Etter at jeg var vel installert i mitt nye (for 14 dager) hjem i Cape Town var det tid for å gjøre seg kjent med de nære omgivelser. Metropolens havnefront er en av Afrikas største turistreisemål og har gjennomgått enorme forandringer på de 20 år siden jeg var der sist. Det enorme shoppingsenteret må få det til å banke heftig i hjertet til alle shopping- avhengige. Og så innrammingen da! Er det noen storby i verden som matcher disse overdådige kulissene der Devils Peak, Table Mountain, The Twelve Apostles ligger på rekke og rad med Lions Head og Signal Hill som "forrett"?
Da alt dette var fordøyet de nærmeste dager, var det tid for å utvide nedslagsområdet. Jeg ble enig med en sympatisk taxisjåfør om prisen for en tur opp på Signal Hill. Erfaringen med mannen var så god at vi avtalte en 6 timers drosjetur neste dag til n.kr. 1000(!).
Været var strålende og drosjesjåfør Patrick var det perfekte reisefølge. Snakket akkurat nok. Reisens første mål var Paarl midt i vindristriktet. De kulissene som åpnet seg her finnes knapt i Vest-Europa. Jeg hadde følelsen av den endeløse prærien omringet av mektige fjell. Et scenario som kunne ta pusten fra noen hver. Før vi kjørte gjennom (egentlig kjedelige) Paarl måtte jeg ha et gjensyn med det voldsomme monument over det afrikanske språk som boerne (fra Nederland) i sin tid snakket. Det er i dag elleve offisielle språk i Sør-Afrika. Engelsk, afrikansk og de innfødtes zulu og xhosa er de mest brukte.
I Apartheid-tiden var afrikaansk makthavernes (boernes) språk, mens engelsk fortsatt er forretnings-språket. Afrikaansk er på vei nedover i bruk. Imidlertid holder det ennå stand i bl.a. Paarl hvor det er obligatorisk fra første klasse.
Og oppe i åsen over Paarl troner dette enestående monumentet over nettopp boernes afrikaansk. (Jeg la ut filmsnutter på Facebook). Et lysende eksempel for nynorsk-folket..
Og akkurat denne dagen høyt her oppe under dette enestående kultur-monument var det som alt klaffet , og tilværelsen ble løftet opp til et høyere og magisk nivå. Patrick og jeg satt i nesten to timer ved et av restaurantens ute-bord. Table Mountain i det fjerne, mektig fjell som omkranset Paarl , en eventyrlig ro over det hele, og i det hele tatt. Det er slike magiske øyeblikk man skulle kunne preservere på boks og ta fram smakebiter av i framtiden. Og her var jeg for 20 år siden. Det føltes som i går.
Ferden gikk videre til Franschhoek hvor franske, forfulgte hugenotter slo seg ned på slutten av 1600-tallet. Deres minnesmerke over sin forfulgte religion var ikke så voldsomt som boernes monument i Paarl, men det vart likevel et monument som påkalte dyp refleksjon selv for en 100% fritenker som jeg selv. Jeg har stor sans for at det må være overensstemmelse mellom liv og levnet. Noe som er helt fjernt for glatte, personlige og amerikansk inspirerte mammon-kristne i Norge av i dag.
Jeg fikk Patrich til å kjøre meg til topps av hårnåls-svingene med ørneutsikt over hugenotternes veldige landskap. Det må du bare gjøre når du først er i Franschhoek! Mamma mia for noen dimensjoner!
Turen på hjemveien gikk gjennom Stellenboch som ikke i seg selv er noen ekstra reise verdt.Flatt og kjedelig. Men avslutningen på denne magiske drosjetur var sannelig verdt en egen reise til Sør-Afrika. Å kjøre kilometer etter kilometer langs Khayelitsha (Cape Towns største slum) kan gi noen hver hakeslepp. I små firkantede blekkskur levde hele familien. Den primitive utedassen rett utenfor døren tør ikke ikke bruke etter mørkets frambrudd. Det er direkte livsfarlig. Så da blir det å bruke "potta" innendørs i alles påhør og påsyn. Pluss alle andre aktiviteter som utøves av en familie - på et eneste rom! Avstanden herfra til de rikes waterfront i Cape Town er i kilometer ikke mye, men kulturell og sivilisert snakker vi om to forskjellige stjernesystemer. Den eneste fellesnevneren er parabolantennene! De fantes på nesten hvert eneste skur i Helvetes Forgård ved navn Khayelitsha.
