet som tigger. Når denne klagesanger endelig var over, begynte neste kapittel.
Og det var om hans bror som nå gikk med selvmordstanker. Broren hadde oppdaget at han hadde giftet seg med en nymfoman, og hun hadde vært i seng med hele det mannlige nabolag (flere kvartaler). Ofte flere menn i samme seng, ettersom hun likte gruppesex med mange mannlige deltakere, og hun eneste kvinne! Og denne nymfomanen mobbet den stakkars broren hele tiden med at hun trengte skikkelige mannfolk i senga og ikke en stakkars tass som ikke kunne på noen måte tilfredsstille henne! ( Jeg tenkte i mitt stille sinn at New York måtte være en fæl plass!)
Inntrykket ble forsterket da den deprimerte drosjesjåfør satte meg av på hotellets adresse. Sjåføren sa at 100 meter oppe begynte farlige bydel Harlem. Og rett ved hotellinngangen sto en diger Ford parkert, og midt oppå det enda digrere panseret lå en 2 meter svart muskelbunt med strikkelue arrogant henslengt. Med lav stemme sa sjåføren "watch your back". (Pass deg). Så kjørte han avgårde fortere enn svint.
Med alle sanser i helspenn gikk jeg inn i det jeg trodde var resepsjonen. Men nei! "Damen" i det veldig nedslitte lokalet fulgte meg til døren og pekte på en lysende hotellskilt 50 meter lenger opp på andre side av gaten. Og der sto jeg med kufferten på fortauet og lurte på om jeg turde bevege meg en eneste millimeter før dagslyset. Men, da så jeg en hvit familie som gikk ut av en drosje som hadde stoppet under skiltet. Da tok jeg sjansen. Jeg måtte forsere to etasjer med trapper før jeg endelig kom til resepsjonen. Å sammenlikne utstrålingen fra resepsjonisten med en gråstein, ville være å fornærme gråsteinen. Og for å komme fram til rommet måtte jeg gjennom flere labyrinter. Da jeg endelig kom fram, var det faktisk et koselig rom med sjel! Utsikten var rett bort i en murbygning med et digert vindu inn til et treningssenter hvor stort sett svette og overvektige damer mosjonerte det dissende flesket. Jeg trakk gardinene foran for resten av oppholdet.
Morgenen opprant , og frokost måtte jeg innta i en Diner lenger nede i gata. Og med dagslyset var det et annet Upper Broadway som åpenbarte seg. Ikke det minste skremmende. Å starte frokosten på Dineren var en grei start på dagene under oppholdet. Jeg dro frokostene ut så lenge som mulig, ettersom persongalleriet var skiftende og fascinerende. Med stekte egg, karbonader, ketchup og det hele var jeg en anelse tilbake til Kafe Hjemly i Storgaten på 1950 tallets Egersund. Jeg hadde mitt faste vindusbord, og derfra kunne jeg betrakte gatens enda mer fascinerende parade som til fulle beviste "at i Herrens Have" er det mange planter.
Jeg lar det bli med dette i denne omgang, så kan jeg følge opp senere med neste blogginnslag fra energiske New York.
