Det er så lenge siden jeg har blogget, grunnet isjasen, at jeg måtte aktivisere meg i denne regnfulle lørdag. Forøvrig er butikken og psyken nå 100 % operativ,mens fysikken er sånn, sånn. Det går framover. Dette til orientering til mine facebookvenner som er isjas-angrepne. Ta tiden til hjelp og vær så aktiv som mulig. Muskler er ferskvare!! Å sette deg ned er den sikreste garanti for , ikke bare null framgang, men tilbakegang!! Husk Churchills ord: "Går du gjennom Helvete, fortsett å gå!"
I min rikholdige boksamling har jeg en bok som langt på vei forklarer hvorfor vi som vokste opp på 1950 tallet var så glade (!). Omslagsbildet på boken er av tre glade jenter som hopper tau. Og bokens titel er :" De glade 50-årene".
Konklusjonen på boken , med mye bilder og artikler, er at vi var glade "fordi vi var glade inni oss"!!
Jeg følger forfatteren langt på vei, ettersom jeg vokste opp i dette magiske tiåret. I Egersund sentrum hvor vi bodde oppå hverandre og paralellt i det historiske hest-og-kjerre samfunnet i Bjerkreim og Helleland. Vi var aktive unger overalt, og foreldrene måtte helst jage oss inn om kvelden. Vi skapte våre egne univers med drømmer og fantasier og vissheten om at alt skulle bli bedre. Materielt har min generasjon vært med på en nærmest helt ubegripelig reise. Det som engang var ekstrem luksus, ( bil, høyere utdannelse, flyreiser, ferieturer utenlands, vannklosett, egne værelser osv. ) er nå blitt helt dagligdags for "alle og enhver" i olje-og velferdsstaten Norge.
Men- var det egentlig "bare" "barnlige og gledelige paradistilstander den gang i de "glade 50-årene"?
Akk, som vi mennesker glemmer fortt. Og takk for det!
Den gang hang nikotistanken i altfor mange hjem, pietismen hadde en åndelig underkuet befolkning i sitt jerngrep, jentunger som var kommet "i uløkka" ble dømt nord og ned, "tyskerunger" var mindreverdige og i det hele tatt var det altfor mange primitive drag i samfunnet.
Jeg husker en samtale jeg en gang hadde, i mitt den gang andre hjem i 20 år (Grand), med tidligere redaktør Alf Barstad i DT. Enn som jeg savner de maaange berikende samtalene jeg hadde med Alf i disse årene ! I den aktuelle samtalen spurte jeg Alf om hva han fant som den største forskjellen mellom "de gamle gode dager" og i dag (1995). Svaret glemmer jeg aldri. "Jeg synes vi er blitt snillere med hverandre"!! Selv om det var en generasjon mellom oss, så jeg øyeblikkelig poenget.
Vi kan hevde at samfunnet er blitt så mye fattigere nå som "alle originalene" er blitt borte. Den kjøper jeg på direkten. Men, skal du fungere i det moderne samfunn er du pukka nødt til å være utstyrt med en viss sosial intelligens. De tidligere "originalene" var ikke de mest sosialt intelligente, og de ville nok blitt de store tapere i dagens høyteknologiske samfunn, latterliggjordt og marginalisert. De fikk ha sin tid og sin identitet. Som erstatning har vi i det moderne samfunn fått stand-up-comedians. Og de må vi betale i dyre dommer for å oppleve! Bygdeoriginalene ga oss gratis underholdning i årevis!
Jeg er overlykkelig for at jeg fikk oppleve "de glade 50-årene". Og jeg er like glad for at jeg får avslutte min tid på moder jord i et moderne Egersund. Ville jeg i dag skrudd tiden tilbake?? No way!
Det mest gledelige (for meg) i dag er at begge kjønn, uansett bakgrunn, får sjanse til å utdanne seg. Buffeen av yrker er nærmest svimlende. På 50-tallets Eigersund måtte enten guttene til sjøs, bli fiskere, drenger på gard eller arbeide på "fabrekke" (Fayansen). Jentene skulle til nød gå på husmorsskole for å bli "gode hjemmeværede husmødre". "De glade 50-årene" hadde såvisst sine sider som ikke var særlig framtidsrettede. I dag er vi pukka nødt til å være framtidsrettede- hele tiden!!
