Overskriften er en av lord Chesterfields mange legendariske utsagn. Et annet er om sex:"Stillingen er latterlig, energien bortkastet og sluttresultatet meget tvilsomt".
Men tilbake til dette med begravelser. I likhet med kristendommens mange ritualer: dåp, konfirmasjon og bryllup, er begravelser blitt "big business". Når omkostningene ved enkelte begravelser nærmer seg 100 000 kroner, er det hele jo kommet helt ut på viddene.
"Send meg en blomst mens jeg lever, det er for sent når jeg er død. Mitt øye ei skuer, de blomster du legger på kisten min ned". Det ordspråket har jeg tenkt mye på. Og blomster, det kan være så mangt. Som oppmuntringer, rosende ord osv., mens de lever!
"Det sted i kristendommen hvor det drives mest avgudsdyrkelse , er på kirkegårdene. Perverst og primitivt. Å dyrke begravede skjeletter, er på grensen til organisert sinnssykdom, spør du meg". En av mine særdeles frittalende venner sparte ikke på kruttet i en interessant diskusjon vi hadde. De frie vitnesbyrd satt løst. For de av mine bekjente som synes jeg er frittalende; sammenliknet med min særdeles direkte åndsfrende, er jeg bare amatøren. Vedkommende har så pass selvkritisk sans at han holder seg borte fra facebook. Ellers ville han blitt ruinert av omkostningene ved tallrike rettsaker grunnet offentlig sjikane.
Når det gjelder dette med begravelser og kirkegårder har jeg blitt mer og mer interessert i dette fenomenet. Jeg tror selv Jesus Kristus ville betakket seg for å få stormannsgale mausoleer til hans "ære". Jeg trodde at ingen kirkegård i kristendommens kulturkrets kunne overgå stormannsgalskapen i Buenos Aires. På hovedkirkegården var enkelte gravsteder som små hus. Jeg husker spesielt "graven" til Evita Peron. Jøje meg for en avgudsdyrkelse!
Var det voldsomme greier i Buenos Aires, var det "ekstremt" i, av alle steder, Havanna! Selv om Castro driver en gjennomført ateistisk stat, så er kirkegården der med sine ruvende mausoleer, engler og det hele av en slik art at du får bakover-sveis.
Noe mer neddempet, men like "unorsk" var hovedkirkegården i Napoleons hjemby, Ajaccio på Korsika. Der var kistene lagret i hyller i fjellveggen og beskyttet av glass. Og med full historikk og bilder av avdøde. Mye mer interessant å "føre samtale" med dine avdøde kjære på så nært hold, enn å stå på en norsk kirkegård å stirre på en gravsten som forteller at det "i dypet" ligger et skjelett som har samme DNA som deg selv. Mine to foreldre har de to mest beskjedne gravsteiner på sektekirkens gravplass på Krossmoen. Det er to enkle natursteiner på to adskilte graver. De lokale sekter begraver nemlig sine avdøde i "hytt og pine" når det gjelder slektskapsforhold. Familiegraver finnes ikke.
Når det gjelder mine foreldres gravsteiner, har jeg besøkt dem en eneste gang. Det holder! Minnet om dem har jeg inne i meg. Det er bare å trykke på enter, så strømmer de levende minner på.
I motsetning til overdådige mausoleer, så opplevde jeg helt ytterst på motsatt side av skalaen noe hjerteskjærende på en "kirkegård" ut av Cape Town. Det var en gravplass reservert de svarte. De forhutlede jordhaugene med noen ynkelige hjemmespikkede "trekors" kommer jeg aldri til å glemme. Selv en selvdød sau i Norge ville fått noe mer "verdig" enn disse jordhaugene i en bakkeskråning på et øde sted i Sør-Afrika. Forøvrig- jeg har stor sans for hinduenes begravelsesrituale. Der legger de likene på toppen av et "Sankt-Hans" bål og tenner på. Ingen prekener, minneord, salmer, dyre kister, et "hav av blomster" og "moteshow" som glorifiserer de levende. Som eks. i Dianas begravelse.
