I den grad jeg blogger om helsemessige utfordringer, så er det utelukkende for å fortelle mine facebookvenner som sliter med det samme- dere er ikke alene. Hvis det kan være noe trøst.
Når mitt ikke helt unge legeme slår seg vrangt, nytter det ikke å henvende seg til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Heller ikke til Snåsamannen eller andre helere. Det hjelper heller ikke det minste å legge seg ned på kne å be. Håndspåleggelse og lignede triks er helt ubrukelige.
Nei da ! Da stoler jeg utelukkende på kiropraktor Atle og min fastlege Ole Gunnar. Foruten å være virkelig seriøse og topp kompetente "fagfolk", så er de i tillegg begge varme og meget inkluderende personer. Og den "pakken"er ingenlunne noen selvfølge!
Jeg må leve med at det bekkenet mitt som hadde vært skjeivt i så mange år, er en tilbakevennende utfordring. Atle fikk det på plass for noen år siden med et smell. Og det etter at en berømt kirurg nordover hadde konkludert med at jeg hadde "bobler" som forårsaket de konstante smerter.
Jeg tenker da på alle de som har fått livet sitt smertemessig belastet grunnet arrogansen fra legestanden overfor kiropraktorene. Atle fortalte meg den gang at hvis jeg ikke hadde oppsøkt ham,ville det endt med omfattende ryggoperasjon.
Tilbake til det siste døgnet. I går kveld da jeg skulle reise meg fra min lesestol, var det akutt totalkrampe i bekken, baksiden av lår og legger. Jeg kunne knapt bevege meg. Det var som jeg ble angrepet av en bataljon skarpe kniver "overalt". Å manøvre seg opp de bratte trapper og over i sengen, var en tidkrevende, komplisert og smertefull operasjon. "Smertehelvetet" økte på hele tiden, uansett stilling i senga.
Da var det bare å gjøre kort prosess. Med en viljestyrke jeg ikke trodde jeg var i besittelse av, var det bare midt på natten å komme seg ut av sengen, kle på seg og ut på gaten for å foreta ensom hinkende byvandring klokken 0200! Første runde rundt torvet og gågaten gikk i haltende krigsinvalid-tempo. Jeg bet tennene sammen, og for hver runde øktes farten. Heldigvis var min blodpumpe og assisterende pacemaker i toppform; så fra den kanten var det god støtte å få.
Den siste runde gikk i så stort tempo at en utenforstående ikke ville kunnet forstå at det var "noe som helst galt med den karen". Midt i prosessen passerte politiets nattpatrulje "invaliden", senket farten og kjørte meeeget sakte forbi.
Denne viljestyrte innsats hjalp noe på resten av natten jeg tilbrakte i sengen, de verste smertene var borte, men søvn ble det ikke.
I morges ringte jeg Atles kontor, traff hans overmåte sympatiske frue og fortalte "at enden var nær". Jeg fortalte at det som gjorde at jeg kom meg gjennom natten, var at jeg hele tiden hadde Kris Kristoffersens "Help me make it through the night" surrende inne i mitt hode. Grunnet akuttsituasjonen fikk jeg beskjed om å komme med en gang. Atle skulle ut på lang tur fra morgenen av. På pure stahet spaserte jeg ut Årstaddalen, hadde flere stopp innimellom, og det lengste i en stol på NAV-kontoret. Ankommet Atle gikk han i gang på direkten. Det viste seg at begge bekkene, var i ulag, pluss endel "attåt". Han fikk bekkene på plass akkompagnert av lyd som pistolsmell og fikset resten helprofesjonellt. Fra en meget tung natt og nedtrykket morgen, spaserte jeg i militær marsjfart tilbake til kinostrøket. Den Hellige Treenighet, når dere en gang møter Atle, sier jeg bare: "Roll over".
