Motivet for at jeg blogger dette, er utelukkende for at jeg skal dele vandringen fra håpløsheten til håpet ,med mine facebookvenner. Moralen er å aldri gi opp selv om isjas-smertene gjør livet akkurat der og da til en håpløshetens vandring i smertens "dødsrike".
Det er at også et bevis på at erfarne sykepleiere kan slenge ut den mentale redningsbøye som er helt nødvendig for ikke å gå under.
Den siste lørdag i januar kom jeg knapt ut av sengen og måtte nærmest krype ned trappene. Utover dagen tok jeg høyde for at jeg aldri mer kunne sykle, kunne kjøre bil og knapt gå. Jeg så faktisk for meg at min framtid besto i av å være pleiepasient med alt som dette måtte innebære. Alle framtidplaner om spennende utenlandsturer, et aktivt fysisk og sosialt liv og hele pakken av meningsfulle aktiviteter ble parkert (for øyeblikket) der og da. Her var det bare å se den mulig nakne virkelighet i hvitøyet. Fortrengning hjelper ingenting.
Det var en sykepleier på SUS Egersund som tente et lite håpets lys i det kvelende bekmørke. "Den noe dårlige nyheten er at du har isjas. Den gode nyheten er at i løpet av 8-12 uker vil smertene gå over for 90-95 % av de pasienter som er angrepne av smertene, uten operasjon!!"
Det var den innsprøytingens korrekte diagnose som trengtes! Det er uvissheten som sliter noe voldsomt mentalt. Alle som har vært i liknende situasjoner vet det!
Atle kiropraktor hadde også demonstrert for meg at muskestyrke i lår/legger var drastisk redusert. Her var det bare konsekvent og disiplinert trening som kunne hjelpe. Og utfra egne erfaringer er sykling i lettere motbakker en nesten uslåelig form for trening for å få virkelig kraft tilbake. Sykling gjennom hele februar hjalp mye. Ikke minst på det mentale overskudd som hadde vært helt i kjelleren. Får du det mentale overskudd (og ikke minst humøret) tilbake, så kan skrotten leges mye fortere enn du kunne drømme om.
Situasjonen rett nå, åtte uker etter "sammenbruddet", er at psyken og humøret er tilbake tilnærmet 100%. Og ettersom fysikken nærmer seg 80/90 % av tidligere, er det ingen av de som har besøkt min australske operasjon i mars (åpnet 1.mars igjen) som har merket noe forandring fra før.
Da jeg syklet opp til Veistasjonen på Slettebø i går for å fornye sertifikatet, kostet det meg fysisk og mentalt like lite som når jeg sykler ut til Hauen Kro. For åtte uker siden ville denne sykkelturen fortont seg som å sykle Asia på tvers og langs.
For resten av mitt liv vil jeg aldri mer ta det som en selvfølge at jeg kan spasere og sykle.
Marxim Gorkij skriver: "Når ting går for lett, blir man fort dum"! En ting er iallefall sikkert, man lærer uendelig mye av livets utfordringer og prøvelser.
Så i godt voksen alder har jeg nå blitt ekspert på:
1. Hjerteklaffer.
2. Pacemaker.
3.Isjasproblematikk.
Hva mon tro blir det neste?
