mandag 31. desember 2012

Godt nyttår til det gigantiske medmenneske Kåre

På vegne av hele Dalanes befolkning i almindelighet, og mine blogglesere i særdeleshet, ønsker jeg et særdeles godt nyttår til vår kjære,kjære prost Kåre Mjølhus.
Uten å gå det minste på akkord med sin bunnsolide kristne tro, har han i 2012  demonstert at han  er et varmt og inkluderende medmenneske for oss alle.
Bedre representant for den opplyste og livsbejaende kristendom enn Kåre kan jeg knapt tenke meg. Han har så til de grader forstått det som den svenske forfattergigant Strindberg har observert: " Det er ikke dydene som gjør oss til mennesker, men FEILENE!
Og jeg vil i denne sammenheng nok en gang sitere forfatteren Alfred Hauge: " Det mål som på regnskapets dag skal måle oss all, er om du har et stort hjerte!

Min elskede damesykkel Anna Lovinda pluss syklisten står i stram giv akt med tanke på at Kåre sitt store hjerte virker midt blandt oss i Dalane hver eneste dag!

Å ha Kåre som en bunnsolid og inkluderende venn regner jeg som en av mitt livs mest dyrebare skatter. Og jeg er  nok ingenlunde alene om å mene det!

Nok en gang, et storartet og berikende 2013 ønsker  til Kåre og hans familie.

lørdag 29. desember 2012

Meget effektiv motgift mot ensomheten.

Det hevdes at  ensomheten er en folkesykdom. Det er det faktisk mye i. Årsaken er at den moderne teknologi skaper avstand mellom mennesker. For mange år siden (1965) leste jeg en interessant bok av en amerikansk forfatter. Tittelen var "Det ensomme massemenneske". Og boka er enda  mer aktuell enn i dag. Jeg skal ta en enkel og forståelig illustrasjon.
I det bondesamfunn jeg vokste opp på tidlig 1950 tall var ensomhet et helt ukjent begrep. Yrket var tungvint, men maksimalt sosialt. I dag sitter de gjenværende gårbrukere ensomme i sine traktorer i et toppmekanisert og effektivt landbruk. Vi skal selvfølgelig ikke skru tiden tilbake, men være veldig oppmerksom på at vi bevarer en meningsfyllt og sosial dimensjon.
Den moderne kapitalisme er grunnlagt på at vi alle skal "bekjempe" og "lure" hverandre. Dette resulterer i meningsløshet, stress - og ikke minst ensomhet! Kapitalismens "religion" er at vi ikke skal stole på noen som helst, men betrakte alle ( utenom våre nærmeste) som våre materialistiske motstandere. Vi skal alle jage hverandre videre mot et samfunn hvor det ikke teller det minste hvilke indre menneskelige kvaliteter du besitter, men hvor mye dyre produkter du kan sprade med eller kjøre rundt i. Det er det som er den amerikanske drømmen. Og denne "drømmen" produserer overfladiske mennesker med "gummisjel" som har som sitt livs fremste motto : " What's in it for me?" (Hvilke fordeler kan JEG dra ut av dette?)
Et slikt "satanisk" samfunn masseproduserer jo overfladiske figurer som er fullstendig fremmedgjordt fra seg selv ettersom de ikke lenger er i besittelse av "sjel".  Krokodille-kapitalismen har ingen dypere mening, og masseproduserer derfor roboter og glattslikkede og materialistiske prostituerte.
For å finne en motgift mot dette må du først og fremst finne noen få og virkelige venner. Virkelige venner innebærer at de av og til gir deg klare og kontante tilbakemeldinger og ikke til enhver tid slikker deg oppetter ryggen. Da utvikler du deg som menneske og har en kvalitet som bekjemper ensomhet. Har du virkelige venner er du aldri ensom, selv om du mye av tiden er fysisk adskilt fra denne en av livets fremste kvaliteter.
Kan du bygge opp et nettverk som du virkelig kan stole på og betro deg til når livet går deg imot, da har du en livets kvalitet som ikke kan kjøpes for penger.
I det hele tatt må du være sosialt aktiv på arenaer som fylle ditt liv med meningsfyllt innhold. Det krever faktisk en viss innsats! Å sitte i en stol for seg selv og sutre "fordi alle har glemt meg" hjelper ikke det aller minste.  Humørfyllt sosial innsats er oppskriften!
Da vil du også trives bedre med deg selv når du av og til SKAL være fysisk alene for å ha samtaler med deg selv. Og husk at det å TENKE betyr at sjelen har samtaler med seg selv. Og kan du ha nok slike samtaler ( i tillegg til samtaler med venner), vil ordet ensomhet bli uforståelig.
Det er greit at det er mange ensomme sjeler på juaften. Med sandelig er det maange som er ensomme i sine ekteskap. Kanskje den verste ensomhet av alle. Som en berømt skuespillerinne en gang sa:"det er umåtelig mindre ensomt å våkne opp alene, enn sammen med et fremmed legeme"!
Måtte alle mine blogglesere gå inn i det nye år og ikke forstå hva ensomhet innebærer!

torsdag 27. desember 2012

Alene-jul behøver ikke være ensom jul.

Det er blitt opplest og vedtatt at de som tilbringer julaften, er og forblir ensomme og sosiale tapere. Jeg har de siste 20 år tilbrakt julaften fysisk alene og ikke opplevd et ensomt sekund. Tvertimot- juledagene har gått så altfor fort. Så også denne jul. Jeg kom meg ikke gjennom en brøkdel av alle de bøker som fortsatt er ulest, alle de programmer på diverse parabolkanaler jeg skulle sett, alle DVD som ligger i stabler osv. Så jeg hadde faktisk ikke tid til å være ensom.  Og jeg har så absolutt selv valgt å være fysisk alene julaften pluss resten av juledagene. Jeg har jo ikke andre enn min datter å ta hensyn til. Og henne feiret jeg jul med på forskudd siste lørdag før julaften. Vi hadde noen store prosjekter på gang.
Den tradisjonelle familiejul har jeg feiret 40-50 ganger, så jeg har disse opplevelser med meg i
bagasjen. Mange- mange- gode minner.
Den brå overgangen fra min barndoms bondejul til stresset bak disken de siste dager før jul, gjør at for meg er jul først og fremst stress. Den siste uken før jul kan jeg ikke nok se går fort nok, så jaget kan ta slutt. Så kan jeg trekke meg inn i min lese- og filosofistue.
En dansk filosof sa " at det menneske er aldri ensom og alene, som er i selskap med seg selv." Det stemmer på en prikk. Dette betyr ikke at du er så oppslukt av deg selv at du kutter ut resten av verden en julaften.Tvertimot!  Jeg er ekstremt opptatt av utviklingen i verden. I tillegg har jeg et veeldig stort kontaktnett.
Det jeg tror er et brutalt faktum, er at ensomhet kan være det samme som tomhet. En filosof uttalte det en gang. Han monne ha ubehagelig rett. Er vi i ferd med å bli så fremmedgjordt fra oss selv, at den eneste måte å leve på, er å "leve" i skinnet fra andre mennesker, familie eller ikke familie?

For adskillige år siden ( jeg var rundt de tyve) havnet jeg i krigssonen en julaften . En av byens "tapere" lå full under juletreet på torvet. Jeg hjalp politiet å få han "hjem". Og hjemmet var en krigssone hvor faderen vandret full rundt golvet og resten av familien satt forskremte i krokene. Jeg glemmer det aldri. I mitt fredelige barndomhjem hadde jeg aldri opplevd noe i nærheten av dette. ( Familien det gjelder flyttet senere fra Egersund).
 Jeg regner og håper at alle mine blogglesere har hatt en jul som de vil huske med glede , og at de går inn i det nye året med offensiv medmenneskelig innstilling.
Og husk, ut fra mine erfaringer, er det ingenlunde noe sosialt nederlag å sitte alene på en julaften. Hvis du takler det offensivt kan det være en luksus mange kan misunne deg.



Alenejul behøver aldeles ikke være ensom jul.

fredag 21. desember 2012

Storartet "mykporno" i Saloon Kakadu i går.

I går måtte jeg stille meg opp som dørvakt for å hindre at noen andre kunder skulle komme busende inn og misforstå en fantastisk situasjon. Hvis det var tatt bilde av denne helt spesielle hendelse, ville 99%  av de som så bildet, vært helt sikker på at Saloon Kakadu var blitt til et bordell med utsøkt service. Du snakker om at man slipper å gå på dyr revy for å oppnå overdådig underholdning på hverdagens teaterscene!
Den fantastiske situasjon var som følger:
En av byens elegante og unge damer kom innom. Den nydelige neglelakken passet de delikate puselanker og resten av damen helt perfekt! Hun satte seg i en av Norges mest solide benker. Den er en uthulet stokk med diameter 80 cm og lengde 180 cm. Den har jeg fått i gave av Samuel Thengs. Han har fått saget til den perfekte benk med naturlig bue for ryggen. Du sitter som en keiser eller keiserinne. Mens vi hadde en interessant samtale, kom en av byens kjente herremann innom for å prøve en Kakadu halvsid jakke. Her må tilføyes at vi alle tre kjenner hverandre meget godt.
Mens han paraderte rundt for å se om jakken passet, og hva vi andre syntes, kommanderte den lekre dame mannen bort til benken!
Hvorpå hun på direkten kjørte begge puselankene opp under kanten av jakken i front og retning herrenes "interessante sone"!! Samtidig ba hun meg holde vakt i tilfelle det skulle komme noen mens dette stå på! Dette kunne jo til de grader misforståes!!!! Hadde noen, uten å vite sammenhengen, kommet innom der og da, hadde de fått nærmest hjertestans. Jeg tør ikke tenke på hvor fort dette hadde blitt spredd via naturmetoden eller sosiale medier. Du snakker om et syn for guder!
Sammenhengen er ikke fullt så saftig. Damen ville bare stramme til snoren rett overfor hoftene mens glidelåsen var igjen. Når denne nødvendige handling var utført (tok ikke alt for mange sekunder), paraderte herren nok en gang, og nå satt jakken perfekt.
Så er spørsmålet: Hvordan ville DU oppfattet situasjonen hvis DU  uforvarende hadde dumpet opp i "den noe spesielle situasjon " uten at jeg sto "vakt"?? Jeg er jo klar over at for å gi et fullgodt og ærlig svar overfor deg selv, måtte du jo få vite hvem som var involvert. Men der tier SELVFØLGELIG historien...

Uansett var det et fantastisk innslag som med  litt kunstnerisk bearbeidelse kunne blitt en kanoninnslag i en lokalrevy. Enn alt det vi opplever som ikke har nesen i mobiltelefonen HELE tiden. Og så helt gratis!

torsdag 20. desember 2012

Sentrumsbutikkene overalt taper julehandelen, også Egersund. Se

I en vanlig krig lyger generalene tapstallene nedover. I en handelskrig lyger de forretningsdrivende salgstallene oppover. Det nytter desverre ikke for de forretningsdrivende å fortrenge virkeligheten.
Og virkeligheten er at løpet er kjørt for "vanlige" butikker uten særpreg som holder til i de gamle utdøende bysentra. Moderne mennesker er vant med shoppingsentrene hvor "været" er stabilt og de shopping-gale kan rekke over mange butikker på begrenset tid. Og hvor de ikke minst kan parkere gratis!
I tillegg vil den oppvoksende generasjon være vant med netthandel i en grad vi i dag ikke kan forestille oss. Amazon tar jo nå knekken på mange av bokhandlerne i USA. Det kommer til å forsvinne mange i Norge også de nærmeste år. Se bare hva som skjer med avisene og bankvesenet!

I skrivende stund, torsdag 20.12 kl. 15.40 blåser en kald vind gjennom sentrum. Det er tomt og øde. Og værvarslene for helgen er mye kald blåst. Det betyr ikke noe for Kvadrat, Egersund Amfi o.l., ettersom været der er stabilt. Og de skal alle ha søndagsåpent! Det skal ikke sentrumsbutikkene i Egersund. Det er fornuftig med hensyn til ikke å presse personalet. Men samtidig forsvinner omsetningen over til Amfiet og Kvadrat.

Handelsstanden overalt er nå så presset at uten juleomsetningen ville vi fått et konkursras over det ganske land som ingen kan forestille seg. Det er djevelens alternativ. Enten superstresse deg som butikkdrivende i desember eller forsvinne som butikkdrivende.
For min egen del var overgangen fra barndommens eventyrjul på Hovland, til av omstendighetene å bli presset til å stå bak disk med langdager siste uke før jul et mareritt. Så juleukens langdager står ennå den dag i dag for meg som selve skrekken. Hvert eneste år var det med enorm lettelse jeg opplevde julaftens  komme og stresset var over.
Når det gjelder dette med søndagsåpent er dette tilfelle alle søndager overalt på eks. New Zealand. Det vil etterhvert tvinge seg fram i Norge også for de som ikke har en så spesiell pakke å by på at de er uten konkurranse og kan kjøre sine egne salgstider.
Seriøse og helspesialiserte butikker skal være som veldig attraktive damer. De skal ikke være tilgjengelige til alle døgnets tider. Da er de ikke interessante lenger.
For min egen forretningsmessige del er det årlige  julestresset helt over. Jeg driver ikke lenger butikk, men et opplevelsessenter hvor jeg veksler mellom roller som historieforteller, mekaniker, hovmester og underholdningsartist. Australproduktene selger seg selv.  I vissheten om jeg har et vareutvalg som kun finnes her i Europa kan jeg tillate meg å beskrive på åpningsdøren salgstiden i juleuken som følger:
Langdager i juleuken etter behov og vær. Som enmanns-operasjon har vi begrenset kapasitet. Men- når vi har åpent- er vi tilstede 200 %. MINNST!!!!!
Som det nå ser ut, blir det en tidlig torsdagskveld. Vi har allerede solgt mer enn nok!


onsdag 19. desember 2012

Barndommens magiske julaften på Hovland i Helleland

I denne oppjagede juletid skrur jeg minnet tilbake til julaften tidlig 1950-tall. I de år tilbrakte jeg julaften på Hovland sammen med "foreldrepar nr. 2", pluss søskenbarn Sverre. Det var virkelig julaften i nærheten av den stemning du finner på julekortene fra det gamle bondesamfunnet.
Etter morgenmelkingen i fjoset var det min jobb å få de 48 sauene ut i marka for lufting. Når så dette  var gjordt, var det å gå i spenning hele dagen til julekvelden, da pakkene under juletreet i den lille stue skulle åpnes. Sverre og jeg hadde ikke klart å holde oss, så vi hadde "prøveåpnet" et par pakker på lille julaften.
Omsider var det tid for innhenting av saueflokken. Sporene i snøen viste vei høyt inn i marka. Fra der har du en eventyrlig utsikt mot Gyaaksla og Ualandsbassenget. På veien opp var det harespor alle vegne. Når de svarte orrhaner braste opp i det snødekte landskapet mot denne veldige bakgrunn, var det en naturopplevelse de luxe som sitter krystallklart i mitt indre til dagers ende.
Der saueflokken vandret på linje foran meg mot markaleet (grinda) med den magiske klangen av sauebjeller i det stille landskap uten en sivilisert ulyd, ser jeg nå var en eksklusiv opplevelse for evigheten. Grinda hadde jeg lukket, for at jeg skulle stille meg opp og sjekke at alle 48 var med "på laget". Kommen til gards sto Sigvart med pipa i munnen og hatten på hodet dirigerende gimrene og annæringene ( årslam og andreårslam) inn i det minste sauehus og de voksne sauer inn det store.
Å være der inne og kjenne lukten av sau og tørt høy, pluss alle lydene som sauene holdt i gang, står ennå for meg som det ypperste av det hav av barndomsopplevelser på Hovland gard.
Så var det tid for kveldsmjølking. Sigvart og Pippa satt på hver sin mjølkekrakk mens spruten hadde symfoni i bøtta. Tantes navn var Petra, men ettersom jeg som toåring uttalte det Pippa, så ble det Pippa for meg resten av hennes tid. Det som slår meg i dag, var den roen som lå over det hele.

Etter at pinnekjøttet, kaker og det hele var unnagjordt senere på kvelden, var det tid for den store finale- åpningen av presanger. Sigvart satt i gyngestolen med pipa , og Pippa satt med spøtet. Rett utenfor vinduet hadde småfuglene festmåltid i neket. Hunden Kvikk hadde kroet seg attmed føttene til Sigvart. Og så begynte Sigvart vekselvis å synge og fortelle fra en svunnen tid. Som han kunne fortelle , og som han kunne synge!
Sandelig var det stor hugnad i den lille stue!
Dette er ikke noe sentimental nostalgi om at "alt var så mye bedre før". Men det er ikke tvil om at en magisk dimensjon i menneskelivet er forsvunnet i en ufri stresstilværelse som den moderne julefeiring utvilsomt er blitt. Vi som var så heldige å få være med å skrive det aller siste kapitlet i et naturalsamfunn som strakte seg århundrer tilbake i tid, vet det bedre enn noen.
Gamle Hovland- takk for alt det du var og alt det du gav. I stram giv akt hedrer og ærer jeg ditt lysende minne!




tirsdag 18. desember 2012

En aldeles herlig kort historie fra virkeligheten.

En av Stavangers store originaler rett etter krigen var innvilget audiens hos byens strenge og myndige borgermester. (Det het så den gangen, jfr. mine opplysninger).
Nå må det opplyses om at grunnet langvarig bruk av det sterke (aldeles ikke beste kvalitet), så bar ansiktet og resten av legemet sterkt preg av dette. Unger som opplevde vedkommende på nært hold for første gang, ble vettskremt. Originalen var imidlertid snillheten selv, men det kunne jo ikke ungene vite.
Så sto "underklassen" ansikt til ansikt med Stavangers borgermester og skulle framføre sitt ærende. "Nå, og hva skyldes den ære at du tar av din kostbare tid for å snakke med min ringe person?" sa en tydelig spydig borgermester. "Jo, du ser. Eg trenge 50 kroner te byens forskjønnelse!"
"Og hva slags forskjønnelse snakker vi her om?"
"Jo, du ser! Eg trenge penger te ein togbillett. Eg vil nemlig reise vekk någen dage!"

lørdag 15. desember 2012

Bakholdsangrepet på prost Kåre Mjølhus

Jeg er fullstendig klar over at alt som publiseres på nettet forblir der til "evig" tid. Når jeg sender opp mine forslag til leserinnlegg i lokalavisen, kan jeg være trygg på at de kraftigste uttrykk blir luket bort. Men på nettet må jeg være min egen "ansvarlige redaktør". Så derfor skal jeg holde noe tilbake hva jeg egentlig mener om oppførselen til de to personer som bak prost Kåre Mjølhus sin rygg skrev til biskopen og antydet at han ikke var noe verdig prost grunnet sin deltakelse på Egersund Ølfestival.

Kåre Mjølhus er et gigantisk medmenneske, hverken mer eller mindre! Jeg vet det bedre enn noen som har hatt det store previlegium å ha han som min gode og fortrolige venn gjennom flere år. Noen mer romslig og inkluderende prost er det vanskelig å tenke seg. Dette uten at han kompromisserer det aller minste på sin grunnleggende og trygge gudstro. Som sjømannsprest har han dog vært rundt i verden og fått medmenneskelig verdenshorisont.
At han stillet opp på ølfestivalen og åpnet kvelden med å skåle, finner jeg helt naturlig for denne vidsynte og konstruktive Herrens lysende representant.
Det er et tysk ordspråk som sier"at det som skal forbli, må endre seg". Dette gjelder også kirken. Det nytter ikke å isolere seg i noen bygninger for det som mer og mer fortoner seg som en museumsreligion  for moderne og opplyste mennesker.
Skal du som prost ha noen som helst form for innflytelse i et opplyst lokalsamfunn , må du ut og møte folket på andre arenaer enn i en tom kirke.
Så for oss alle som er glad i livet, takke seg til et humørfyllt prostemenneske som sprer glede i en forsamling, framfor tørre moralister som sprer kun avvisende forakt fra omverdenen.
Prost Kåre Mjølhus har forut for det aldeles ufyselige  bakholdsangrepet hatt en meget sterk menneskelig status i lokalsamfunnet. Hans status er nå sterkere enn noensinne!
Hva slags status de to personer har, etter sin nederdrektige handling, kan de spørre seg selv om. Eller kommunens befolkning. Hvis de tør!
Jeg kan bare tilføye at jeg personlig har gjordt min egen undersøkelse. Svarene jeg fikk egner seg ikke på trykk- iallfall ikke på "sosiale medier".
Prost Kåre har med sin grensesprengende, vidsynte og rause opptreden slått" knouck out" på den selvgode hovedstadspresse som alltid har betraktet Egersund som pietismens hovedstat på Sør-Vestlandet. Disse oppblåste journalistene ligger nede for telling for laaange tider fremover. Presis som to selvutnevnt prektige som har utnevnt seg som alkoholmoralens voktere i Egersund.
Hvorfor hadde de ikke så pass ryggrad at de tok opp sine bekymringer direkte med en meget folkelig prost?  Eller er feigheten like stor som deres (i mine øyne) nederdrektighet?
Personlig har jeg alltid levd etter ordspråket: " Det er bedre å dø stående med æren i behold, enn å krype seg fram på feighetens mark". Amen!!!!




torsdag 13. desember 2012

Queenstown er svært oppskrytt!

Første gang jeg var i Queenstown var i 2008. Etter alt forhåndsskrytet var byen en skuffelse. Jeg sammenlikner da med alt det andre jeg har opplevd på magiske Sørøya på New Zealand. Byen var altfor amerikanisert som det seg hør og bør når byen skal tiltrekke seg et "internasjonalt" publikum. Berømmelsen startet med strikkhopp over en canyon som elven Kawarau har gravd ut gjennom tusener av år.  Strikkhoppbasen er en snau mil fra sentrum.
For en danske vil nok omgivelsene være imponerende, men en nordlending ville nok trukket på skuldrene. I embeds medfør måtte jeg innom Queenstown ut fra min base Wannaka. Avstanden er rundt 5 mil, som Egersund-Moi.Og turen er eksotisk den, med irrgrønne lier overalt. Det som er pluss med byen er parken som stikker ut i Lake Wakapitu som er lenger i utstrekning enn strekningen Egersund -Stavanger.
Hvis du noen gang skulle besøke Queenstown, for all del ta stolheisen til en av høydene. Du får et aldeles praktfullt skue over fjellene og innsjøen. For de shoppingglade kan byen være interessant. Det myldrer av butikker. Jeg var innom alle outdoor- og sportsbutikkene som "plikt", men det var ingen plass jeg kunne tenkt å overnatte. Det kan ikke på noen måte, sett med mine øyne, måle seg med totalpakken Wannaka.
Å sitte tidlig morgen og innta mektig Kiwi-frokost i Wannaka med Lake Wannaka og omliggende herligheter som kulisser er i en annen divisjon sammenliknet med markedsføringsproduktet Queenstown. Men det skal de ha i Queenstown, de har klart å gjøre Queenstown til et av de aller hotteste reisemål på New Zealand! Reklamens makt er meget stor. Så det kan jo være greit å si "at jeg har vært der også."
Du må forberede deg å møte "jetsettet", disse "internasjonale" turistene som vrikker bakenden på en utstudert måte med matchende "verdenstrett" uttrykk. Etter dette mitt andre gangs besøk her, forlot jeg Queenstown med et nokså verdenstrett ansikt selv.
På returen til basen i Wannaka svippet jeg innom Arrowtown. Denne tidligere gullgraverby er verdt et besøk. Iallefall for et par-tre timer. Det rekker.
Mer i neste nummer. Da skal vi til Kaikoura og Picton.

Queenstown er svært oppskrytt!

onsdag 12. desember 2012

Overjordisk etappe Hokitika-Wanaka

Oppvarmingen til Hokitika er strekningen fra Greymouth. Du kjører langs strendene mot Tasmanhavet og tror du befinner deg enten langs kysten av California eller Hawaii. Denne eksotiske opplevelse fortsetter fra Hokitika til Ruatapu hvor det blir mye berg-og-dalbane fram til landsbyen Franz Josef. Der opplever du isbreene ikke så langt unna. Det er dette som er magien på New Zealand. Fra Hawaii til Sveits på under to timer.
Jeg ble sittende en times tid og pratet med en av servetrisene ved den største utendørskafeen. Et meget berikende møte under en blå himmel med veldige alpekulisser. Jeg kikket rett opp på fjellet Eile de Beaumont, 3117 meter høyt over havet, nesten 700 meter høyere enn Galdhøpiggen.
Jeg stoppet senere ved Bruce Bay, en aldeles praktfull sandstrand. Det må være en av de strendene i verden med det største utvalget av eksotiske steiner i all verdens farvevarianter. Etter et par timers vandring fant jeg to prakteksemplarer med  gjennomgående sølvstriper som nå pryder mitt lese-og-TV-rom.
Ferden videre mot Haast åpenbarte en fauna som må beskrives som Afrika-light. Dette er også et spesielt for New Zealand- en veldig spennvidde av all verdens treslag som ikke finnes i Europa. For en botaniker må dette være selve eventyret. Broen over Haast River er den lengste på øya (drøy kilometer) som bare har en kjørebane. Det er et par lommer hvor de som ikke har forkjørsrett (fra sørsiden) kan stoppe.
Strekningen videre opp til Haast fjellpass (564 m.o.h) er "voldsomme greier".  En naturkatedral av en annen verden omgitt av et fjellmassiv type Sveits/Østerrike. Fram mot "tvillingsjøene" Wanaka og Hawea (begge mer enn 40 km. lange) er det rene autostradaen. Og veistandarden her er et kapitel for seg. Ikke en eneste bomstasjon og veibaner av en kvalitet som må gjøre oss nordmenn grønne av misunnelse. Og dette klarer de på en øy som har kun en million mennesker og er 4-5 ganger større enn Danmark!
Denne strekningen Hokitika-Wanaka by er den jeg vil på det ytterste anbefale som et absolutt "must" hvis du noen gang besøker denne eventyrlige øy. Ord rekker ikke til for å beskrive de forskjellige "verdensdeler" du får med deg.
Så finner du deg et rom i Wanaka så sentralt som mulig og lar dagens eventyr synke inn. Mitt favorittmotell er Bella Vista midt i sentrum. Jeg har faktisk bodd der fire år på rad og har fått et førsteklasses forhold til vertskapet.
Queenstown er den mest berømt reisedestinasjon på Sørøya og ligger bare fire mil fra Wanaka. Mens Wanaka er et naturparadis, så er for meg Queenstown en "fæl" plass. Mer om det i neste nr.
For mine blogglesere som er ekstra interesserte, er det bare å google de forskjellige geografiske navn som dukker opp. Da får du en enda mer intens opplevelse.
Og glem ikke at livet er en reise og ingen endestasjon!

tirsdag 11. desember 2012

SOLNEDGANG OVER HOKITIKA

Hokitika ligger på vestkysten, og jeg blogget i fjor på denne tid om den store opplevelsen jeg hadde der med mitt møte med barndommens kino  Egersund anno 1956.
Hokitika er noenlunne på størrelse med Egersund og mangler Egersunds store variasjon i natur. Byen er flat, men har en praktfull strand med like praktfulle solnedganger. Og skal du overnatte i Hokitika, ja så er hotell Beachcoms 3. etasje stedet. 5 stjerners rom , balkong og luksusbad med all verdens dyser og mere til.
Du kunne uten  skjemmes bedt Barack Obama med familie på et treff her. Dette rom , med denne utsikt og fasiliteter hadde du ikke fått tilgang til i Norge under kr. 2000. Denne gang betalte jeg kr. 480,-. Hotell er billig på New Zealand. Jeg husker siste gang jeg bodde på majestetiske hotell Heritage midt i Christchurch. En gedigen suite med bred trapp opp til baderom og soverom. Du kunne fint hatt mottagelse for et trettitall personer. Tilsvarende suite ville nok kostet rundt kr. 5000 her på berget. Jeg betalte rundt femteparten.
Etter jordskjelvet er imidlertid Heritage stengt. Det var ytterst vemodig å stå i den inngjerdede korridor og betrakte katastrofens omfang.
Men tilbake til Hokitika. Denne gang hadde jeg kun tid til en overnatting. Men for en solnedgang!
Jeg satt leeenge på balkongen og fulgte solas vandring mot horisonten akkompagnert av de evige bølgers symfoni og måkenes livlige skrik.  Som jeg skuet over det endeløse hav hadde jeg en meget sterk følelse av å berøre evigheten.
Ferden neste dag til Wanaka skal jeg komme tilbake til. Den ferden fortoner seg som en uvirkelig drøm og vil gjøre det resten av min tid.
Som jeg blogger dette hadde jeg besøk av min uerstattelige venn Arnt Olav Klippenbert. Vi ble enige om at jeg for framtiden bør kjøpe meg en iphone slik at mine facebookvenner kan få oppleve turene mine i "sann tid".
Fossilet er i utvikling!

torsdag 6. desember 2012

Milford Sound

Selv om jeg ikke tar bilder , foreløpig, på mine turer i den store verden, så er det intet problem for mine blogglesere. Det er bare å klikke seg inn på Google Earth. Der finner du Mount Cristina i all sin majestetiske velde. Og der finner du også Milford Sound.
Etter å jaget bort papegøyene, bar det gjennom tunnellen mot Milford Sound. Der hadde jeg vært første gang i 2008, med overskyet vær. Denne gang var det strålende sol. Turen utover fjorden, på New Zealandsk fiord, var som å fartøye seg utover Sognefjorden. Det var stupbratte fjellsider, men forbausende få fosser og nesten intet fugleliv. Men den ene av de to fosser som jeg husker, var til gjengjeld i absolutt verdensklasse. Mer enn 150 meter stupbratt rett ned i fjorden.
Turistbåten måtte stoppe i god avstand fra nedslagsfeltet for å unngå at alle vi turister ble "pisseblaute". Vøringsfossen i Hardanger er i verdensklasse, ikke minst takket være sine omgivelser. Denne enestående foss i Milford Sound gikk faktisk utenpå Vøringsfossen i så måte. Som vi seilet utover Milford Sound opplevet vi sel og pingviner. Sistnevnte er en helt egen utgave av pingvinfamilien som bare finnes på New Zealand. Jeg fikk en særdeles god kontakt med et ektepar som hadde utvandret fra Skottland for 40 år siden og nå bodde i Australia. Meget sympatisk ektepar, og meget berikende samtaler , ettersom vi var på samme alder. Begge, var i likhet med meg, innfødt i det gamle bondesamfunnet. Sandelig hadde vi mye å prate om!
På norsk har vi noe som heter snøskred. Her har de noe som heter treskred. Det er nemlig slik at fra fjorden og opp mot 2000 meter er det dekket med vegetasjon, mesteparten trær. Når så stormene røsker tak i de øverste trærne får det en domino-effekt. Disse drar med seg alt som er under i samme bredde. Derfor får du lange "sår" i landskapet fra fjord til fjelltopp. Det tar en generasjon å gro til igjen. Det var derfor facinerende å observere alle sårene utover fjorden i forskjellige stadier av gjengroing. Meget lærerikt!
Etter å ha forlatt båten, bar det mot tunnellen. Denne gang fra motsatt side av magiske Mount Christina. Var opplevelsen av Mount Christina i verdensklasse. så var sandelig den totale settingen fra motsatt side på minst samme nivå. Jeg måtte ut av bilen før tunnellen. Intet sted i FjellNorge opplever du noe så voldsomt. Dette kan ikke beskrives med ord. En voldsom gryte med flere kilometer-lang- og solide 1000 meter + rett opp fjellvegg med fosser overalt.
De som tror at New Zealand er en "lille ø" kan bare stå her og brekke nakken oppover. Jeg tror ikke det finnes noe lignende i hele Europa, ja kanskje verden for den del. For de av oss som er lokalkjent, vil nok Gyaaksla med omgivelser være imponerende i Dalane-sammenheng. Men, men. Det blir småtterier sammenliknet med denne ekstreme naturkatedral. Du tror det ikke før du ser det. Etter tunnellen på tilbaketuren til Manapouri, stå jeg i giv akt foran magiske Mount Christina. Papegøyene hadde jeg skremt bort med voldsomme kroppsbevegelser og , ikke minst, vikingbrøl. De mange turister som bivånet denne opptreden fra en " riv ruskende gal" nordmann , vil huske denne seansen resten av deres liv.
Mer New Zealand etterhvert.

onsdag 5. desember 2012

Møtet med magiske mount Christina

Jeg hadde faktisk glemt bort hvor til de grader Sørøya på New Zealand er et geografisk underverk som ikke har sin make på moder jord. Hvis jeg hadde vært eksklusiv reisefører for et meget velstående par, kunne de betalt meg minimum to hundre tusen norske kroner  for jobben pluss omkostninger.
Hva de skulle fått oppleve på de fem uker ville gjordt prisen til et røverkjøp og en tur de ikke ville ha glemt i all evighet. Du snakker om at de skulle fått levd sin magiske reisedrøm fullt ut.
Jeg skal ta dette etappevis for mine blogglesere og ikke i rekkefølge. Det blir etter innfallsmetoden.
Jeg starter med magiske mount Christina ved inngangen til tunnellen som fører ned til Milford Sound. Fjellet er få meter høyere enn Galdhøpiggen og har form som Matterhorn i Sveits.
Det var en strålende dag med start fra mitt favorittværelse i motellet ved mektige Lake Manapouri. Det fjorten mil lange turen til Milford Sound er paradisk reise på et stadig høyere nivå når det gjelder intensiv naturopplevelse. Selv blaserte vestlendinger ville fått høneskinn ettersom dagen skred fram med grønne lier toppet med stadig høyere snøbelagte fjelltopper. Ved inngangen til tunnelen måtte jeg bare ut av bilen for å fornemme denne overjordiske stemning med alle sanser.
Som jeg steg ut i det overdådige solskinn måtte jeg nærmest brekke nakken bakover for  å se opp på de alpeliknende fjelltoppene. Og der oppe tronet selveste Mount Christina med samme navn som min kjære for lengst henfarne moder! Mens minnene strømmet på så " eg knapt kunne anda" ble min utmerkede Corolla leiebil angrepet av 3 papegøyer! Du leser rett! Tre grønne og frekke Kea-papegøyer! De hadde landingsøvelser midt på taket. Før jeg klarte å jage dem bort, hadde den frekkeste etterlatt kloremerker i lakken. Jeg påviste dette til utleiebyrået da jeg leverte tilbake bilen og regnet med en saftig regning. Men- kontrolløren sa jeg slapp unna med kr. 0 ettersom skrapene var bare overfladiske.
Strålende solskinn, mektige Mount Christina og 3 flaksende papegøyer i den høyden! Opplevelsen i denne mektige naturkatedral akkurat der og da vil følge meg resten av min tid.
Hva jeg opplevde etter tunnelen kommer i neste nummer.


tirsdag 4. desember 2012

New Zealand

Jeg vil bare kort informere mine blogglesere om at jeg overlevde den magiske tur og var hjemme igjen i går etter fem ukers eventyr-ekspedisjon.
Mer detaljer etterhvert.