lørdag 27. oktober 2012

New Zealand som mitt andre hjemland.

Når jeg nå stenger av min noe spesielle en--manns-operasjon i fem uker, for å reise for 4. gang til New Zealand, føles det som om jeg skal reise "hjem". Nå må det presiseres at det er Sørøya jeg skal oppholde meg på. Og forskjellen på Nordøya og Sørøya er så stor at det kunne vært to forskjellige land. Sørøya har kun  1 million innbyggere, mens Aukland på Nordøya gå mot to millioner alene.

Naturen er også vidt forskjellig. Den nordre del av Nordøya har middelshavsklima, mens Sørøya om vinteren har klima omtrendt som Finnmark . Den store fordelen å reise i November, er at jeg møter den siste del av våren som går over til sommer. Å oppleve våren to ganger samme år er jo egentlig magisk. Så da skal jeg heller sitte i fly henimot et døgn samlet for å oppleve dette.
Folkeslaget på Sørøya er så jordnært, at jeg føler det som det er en gigantisk familie jeg møter som jeg ikke visste at jeg hadde.  Reiseruta jeg har lagt opp er som følger: Christchurch, Kaikoura, Picton,Wellington, Picton, Hokitika, Wanaka, Te Anau, Invercargill, Dunedin, Oamaru, Akaroa, Christchurch, hjem. De av mine blogglesere som er ekstra interessert i geografi, kan jo klikke seg inn på Google Earth.
Når jeg skal besøke ørten spesialforretninger under alle stopp, må jeg ha forståelse for at fem uker blir i snaueste laget. Skulle jeg , med mitt energinivå, kun feriert i fem uker, hadde jeg kjedet meg til døde. Men å ha et meningsfullt oppdrag på et av klodens mest natur-eventyrlige reisemål, er en mix som ikke kan beskrives.
Det hevdes at Sørøya er mye som Norge. Tja, tja. Sørøya er en mix av midtvesten i USA, Alpene, Hawaii, jungelen i Afrika, kysten langs California,  Rocky Mountains, Norsk Fjordlandskap og mere til. Mens Galdhøpiggen er en "grushaug" på 2468 m.o.h. er Mount Cook  3764 m.o.h. i sammenlikning. Og dette majestetiske fjellmassiv har jeg stått ved foten av og studert med kikkert. Et minne for livet!
At jeg nå i godt voksen alder opplever barndommens sitrende glede av forventning, er jo ren skattefri luksus. Enda mer luksus er det at jeg som muligens eneste butikkdrivende i Norge kan stenge av med NULL konsekvenser for min omsetning. Hvilken frihet! Men sandelig har jeg ofret mye svette, blod og søvnløse netter for å komme dit!
Men jeg holdt hele tiden fast ved drømmen om Australia/New Zealand. Og dette blir min syvende tur til nå! Virkeligheten overgår fantasien!
Så sett dere mål i livet! Uten mål kommer du garantert ikke av flekken!  Bedre sent enn aldri!
Overlever jeg ekspedisjonen, skal mine blogglesere få et referat i desember.
Ha en strålende helg!

New Zealand som mitt andre hjemland

onsdag 24. oktober 2012

Er navnet Eivind Andreas Gåshus Bjerkreim en god ide?

Etter en interessant samtale med min umistelige venn og åndsfrende Arnt Olav Klippenberg forrige dagen, trenger jeg et råd fra mine facebookvenner. Vi diskuterte navneforandring. Arnt Olav sa at det nå var såre enkelt. Det var bare å gå ned på likningskontoret og forandre etternavnet ved å fylle ut et enkelt skjema. Og dett var dett! Helt ubyråkratisk!
Jeg fortalte Arnt Olav at jeg alltid har hatt store problemer med mitt etternavn. Jeg hater navnet Endresen som pesten. Det er to årsaker til det. Det ene er  alle de religiøse fanatikere jeg deler etternavn med.  Der vil jeg øyblikkelig få presisere at det gjaldt ikke min fader som var stikk motsatt.! Han var i så måte den mest liberale og vidsynte i denne religiøst forhutlete sekteflokken. En kort samtale med han da jeg var 15 var billetten til å komme seg meget enkelt ut av systemet.
Den andre årsak er at min faders funksjonelle invaliditet gjorde at jeg fikk tredd en sykkel- og  sportsforretning ved navnet Endresen nedover hodet.  Her må nevnes at min fader selv ved flere anledninger ga uttrykk for stor skepsis ved at jeg skulle drive forretning. Han indirekte advarte meg flere ganger. Men, er det alvorlig sykdom i familien, så trør man til. Det er ikke noe å bejamre seg det minste over. Millioner har gjordt det, gjør det, og vil gjøre det i framtiden. Punktum.
Jeg fikk fort fjernet etternavnet på butikken og fikk et mer nøytralt navn, som ga meg den nødvendige mentale distanse til "det yrket jeg var født inn i".
.
Opphavet til mitt familienavn Endresen kommer fra min bestefar, Endre Gåshus. Det er etternavn det! Men da mine eldste onkler kom til verdensbyen Egersund, var dette ikke fint nok navn. Derfor måtte også min far, som var født Gåshus, skifte til det (for meg) blodfattige og gørrkjedelige etternavn Endresen. Det skulle liksom være finere! (Gru og skrekk).
Personlig er jeg født på selveste Bjerkreim gard ( bruksnummer 1!) I nyastova!
Så min identitet har alltid vært bjerkreimsbu med helt feil etternavn. Gåshus (den gang i Helleland) ligger to km fra Åsen (Bjerkreim) hvor min bestemor Anna kom fra. (Jeg er oppkalt etter Anna og Endre). Åsen ligger igjen 3 km fra Bjerkreim gard. Så på en linje av 5 km. ligger Gåshus- Åsen-Bjerkreim gard som er grunnmuren i min identitet.
Da jeg fortalte Arnt Olav at tallet fire er mitt magisk lykketall, utbrøt han :" Da er jo Eivind Andreas Gåshus Bjerkreim perfekt".
Jeg har nå tenkt høyt "offentlig", ikke for på noen måte å digge mitt ego. Hensikten er kun at hvis andre sliter med lignende problemaktig forhold til sitt etternavn, så har dere den enkle oppskriften for å forandre det. Så blir det endelig overensstemmelse mellom identitet og etternavn.
Når jeg nå  søndag reiser på min fem uker lange magiske ekspedisjon til mitt kjære,kjære New Zealand, skal jeg vurdere om jeg skal ta skrittet over i den endelige navne-frigjøring til Gåshus Bjerkreim. Bare det at jeg har nå tenkt høyt om saken, kjenner jeg hjelper. For meg betyr faktisk ikke mitt trøtte etternavn noe som helst. Jeg vet ikke om jeg gidder bry meg. Er dere enige?
Fornavnene er jeg meget fornøyd med. Det kan jeg takke faderen for. De fanatiske i familien ville at jeg skulle døpes Karl Peder! Fader satte foten ned! Det var nok med en Kerrs Pink i familien. Dette er en potetsort og økenavn på alle de i min barndoms sekt mellom 1905 og rundt 1935 som ble kalt KP etter avguden Per (Gravdal) og hans "husholderske" Kristina (Skipstad).  En av mine slektninger hadde 11 unger som alle ble kalt KP (Karl Peder, Kristine Petra) osv. Og hun ga beskjed om at fikk hun 11 unger til, skulle de også oppkalles etter Per og Kristine.  Fader, mange takk!




tirsdag 23. oktober 2012

Visdomsord på minnestatuen i havnen

På den grensesprengende minnestatuen over barbariet 22/7 står  bl. a.:

"Samle ditt håp, så du kan holde på drømmen".

For min egen del vil jeg tilføye: "Uten drøm og mot, intet levende og grensesprengende liv".

Det var bare det denne gangen, men jeg synes ordene er sterke nok til å stå uten ytterlige kommentarer.

Visdomsord på minnesmerket i havnen.

onsdag 17. oktober 2012

DA TØNES FIKK OVERFØRT KRAFTEN I SALOON KAKADU

Hvis mine blogglesere googler Tony Sheridan, vil de få opp historien om hans spesielle forhold til The Beatles. Den samme Tony kjøpte hatt i Saloon Kakadu få år tilbake og ble "healet" i samme slengen. Han påsto selv, i vitners nærvær, at han ble frisk etter seansen! Mitt hjelpemiddel i behandlingen var en spesiell statue i eik. Jeg hadde min ene hånd på Tonys hode og den andre på statuens hode. Det var en av mitt livs aller mest magiske forestillinger!
Etter denne (for vitnet Arnt Olav Klippenberg) minneverdige opplevelse, bestemte jeg meg for å låse statuen inne i den tidligere skriftestol med døra på gløtt. Folk skulle få se den, men ikke mer berøre den. Statuens navn er Jostein Petrus Aku-Aku Cæsar. Navnet står perfekt i forhold til statuens stormannsgalskap.
På vårparten i år fikk jeg besøk av Frank Tønnesen (Tønes) med familie. Han skulle feire sin  førtiårsdag litt på forhånd i Saloon Kakadu. Jeg konfererte litt med JPAAC (den stormannsgale), og vi ble enige om at Tønes er en så aldeles sympatisk og original person og musiker, at han skulle (som den eneste!) bli den samme ære til del som Tony Sheridan. Tønes er den siste som trenger noe som helst healing, men JPAAC og undertegnede skulle sammen overføre "evighetens kraft og artistisk kreativitet" til sympatiske Tønes.
Dette ble gjordt og fotomessig dokumentert. Inne i meg sa jeg"Tønes skal spille for et fullsatt konserthus i Stavanger når dette blir ferdig om et halvt års tid". Dette leser jeg i dag i Stavanger Aftenblad skal skje den nærmeste tid!!
Jeg har ikke fortalt dette til JPCCA. For da skulle selvfølgelig HAN  tatt HELE ÆREN for at Tønes nå fortjent er i vinden som aldri før og slår ut i full blomst. Vår Herre, Tønes og jeg vet jo at det er mine magiske hender som har forløst Tønes fullt ut.  Bare spør Tønes!


tirsdag 16. oktober 2012

OPPVARMING TIL MAGISKE NEW ZEALAND

Å ha vært medlem av en sekt, og ha kommet ut av den uten minste "skade på sin sjel" , gir et eventyrlig forsprang når det gjelder muligheten for indre frigjøring og utvikling.
Jeg ser det på samme måte i dag med detaljhandelen i almindelighet, og sportsbransjen i særdeleshet. Nå er dette på mange måter like fjernt fra meg , som den stakkarslige "gudstjenesten" jeg en gang oppleve.
Jeg ser jo nå at hele det moderne samfunn er en slaveleir i ny forkledning, og da spesielt de som slaver med mer og mindre meningsfullt "arbeide" i shoppingsenterene. Der er åpningstidene "hellige" , og nåde den stakkar som gjør opprør mot dette. Da er det ut av kjeden, ut av senteret og muligens erstatningsansvar. Mafiaen kunne ikke funnet en bedre oppskrift når det gjelder å drepe ethvert tilløp til selvstendig tenking, initiativ og personlig utvikling. Heller ikke kirken!!!
Ikke bare måtte jeg komme meg ut av den puritanske sportsbransjen, men jeg måtte gjøre rent bord "inne i meg" hva angår mitt ståsted generellt i forhold til det å være "forretningsmann". Å kjøpe inn noen varer (som er å få overalt),  og så selge disse med noen tullepriser som alle ender på 99, er iallefall jeg glad jeg slipper.
Nå girer jeg opp til fem ukers ekspedisjon på eventyrets øy, Sørøya på New Zealand. Når jeg setter meg på flyet og stenger av i fem uker, skal jeg ikke ofre forretningsdrift en eneste tanke. Ikke behøver jeg tenke på husleie, lønninger og ubetalte regninger. Jeg skylder ikke noen et eneste øre. Hadde jeg ikke hatt det virkelig steintøft på 80 og 90 tallet med mye våkenetter, hadde jeg ikke til de grader satt pris på å være i den situasjon jeg er i nå.
Jeg har kommet til at man skal ha akkurat nok penger til å slippe å tenke på penger. Har man alt for mange ( iallefall ikke jeg), så skal dette plasseres i aksjefond og hele tiden skal man gruble på å forrente kapitalen mest mulig effektivt. Stakkars mammons treller.
Det er luksuser i verden som ikke all verdens penger kan kjøpe. Og det er å ha tid nok, og evne nok, til å oppdage alle de gratis opplevelser som er rett foran nesen. Og da mener jeg ikke Iphonen.
Den er jo et aldeles fantastisk verktøy som har gått over til å være en diktator i en grad som gjør selv Mao og Hitler dypt misunnelige.
Vi er nemlig på full fart fra det levende livs verden inn i systemenes verden. Og ikke minst systemenes psykopatiske og humørløse voktere!
Jeg blogger dette med et stort glis rundt munnen. Humør og smil er nemlig dødelig gift for all verdens surpompende regelryttere.
Og imens venter eventyret , og forsommeren,  på New Zealand!  I min mørkeste økonomiske periode på 90 tallet fantaserte jeg om dette. Den gang regnet jeg med at dette ville være like uoppnåelig for meg som å begynne tomatdyrking på månen. Og nå er jeg klar for min fjerde tur!  Og fortsatt er jeg bare i oppvarmingsfasen! Hvilket betyder: GI  ALDRI,   AAALDRI, SLIPP PÅ  DRØMMENE!  En dag kan drømmene bli virkelig, forutsatt at du ikke noengang mister motet og håpet!



fredag 12. oktober 2012

ET MINNESMERKE I EGERSUND FOR EVIGHETEN

I morges sto jeg sammen med min evig elskede Anna Lovinda (min damesykkel) og betraktet minnesmerket over Jasmin, et av de mange offer på Utøya. Vi studerte teksten som var inngravert på den konsentrerte statuen.
Det geniet som har utformet dette magiske minnesmerke må ha fått sin inspirasjon fra oven. Sjelden har jeg opplevet et så til de grader forståelig kunstverk. Et menneske har gått ut av tiden og inn i evigheten, men etterlater seg omrisset av sin jordiske tilværelse.
Derfor er det en selvfølge at dette minnesmerke skal stå der hvor elvene møter hverandre. Det kan også være et symbol på at uten at vi mennesker møtes og flyter sammen mot det store hav, kan det bli en tom og ensom tilværelse. Jeg vil også minne mine blogglesere om det kinesiske ordspråk:" Hva er lyden av en hånd som klapper?  Svaret vet vi.
Dette grensesprengende minnesmerke tilfører Egersund by en ny dimensjon. Hverdagens trivialiteter blir nokså små sammenliknet med de virkelige prøvelser enkeltpersoner og familier kan bli utsatt for. Skjebnen er sandelig, SANDELIG, ikke rettferdig.
Det er også et annet meget viktig moment når det gjelder dette for folk flest forståelig kunstverk. Og det er at i kunstnerkretser ble det tommelen ned for utformingen av det samme kunstverk. Det måtte angivelig en komite til for å bestemme om de innsendte forslag holdt den nødvendige standard!
Jeg vil da minne om ordspråket som er:"Da Satan fikk i sinn at intet skulle skje, da satte han i verden inn den første komite".
Det kan også være interessant å sitere Winston Churchill:"EN  KAMEL  ER  EN  HEST  SOM  ER  TRUKKET  GJENNOM  EN  KOMITE".
Så kan jo enhver tenke seg hvordan et minnesmerke hadde sett ut som skulle blitt trukket gjennom en sosialdemokratisk komite bestående av sure, grå og selvgode individer. Da hadde sannsynligvis en kamel blitt meget elegant i sammenlikning.
Jeg vil foreslå for mine blogglesere at de i framtiden foretar en legemets og sjelens pilegrimsreise til denne statuen sånn i ny og ne. Og så skal du stille deg disse to spørsmål:
"Når var du sist til stede i ditt eget liv?"
"Og hvor går du så hen med resten av dette ditt ENESTE jordiske liv?"
For de som ikke er helt følelsesmessig avstumpet, eller helt hjernedøde, kan  møtet med dette monumentale minnesmerke blir starten på en nytt - og meget berikende- kapittel på sin korte jordiske vei.
Så vil jeg avslutte med noe jeg har suget av eget bryst:
" Skjenker du roser, i tilstrekkelige doser, på ditt jordiske livs korte vei?"  Det kan høres banalt ut , men, å glede andre er faktisk den største glede.
Ha en strålende helg med pilegrimstur til et av landets mest unikt plasserte minnesmerker. Intet mindre!

mandag 8. oktober 2012

NY SPENNEDE BUTIKK I EGERSUND SENTRUM

Dette blogginnslag er gratis markedsføring for en ny butikk vegg-ivegg med Egersund Kino. Dette lokalet har stått for salg i lange tider. Tidligere har det huset pizzarestauranter på rekke og rad med alt det dette har ført med seg, da spesielt med helgene.
Derfor håpet jeg inderlig at det ikke ble mer av den slagsen. Nå er eiendommen solgt til en jærbu som har et meget interessant forretningskonsept. Jeg var innom nå lørdag og ble positivt overrasket. Det som jeg trodde var nok en av de utallige krims-krams butikkene , viste seg å være noe mer. Det var faktisk spennende å gå på "oppdagelsesferd" mellom alle varene.
Går du forbi Egersund Kulturhus (kino) i nærmeste framtid, så stopp opp og ta en titt på de garantert mest innholdsrike utstillingsvinduer i regionen. Som jeg denne mandagen blogger dette, er butikken ennå ikke åpnet. Det må bli i nærmeste framtid.
For meg som har levd med forsøplingen i årevis i kinostrøket, grunnet de mer og mindre seriøse spisesteder, er her  nå blitt virkelig ryddig med spennende forretningsnaboer.
Jeg lurte lenge på hva som kunne passe inn i dette lokalet som har stått tomt i lange tider og forsterket følelsen av å være utkant. Ikke nå lenger.
Det skal bli spennende å følge utviklingen. Der er iallefall mange muligheter for å kjøpe originale og spennende presanger der.
Og så dagens visdomsord:" En fremskreden alderdom med god helse er egentlig ikke så verst. Spesielt når man vurderer alternativet".

lørdag 6. oktober 2012

KRISTENDOMMEN SOM MUSEUMSRELIGION I HOLSTEBRO

Jeg hadde denne ukes første fire dager en ekspedisjon til vestkysten av Danmark, med hovedkvarter i Sømandshjemmet i Hvide Sande. Utsikten fra mitt favorittrom utover Ringkøbing Fjord  var formidabelt.

Hovedhensikten med ekspedisjonen var å tråle så mange bysentra som mulig på den tilmålte tiden. Jeg ville studere det som var av spesialforretninger for å få inspirasjon. Spesielt var jeg interessert i Holstebro sentrum som er kåret til Danmarks mest spennende shoppingsted. Det kan jeg til en viss grad forstå etter vært der. Nå er ikke shopping min greie, men dette var utfra profesjonell "plikt" at jeg trålet sentrum. Der så jeg en vindusutstilling over 8 vinduer tilhørende en dameforretning som hadde en gala plassering mot torvet.
Jeg har aldri sett noe lignende. Jeg  gikk inn den store butikk og henvendte meg til den første yndige dame og startet med å si: "Jeg er ikke her fordi jeg er interessert i dameklær". Hvorpå yndigheten parerte:" Men du er interessert i damer!" Sjakk matt! Jeg forklarte yndigheten at det som var i vinduene var ikke utstilling, men kunstverk på høyeste internasjonale nivå!
Hvorpå yndighet nr. 1 viste meg til superyndighet nr. 2 og presenterte vedkommende som "kunstneren" som var ansvarlig for mesterverket. Jeg sa til vedkommende at dette var magisk.  Det kombinerte eleganse, stil, varme og humør i en blanding som var den mest fornemme butikk langs 5th Avenue i New York verdig. Hun var meget fornøyd med rosen. Og det var flere lekkerbiskener blandt de ansatte som sto rundt meg som også var fornøyd med meldingen. Gott a banen for en utstilling og for noen damer!
Etter å ha forlatt denne lekre forsamling gikk jeg rett over torvet og inn i Holstebro Domkirke. På oppslaget av  den innvendige kirkedør sto det en melding om at for mesteparten av den danske befolkning betydde Kirken ingenting lenger. Spørsmålet var hva man skulle gjøre med det? Dette var da defensivt! Jeg gikk inn i den rommelige kirke hvor jeg satt helt alene i tomheten. Aldri noensinne har jeg følt mer riktigheten av uttalelsen om at "kristendommen ikke nå er noe annet enn en museumsreligion".  Dette er jo helt korrekt!
Jeg gikk ut av det store, kalde og tomme kirkerom til mylderet av mennesker som praktiserte med fynd og klem den religion som nå er den SAMME for ALLE mennesker på jordkloden og som ALLE  har et levende forhold til. Og det er materialismen og dens tanketomme budskap. Aldri har jeg sett kontrasten så klart som da. Jeg har jo intellektuelt visst alt dette hele mitt voksne liv. Det var imidlertid en  AHA- opplevelse å få dette bekreftet så til de grader denne dag på Holstebro torg.

Og som Ole Paus så treffende har observert: " Vi har alt, men det er også alt vi har!"

For min egen del stiller jeg spørsmålet:" Var dette hele greia vi skulle drive på med på vår korte ferd på Moder Jord?" Var det????