Klokkene ringer for den gammeldagse detaljhandel.

Den største varehuskjeden i USA var i generasjoner Sears. Nå etter 125 år det slutt og konkurs. Sears kollapset i forsøket på å holde følge med den eksploderende netthandel. Snipp, snapp snute.
Og Sears blir ikke den eneste kjede som får et brutalt møte med en steinhard virkelighet for detaljhandelen verden over.
Outlets, 99-priser, Black Friday, osv., osv. Desperasjonen lyser ut fra annonsene. Men å tenke nytt er tydeligvis svært så vanskelig. De samme trøtte shoppingsenterne, de samme trøtte kjedene, de samme trøtte og helt unødvendige produktene. Var dette hele greia?
Å vandre gjennom sentrum av eksempelvis Flekkefjord, Farsund og Ålesund er en vemodig opplevelse. Som det også er for meg i gml. Helleland Sentrum.
Men å sitte her foran min PC og mimre, hjelper ikke heller det aller minste. Vi har på mange måter fått et mye bedre samfunn. Vi glemmer så lett at "de gode gamle dager" var "de hine haarde dage" for mange slitere. Når jeg tenker grundig etter, var det aldeles for jævlig hvordan "uekte barn", for ikke å snakke om "tyskerunger" ble mobbet, hetset og baktalt av "gode samfunnsborgere". Røykluften var stinn i de aller fleste hus. Høyere utdannelse var for de få unge menn fra "bemidlede" familier. Kvinnens plass var i hjemmet.
Ettersom jeg skriver, blir humøret bedre og bedre når jeg setter opp "de forferdelige utfordringene for detaljhandelen" mot  med de millioner som den dag i dag lever i slaveri, analfabetisme, fattigdom og uvitenhet.
Sutrende luksuproblemer og navlebeskuelse skal vi passe oss for, undertegnede inkludert. Det er alltid noe å glede seg over, hvis vi bare tar oss tid.
Men den påståtte eksploderende ensomhet skal man imidlertid ikke kimse ad. Teknologi skaper avstand mellom mennesker. Det er det ingen tvil om.

Og nettopp den detaljhandel som i framtiden klarer å skape en inkluderende, sosial opplevelse vil bli de store vinnerne. Men, det krever mot (og nok kapital) til å tenke radikalt annerledes.

Den som lever får se.

Hvordan det går med borgerkrigen i KrF.

Og hvilke videre løgner Saudi-Araberne kommer opp med for å dekke over det groteske drap i sin ambassade i Tyrkia. Løgner som må lyde som musikk i ørene på Donald.

Verden er spennende. Det er bare å fortsatt være nysgjerrig. Og nettopp nysgjerrighet er det beste middel mot åndelig forstoppelse. En skikkelig Rioja rødvin er heller ikke å forakte.

Stå på! LEV!

Meget avklarende borgerkrig i KrF

Den borgerkrig som nå pågår i KrF er svært så interessant. Interessant fordi at KrF ingenting har å gjøre i et moderne og opplyst samfunn, sett fra mitt 100 % subjektive ståsted. For min egen del håper jeg at "høyrefløyen" vinner klart, og at partiet dermed deles som Venstre i sin tid. Den fundamentalistiske fløyen som blir tilbake vil da klart komme under sperregrense, og KrF blir dermed historie. Og svært få vil sakne "bevegelsen".
Den "knock-out"- seieren til høyrefløyen  i Rogaland nå i helgen, lover godt for at Erna og Siw fortsatt kan styre. De har klart seg svært så godt.
Det som nå skjer i KrF er rå boksekamp uten hansker. Hvis Arbeiderpartiet ikke er noen søndagsskole, så er sannelig ikke heller  KrF en "nestekjærlig" søndagsskole. Det hykleriet som nå de stridende parter demonstrerer for åpen scene, er til å bli kvalm av.
Hvis nå forhåpenligvis dette (for meg) bakstreverpartiet revner og havner på historiens skraphaug, vil det bli mindre kvalm inneluft i "det norske politiske hus". Hele partiet er en bløff  hva angår å ta vare på "de svake i samfunnet".
Hvis KrF hadde konsekvent tatt de svakes side, ville det vært en selvfølge at KrF eksempelvis frontet kamp mot dette svineriet med å lokke unge og uerfarne ut i gjeldsslaveri med å slenge ettet dem helt ukritisk kredittkort med åger-renter. Disse unge økonomiske analfabeter aner jo ikke hvilken økonomisk kvikksand de vader ut i. Jeg kunne gitt mange andre eksempler.
En eneste gang har jeg vært imponert over en KrF-politiker. Dagfinn Høybråten har skrevet seg inn i (faktisk!!) verdens politiske historie med lysende skrift. Røykeloven har forbedret livskvaliteten for millioner og atter millioner.
Men når  eksempelvis ordene abort og alkohol kommer på tapetet, så rykker det i de primitive reflekser i "grunnstammen" til KrF. Under "den religiøse borgerkrig" ved navn polavstemmingen for 30 år siden i Egersund ble fanatismens forskrekkelige og nakne ansikt stilt offentlig til skue i all sin skrekk og gru.
Den prosessen Hareide nå har satt i gang, kan vise seg å være en velsignelse for det norske demokrati. At et miniparti i vippeposisjon skal få drive med politisk utpressing av det kaliber vi nå er vitne til, er, iallefall for meg personlig, helt utålelig.
Ketil Solvik-Olsen er både "personlig kristen" og avholdsperson. Men, ettersom han er FrP-politiker, rangeres han (ut fra in personlige oppfatning ) av åndsrasismen i KrF som "mindreverdig" i forhold til Hareides og Gahr Støres (!) "gudstro".
For meg er det stikk motsatt. De som deltar med brask og bram på "halleluja-møter" i Kvinesdal,har jeg liten  respekt for når det gjelder "kristendom". Den slags organisert materialistisk åndelig masse-hysteri regner jeg med at Ketil Solheim-Olsen og Sylvi Listhaug ville holdt seg milesvis borte fra.

Men, skulle "katastofen" skje at Hareide får med seg "de sanne troende" over på venstresiden hvor de "ugudelige" fra Ap, SV og Rødt befinner seg, så vil den velbegrunnede politikerforakten få seg en kraftig innsprøyting . I kampen for makten er tydeligvis ikke grov politisk utpressing å forakte.
En fjern slektning sa en gang til meg at han stemte Høyre grunnet at partiet vernet om brennevinet og kongefamilien. Å stemme på AP var helt utenkelig, ettersom det å blande seg med "de ugudelige sosialistene" var en dødssynd som det ikke fantes forlatelse til på dommedag. (I følge hans "tro"). Jeg lurer på hva hans dom over dagens KrF ville vært. Jeg har mine egne tanker om akkurat det.

Vil Sokndal lide samme sjebne som Detroit?

Detroit var i sin tid det absolutte sentrum for verdens bilproduksjon. Det var en pulserende millionby på 1950-tallet, og alle piler pekte oppover. I dag er mye av byen slum, befolkningen er mer enn halvert, og bilproduksjonen foregår nå helt andre steder, over den hele verden. Det er som sagt vanskelig å spå om fremtiden, men her var det vel ikke en eneste sjel i den gang Detroit som drømte om regelrett utslettelse av en hel industri-sivilisasjon.
Fra mitt ståsted ser jeg nå samme faresignalene for Sokndal. Selv om Sokndal har bare promiller av Detroits den gang befolkning, er likthetstrekkende slående like. Bilproduksjonen dominerte Detroit. Bergverksindustrien dominerer Sokndal. Og nå butter det i mot i Sokndal.
At den lokale gigant, Titania a.s., nå må stenge produksjonen for få måneder, må jo sende sjokkbølger inn i lokalsamfunnet. Det må også få lokalpolitikerne til å bråvåkne. Lokalpolitikere som ikke har tatt høyde for at det utenkelige  kunne skje- og som nå skjer. Stopp på Titania i flere måneder.
Som en av de første Cittaslow-ambassadører er jeg særdeles opptatt av Sokndals framtid. Og den ser for øyeblikket sannelig ikke lovende ut. Med bergverkindusttien som dominerende arbeidsplass har faktisk Sokndal u-lands-struktur over seg. En lavt utdannet befolkning som sitter i en absolutt rottefelle. Først geografisk og topografisk. Sokndal er en geografisk utkant som visjonsløse politikere har forsterket virkningen av. Det er nemlig en hårreisende politisk unnlatelsessynd at ikke fylkesvei 501 er oppgradert for lenge siden til standard " to busser kan lett passere hverandre på hele strekningen" og gitt Sokndal en helt avgjørende direktekontakt med E39 og "den store verden".
Den amerikanske profitt-kapitalismen har skapt det Sokndal vi i dag kjenner. Men det er et tveegget sverd. Når det er kanongode økonomiske år, eksporteres profitten ut av Sokndal, Sauda  og liknende ensidige industristeder.  Når det butter imot, som nå, sosialiseres problemene. Staten (skattebetalerne) betaler permisjonskostnadene.
Det samme så vi under finanskrisen. Bankvesenes voldsomme griskhet- spesielt i USA (enorme inntekter på  få hender) resulterte i kollapsen. Da ble de enorme tapene sosialisert (skattebetalerne måtte ta oppvasken og regningen). Og det har alltid slått meg at det er en dyyyp sannhet i gangsterkongen Al Capones visdomsord: " Jeg forstår ikke at folk vil bli forbrytere, når det er så mange lovlige muligheter å være økonomisk uærlig på". Og det er de aktører som opererer i gråsonen mellom utbytting og "profittorientert forretningsdrift" som brøler høyest om "kommunisme og sosialisme" når de for søkelyset på sine "operasjoner" som ikke tåler dagens lys.
Hvis Sokndal hadde hatt den type kapitalisme som Lund, hadde jeg hatt tro på framtid for Sokndals befolkning. Lund er også altfor industrimessig ensrettet som Sokndal, men forskjellen er at eierne av industrien i Lund bor i Lund og skatter til Lund. Og samtidig drysser disse eierne goder regelmessig over Lund-samfunnet. Svømmehallen er bare et eksempel.
Eierne av industrien i Sokndal bor i USA. Eierne av Aker Solutions bor i Oslo og ikke Egersund. Og like lite som eierne av industrien i Sokndal har vært generøs med kulturell støtte til Sokndals befolkning, så ser jeg det samme, fra mitt ståsted, når det gjelder Aker Solutions og Egersund.
Australia er i samme posisjon som Sokndal. Primitiv bergverksindustri konsentert på få private eierhender. Når jeg forteller australerne hvordan vi har det i Norge tror de meg knapt. Oljerikdommen tilhører det norske folk og kommer nåværende - og ikke minst- framtidige generasjoner til gode.
Og tenke seg til at høyrekreftene, med Willoch i tet, ønsket at hele oljeforekomstene i Nordsjøen skulle gis, mer eller mindre , vederlagsfritt til amerikanerne!! Akkurat  dette grelle eksempel på den hodeløse avgudsdyrkelse av alt som er amerikansk , vil norske blå politikere helst glemme!

En taxitur å huske for resten av min tid

Etter at jeg var vel installert i mitt nye (for 14 dager) hjem i Cape Town var det tid for å gjøre seg kjent med de nære omgivelser. Metropolens havnefront er en av Afrikas største turistreisemål og har gjennomgått enorme forandringer på de 20 år siden jeg var der sist. Det enorme shoppingsenteret må få det til å banke heftig i hjertet til alle  shopping- avhengige. Og så innrammingen da! Er det noen storby i verden som matcher disse overdådige kulissene der Devils Peak, Table Mountain, The Twelve Apostles ligger på rekke og rad med Lions Head og Signal Hill som "forrett"?
Da alt dette var fordøyet de nærmeste dager, var det tid for å utvide nedslagsområdet. Jeg ble enig med en sympatisk taxisjåfør om prisen for en tur opp på Signal Hill. Erfaringen med mannen var så god at vi avtalte en 6 timers drosjetur neste dag til n.kr. 1000(!).
Været var strålende og drosjesjåfør Patrick var det perfekte reisefølge. Snakket akkurat nok. Reisens første mål var Paarl midt i vindristriktet. De kulissene som åpnet seg her finnes knapt i Vest-Europa. Jeg hadde følelsen av den endeløse prærien omringet av mektige fjell. Et scenario som kunne ta pusten fra noen hver. Før vi kjørte gjennom (egentlig kjedelige) Paarl måtte jeg ha et gjensyn med det voldsomme monument over det afrikanske språk som boerne (fra Nederland) i sin tid snakket. Det er i dag elleve offisielle språk i Sør-Afrika. Engelsk, afrikansk og de innfødtes zulu og xhosa er de mest brukte.
I Apartheid-tiden var afrikaansk makthavernes (boernes) språk, mens engelsk fortsatt er forretnings-språket. Afrikaansk er på vei nedover i bruk. Imidlertid holder det  ennå stand i bl.a. Paarl hvor det er obligatorisk fra første klasse.
Og oppe i åsen over Paarl troner dette enestående monumentet over nettopp boernes afrikaansk. (Jeg la ut filmsnutter på Facebook). Et lysende eksempel for nynorsk-folket..
Og akkurat denne dagen høyt  her oppe under dette enestående kultur-monument var det som alt klaffet , og tilværelsen ble løftet opp til et høyere og magisk nivå. Patrick og jeg satt i nesten to timer ved et av restaurantens ute-bord. Table Mountain i det fjerne, mektig fjell som omkranset Paarl , en eventyrlig ro over det hele, og i det hele tatt. Det er slike magiske øyeblikk man skulle kunne preservere på boks og ta fram smakebiter av i framtiden. Og her var jeg for 20 år siden. Det føltes som i går.
Ferden gikk videre til Franschhoek hvor franske, forfulgte hugenotter slo seg ned på slutten av 1600-tallet. Deres minnesmerke over sin forfulgte religion var ikke så voldsomt som boernes monument i Paarl, men det vart likevel et monument som påkalte dyp refleksjon selv for en 100% fritenker som jeg selv. Jeg har stor sans for at det må være overensstemmelse mellom liv og levnet. Noe som er helt fjernt for glatte, personlige og amerikansk inspirerte mammon-kristne i Norge av i dag.
Jeg fikk Patrich til å kjøre meg til topps av hårnåls-svingene med ørneutsikt over hugenotternes veldige landskap. Det må du bare gjøre når du først er i Franschhoek! Mamma mia for noen dimensjoner!
Turen på hjemveien gikk gjennom Stellenboch som ikke i seg selv er noen ekstra reise verdt.Flatt og kjedelig. Men avslutningen på denne magiske drosjetur var sannelig verdt en egen reise til Sør-Afrika. Å kjøre kilometer etter kilometer langs Khayelitsha (Cape Towns største slum) kan gi noen hver hakeslepp. I små firkantede blekkskur levde hele familien. Den primitive utedassen rett utenfor døren tør ikke ikke bruke etter mørkets frambrudd. Det er direkte livsfarlig. Så da blir det å bruke "potta" innendørs i alles påhør og påsyn. Pluss alle andre aktiviteter som utøves av en familie - på et eneste rom! Avstanden herfra til de rikes waterfront i Cape Town er i kilometer ikke mye, men kulturell og sivilisert snakker vi om to forskjellige stjernesystemer. Den eneste fellesnevneren er parabolantennene! De fantes på nesten hvert eneste skur i Helvetes Forgård ved navn Khayelitsha.