Den borgerkrig som nå pågår i KrF er svært så interessant. Interessant fordi at KrF ingenting har å gjøre i et moderne og opplyst samfunn, sett fra mitt 100 % subjektive ståsted. For min egen del håper jeg at "høyrefløyen" vinner klart, og at partiet dermed deles som Venstre i sin tid. Den fundamentalistiske fløyen som blir tilbake vil da klart komme under sperregrense, og KrF blir dermed historie. Og svært få vil sakne "bevegelsen".
Den "knock-out"- seieren til høyrefløyen i Rogaland nå i helgen, lover godt for at Erna og Siw fortsatt kan styre. De har klart seg svært så godt.
Det som nå skjer i KrF er rå boksekamp uten hansker. Hvis Arbeiderpartiet ikke er noen søndagsskole, så er sannelig ikke heller KrF en "nestekjærlig" søndagsskole. Det hykleriet som nå de stridende parter demonstrerer for åpen scene, er til å bli kvalm av.
Hvis nå forhåpenligvis dette (for meg) bakstreverpartiet revner og havner på historiens skraphaug, vil det bli mindre kvalm inneluft i "det norske politiske hus". Hele partiet er en bløff hva angår å ta vare på "de svake i samfunnet".
Hvis KrF hadde konsekvent tatt de svakes side, ville det vært en selvfølge at KrF eksempelvis frontet kamp mot dette svineriet med å lokke unge og uerfarne ut i gjeldsslaveri med å slenge ettet dem helt ukritisk kredittkort med åger-renter. Disse unge økonomiske analfabeter aner jo ikke hvilken økonomisk kvikksand de vader ut i. Jeg kunne gitt mange andre eksempler.
En eneste gang har jeg vært imponert over en KrF-politiker. Dagfinn Høybråten har skrevet seg inn i (faktisk!!) verdens politiske historie med lysende skrift. Røykeloven har forbedret livskvaliteten for millioner og atter millioner.
Men når eksempelvis ordene abort og alkohol kommer på tapetet, så rykker det i de primitive reflekser i "grunnstammen" til KrF. Under "den religiøse borgerkrig" ved navn polavstemmingen for 30 år siden i Egersund ble fanatismens forskrekkelige og nakne ansikt stilt offentlig til skue i all sin skrekk og gru.
Den prosessen Hareide nå har satt i gang, kan vise seg å være en velsignelse for det norske demokrati. At et miniparti i vippeposisjon skal få drive med politisk utpressing av det kaliber vi nå er vitne til, er, iallefall for meg personlig, helt utålelig.
Ketil Solvik-Olsen er både "personlig kristen" og avholdsperson. Men, ettersom han er FrP-politiker, rangeres han (ut fra in personlige oppfatning ) av åndsrasismen i KrF som "mindreverdig" i forhold til Hareides og Gahr Støres (!) "gudstro".
For meg er det stikk motsatt. De som deltar med brask og bram på "halleluja-møter" i Kvinesdal,har jeg liten respekt for når det gjelder "kristendom". Den slags organisert materialistisk åndelig masse-hysteri regner jeg med at Ketil Solheim-Olsen og Sylvi Listhaug ville holdt seg milesvis borte fra.
Men, skulle "katastofen" skje at Hareide får med seg "de sanne troende" over på venstresiden hvor de "ugudelige" fra Ap, SV og Rødt befinner seg, så vil den velbegrunnede politikerforakten få seg en kraftig innsprøyting . I kampen for makten er tydeligvis ikke grov politisk utpressing å forakte.
En fjern slektning sa en gang til meg at han stemte Høyre grunnet at partiet vernet om brennevinet og kongefamilien. Å stemme på AP var helt utenkelig, ettersom det å blande seg med "de ugudelige sosialistene" var en dødssynd som det ikke fantes forlatelse til på dommedag. (I følge hans "tro"). Jeg lurer på hva hans dom over dagens KrF ville vært. Jeg har mine egne tanker om akkurat det.
