To faktorer har hengt som en mare over meg de siste årene. Hva ville skje med mitt aldeles originale butikklokale når jeg hadde gått ut av tiden? Og hvor skulle asken fra mitt kremerte legeme spres?
Når har løsningen kommet på første utfordring. Som igjen løste dilemmaet askespredning.
Eigersund Jeger- og Fiskerforening var jeg med å starte for 50 år siden. I disse dager skriver jeg testamente. Der er det bestemt at denne jeger- og fiskerforening skal arve begge mine sentrums- eiendommer med alt av innbo og varebeholdning.
På sikt kan dette gi foreningen et showroom som ingen andre i landet er i nærheten av når det gjelder skreddersydd inventar . Den tidligere sportsfiske- og våpenforretning jeg drev er innredet perfekt for foreningens formål. Det tidligere sykkelverksted vil i tillegg kunne brukes til montering av kikkertsikter og i det hele tatt alskens "tekniske utskeielser".
Tomten med garasjer og parkeringsplasser kan opprustes kraftig og gi sikre leieinntekter for utleie av særdeles ettertraktede parkeringsplasser. Disse leieinntektene kan finansere driften av det nye "sentrums- foreningslokale". Fortsatt skal jeg drive min spesialforretning i forhåpenligvis i enda mange år. (Jeg må jo ha noe å bruke energien på)! Men etterhvert vil vi få en gradvis kombinert overgang fra forretningsdrift til foreningsvirksomhet.
Så var det dette med askespredning. For meg har det vært utenkelig at mitt jordiske liv skal ende med at mitt legeme i full oppløsning skal plasseres i en kiste som skal legges i et hull i terrenget. Helt utenkelig. Og for meg subjektiv aldeles uverdig.
Nå skal jeg omsider få tatt kontakt med fylkesmannen og få innhentet tillatelse til kremering og askespredning. Dette blir mer og mer vanlig blandt mennesker som i sitt levende liv ikke var avhengig av organisert religion som "åndelig dop". Og som derfor ingenlunne kjøper bløffen om et "evig liv etter døden".
Jeg har tidligere fantasert om at et helikopter skulle spre min aske over Nordsjøen. Det var jo altfor stormannsgalt og oppsiktsvekkende. Nei, jeg skal få utført prosessen ytterst diskret. Jeg er født på Bjerkreim Gard, bruksnummer 1, med Bjerkreimselva som nærmeste nabo. Min identitet er 100 % bjerkreimsbu og samtidig 100 % verdensborger.
Så derfor kom løsningen på utfordring askespredning rekende på ei fjøl. Min aske skal spres fra Tengs bro! Nemlig den delen som brukes av fotgjengere og ridehester m/ryttere. Da blir jeg forenet med vannet som kommer fra min fødeplass og renner ut til slutt ut i havet. Og dette havet kan være en metafor for hele menneskeheten. Kanskje havner noen askerester rundt Australia og New Zealand?
Og spredningen av asken, midt i nattens stillhet, håper jeg at et par av medlemmene av Eigersund Jeger- og fiskerforening kan utføre. De kan jo forevige "seremonien" med en filmsnutt på smartphonen.
Jeg skal prøve ad omveier å anskaffe meg en Cyanidpille "når tiden nærmer seg". Når jeg merker at det begynner å bli tåkete og rørete inne i toppetasjen, skal jeg ikke nøle det aller minste med å knaske giftpillen. For å ende mitt liv som "levende død", er for meg selve skrekk-scenarioet. Hvis mine blogglesere oppfatter dette innlegg som et forsvar for "aktiv dødshjelp", er det helt korrekt.
