Etter en nesten 13 timers lang og trang flytur landet vi (hjernen, legemet og sjelen) omsider i Cape Town. Det første som slo meg var den voldsomme fornyingen av flyplassen. VM i fotball i 2010 hadde nok mye av æren for det.
Inne på flyplassen ble jeg praiet av en pågående taxisjåfør. Etter mistenksom sjekking fra min side, tok jeg sjansen. Spesielt da en svenske også skulle dele taxi med meg. Taxisjåføren ga klar beskjed med en gang om at her var det bare kontanter som gjaldt. Intet betalingskort! Så svensken og jeg måtte tusle bort til "penge-maskinen" for å ta ut lokal valuta. Klok av skade spurte jeg sjåføren om prisen. Den var 280 Rand (160 n.kr.) for de 20 km. til hotellet.
Svensken var en noe tørr og korrekt professortype fra Lindkøping. Han skulle holde et seminar på Cape Town Universitet. Å finne fram dit var tydeligvis en stor utfording for drosjesjåføren i mørket. Begge passasjerer begynte å ane uråd. Jeg spurte sjåføren hvorfor han ikke hadde taxiskilt på taket. Forklaringen var den at hvis han hadde kjørt inn i de farlige strøk i byen i mørket med en merket taxi ville han øyeblikkelig bli robbet.Hm,hm,hm. Dette var jo ikke helt betryggende!
Tilslutt, etter mye prøve-og-feile- kjøring fant omsider sjåføren fram til universitetet ved hjelp av kjørinnstruks fra mobiltelefonen! Svensken takket for seg, og jeg fortsatte ut i natten med en sjåfør jeg ikke lenger helt stolte på. Jeg tok høyde for at "alt" kunne skje. De som reiser trygt i flokk med buss og turistguide opplever ikke slikt "nervepirrende".
Mens jeg tok høyde for at "alt" kunne skje, tenkte jeg på Vladimir Putins visdomsord: " Livet kan bare nytes ved å leve, og i den sammenheng kreves et visst nivå av risiko". Og med Vladimirs ord i bakhodet, følte jeg at jeg nøt livet i fulle drag her jeg satt og var omgitt av "risiko"
Men, så ble det brått sceneskifte! Vi kom oss ut på den opplyste motorveien og durte i 120 km/t mot sentrum. Nå når "risikoen" var borte, hadde jeg en god og interessant passiar med taxisjåføren. Han kom fra Rhodesia hvor alt for øyeblikket gikk til H. Ingenting fungerte lenger. Så han hadde flyktet til Sør-Afrika og var fast bestemt på at han skulle få seg en jobb. Etter fem år ble han taxisjåfør og bodde sammen med 3 andre i en enkel to-roms(!) leilighet. Han tjente så lite, at han måtte ha med seg tre andre leieboere for å dele på husleien.
Omsider nådde vi mitt hjem for de neste 14 dagene. Det lå midt i det muslimske kvarter med sine hus i særdeles friske farver. Jeg betalte, takket for turen og gikk mot hotellets inngang. Inngangen var sprerret med en solid, låst gitterport foran døren!. Jeg ringte på en bjelle og en vennlig svart person åpnet poten.
Det hotellet jeg nå befant meg i , Rouge on Rose, var et boutique hotel som nå hadde kun 9 værelser. Disse var i realiteten små leiligheter med kjøkken,stue og det hele. Før finanskrisen i 2008 var det mange flere rom med normal størrelse. Men da hotellmarkedet kollapset, fant eierne ut at de måtte bygge det om til selvbetjeningsleiligheter for å få en mer forutsigbar kontantstrøm.
Dette faktum passetmeg utmerket. Jeg fikk bakorversveis da jeg entret "hotellrommet". Du kunne jo holde en mottakelse her inne med flere innbudte. Soveværelset var et kapittel for seg, for ikke å snakke om sengen. Madrassen i den gedigne dobbeltsengen var 30 cm tykk og hadde akkurat den riktige og kontante mykhet. Hverken for hard eller for myk. Mamma mia! Et møbel perfekt for interessante og pikante utskeielser!
Jeg sovnet inn i natten som en stein, og visste ikke da at de neste 14 dager skulle bli et sosialt og geografisk eventyr av et helt sjeldent kaliber. Følg med i neste nummer!
