Offensiv livskunst som drivkraft mot 2014

Min kjære moder podet også inn i meg :" Lykken er ikke den skjebne du får, men med det sinn hvormed du bærer den."
Det mest lysende eksempel jeg har opplevd i så måte er en godt voksen bekjent av meg som fikk et tre over ryggen under skoghogst og ble lam fra livet og ned. Han er fullt operativ i dag med spesialtilpasset bil. Han fortalte meg at da han lå på Sunnås og fikk oppleve ungdommer som grunnet ulykker var lammet fra halsen og ned, hadde han selv i sammenlikning vært heldig. Det kunne for ham gått så mye verre.
Det denne ikke-sutrende person demonstrerer er offensiv livskunst på sitt mest lysende. Den sanne livskunstner sammenlikner seg kun med de som er verre stilt enn han (hun) selv! De lever etter visdommen " count your blessings (tell dine velsignelser).  Det er bare å observere visdommen fra  K. Steincke: "De fleste ville hatt mye å glede seg over hvis de bare hadde hatt tid...".
Jeg liker også ytringen fra en lokal filosof: " Man skal nøye vurdere hva man skal bekymre seg over".

En uerstattelig rikdom i livet er ekte venner. Denne type venner gir klar beskjed hvis de oppdager at du begynner å tenke negative tanker. Personlig har flere av dette kaliber. Den eldste av dem går mot 83 år og er offensiv som en tjueåring. Da jeg forleden mailet ham om at jeg nå ville slakke av på farten, fikk jeg klar melding tilbake. HAN  skulle iallefall ikke slakke det allerminste på sitt tempo og planer. Han hadde flere artikler pluss bok på beddingen. Så da forventet han at jeg som bare er guttungen (blir 70) ikke kunne være mindre aktiv. Det var jo direkte vitamininnsprøyting.

Så vil jeg takke alle mine facebookvenner for året som gikk og ønsker dem et offensivt nyttår med mye og variert medmenneskelig livskunst.
Den svenske skøyteløperen Johnny Nilsson hadde som valgspråk:
Sikt på stjernene, så når du kanskje tretoppene.
Her må tenkes stort og offensivt nok!
Jeg vil også komme med observasjonen av fjellklatrer Arne Ness jr.:
Skal man få noe ut av livet, kan man ikke alltid bevege seg på trygg grunn.

Ikke glem drømmen. Og glem aldeles ikke motet til å forfølge drømmen.


  Ha  et aldeles strålende  2014!!
 

Mennesket, delfinen, sjimpansen og gorillaen

I den rommelige zoologiske hage i Sydney er det en illustrasjon av menneskets nære slektskap med menneskeapene og gorillaene. Mennesket har omtrendt 98 % av de samme gener som sjimpansene.
Illustrasjonen besto av et slekts-tre utenfor gorillagården som viser når menneskeapene skilte lag med halvapene (med haler), og senere når menneskene senere skilte lag med våre fysiske søskenbarn, gorillaene og sjimpansene.
En enkel og lærerik illustrasjon var sammenlikningen av fotavtrykkene, håndens form og ikke minst hodeskallen. Utført tredimensjonalt i bronse. Jeg tror ikke det er noen steder i verden hvor en observatør kan forstå sammenhengen så ettertrykkelig og øyeblikkelig.
Men det som var ekstra interessant, var det jeg oppdaget i det naturhistoriske museum i metropolen. Der så jeg et snitt av av en delfin, som viste likheten med de indre organer i et menneske. Ikke minst hjernen! Den var som hos mennesket grålig av farve, og den hadde dimensjoner som den menneskelige hjerne. Det skulle vært interessant å denne sammenheng å sammenlikne delfinens hjerne mot de mest intelligente hunderaser.
Å reise er å leve - og lære!!

Er egentlig nettbutikken noen trussel mot fysiske butikker?

I siste utgave av bransjebladet Sport var det en overskrift som fikk meg til å hoppe i stolen. Nettbutikken, en fiasko!
Forfatteren hadde en genial sammenlikning som forklarer hvorfor kun mellom 3 og 5 % av varehandelen foregår på nett. Nettbutikken er ikke noe annet enn en postordrekatalog på nett.

Forfatteren skriver videre at nettbutikken ikke er i nærheten av å utgjøre noen trussel for seriøse og veldrevne "gammeldagse" fysiske butikker. Han gir sistnevnte følgende råd: Fortsett å utvikle butikken slik at den gir kundene impulser og sanseinntrykk i en atmosfære der de besøkende trives. Bare den fysiske butikken har muligheten til å påvirke alle sansene.

Jeg har selv hatt klokkertro på at nettet overtar mer og mer. Så feil går det an å ta!  Jeg hadde fullstendig oversett at mennesket er et sosialt vesen. Mennesket liker også å ha gjordt kjøpet i minnerike og positive omgivelser.
Nå har jeg faktisk en konsentrert samling av didgeridooer (blåseinstrumenter fra Australia) som ikke finnes noe annet sted på kloden. Hvis jeg hadde gått inn på nettsiden til Spirit Gallery i Sydney kunne jeg faktisk kjøpt disse over nettet. Illustrasjonene vedrørende didgeridooene er krystallklare. Men da ville jeg ikke hatt noe spesielt forhold til disse kunstverkene.
Som det nå er opplever jeg varmen og servicen fra Mama, Reno og Tara hver gang jeg ser bort på de 6 ekstraordinære didgeridooene. Minnene om disse flotte og inspirerende medmenneskene vil følge meg resten av min tid og gir disse kunstverk "sjel".
Til sammenlikning har jeg 5 andre  didgeridooer som jeg kjøpte i Brisbane. De er fine nok, men selv om jeg sånn noenlunne husker butikken jeg kjøpte dem i , husker jeg ikke annet av ekspeditøren enn at han var en kineser som snakket meget dårlig engelsk. Så for meg er dette bare 5 fint malte rør uten noensomhelst historie knyttet til dem.
Og nettopp det er selvelste oppskriften for å konkurrere med nettet.
Skap minneverdige opplevelser for dine kjøpere. Minner som de skal med seg resten av sin tid.

Og så må disse nisjeforretningene  være like spesielle som hver enkelt didgeridoo. Det finnes nemlig bare et eksemplar av hver seriøs didgeridoo. De kan ikke kopieres.

Når det gjelder netthandel så har den kommet for å bli. Bare spør Amazon. Men så var det da hvor stor prosentandel av handelen den skal ta...... Fremtiden vil vise. 

 

Bondesamfunnet 1950 nærmere 1650 enn 2014

Rasman Polden har gitt ut en kulturhistorisk viktig bok med titel DER INGEN LENGER BUR. Boka tar for seg fraflyttede gardsbruk i Helleland. Og for meg var den særdeles interessant.
I 1947 som treåring kom jeg til garden Gådå rett under Grønning.  Mellom Høyland og Gåda lå Holand. Og innenfor Gådå lå Roghaug og ikke minst Dalen.
Og i 1947 var det gardsdrift på Grønning, Dalen, Roghaug, Gådå og Holand- alle 5. I dag er det bare drift på Gådå. Det som slo meg da jeg studerte bildene av Dalen og Holan var at disse bygningene og driftsformen hadde mye mer til felles med jordbruket i 1650 enn de har med dagens høymekaniserte jordbruk.
Så på seksti korte år har min generasjon gjennomlevet en revolusjon i samfunnsutvikling som trosser enhver fantasi til de som levde den gang. Virkeligheten overgår til de grader fantasien.
Oskar i Dalen ble en ruvende skikkelse i min fireårige barneverden. Jeg husker jeg var innom et par ganger og besøkte Oskar og Maria. I dag ville de blitt kaldt samboere, men den tids titel på damene var tjenestejenter. Det jeg husker var den uforstyrrelige ro som hersket der inne i den enkle stue.
Sandelig satte de ikke store krav til tilværelsen der de levde særdeles nøkternt med ikke altfor mange husdyr.
Og de var ikke alene. Langt inn på 1950-tallet levde det mange rundt i dette land så enkelt og tildels fattigsligt. Jeg har selv vært et par steder tidlig på 1960 tallet hvor det var usigelig fattigsligt og primitivt. Innlagt vann og strøm? Nei! Primitiv utedass? Ja! Julegavepress? Nei!
Som jeg betrakter bildet av "primitive" Dalen nok en gang, strøymer minnene på så eg knapt kan anda. Å ha fått delta som aktør i en  enkel og særdeles lite kravstor sivilisasjon er jeg evig takknemlig for. Det minner meg stadig om visdommen i ordtaket "count your blessings". ( Tell dine velsignelser).

Hvis jeg innimellom glemmer dette, skal jeg bla meg fram til bildet av Dalen. Tenke seg til at for meg er det mentalt kortere å reise til Sydney enn det var for Oskar og Maria å reise til Egersund!
Og mens Oscar og Maria var "gamle" og  utslitte når de rundet 50, er dagens syttiåringer ungdommelige og bereist over den ganske verden.
Så alt var sandelig ikke bedre før!!

Fremtidens aviser og fremtidens butikker

I Dagens Næringsliv av i går leser jeg bl.a.: Alt for mye av journalistikken lages på samme vis som for 20, 30 og 50 år siden." Og så videre: VG er blandt de mediehusene som  har skjønt at samspill mellom leserne og seerne er helt nødvendig for å overleve."
Det samme gjelder butikkene i gamle bysentra. Dette har jeg terpet på før. Kundene må aktivt involveres. Det fikk jeg et slående bevis på sist fredag kveld. Jeg har mine konsentrerte åpningstider (1100 til 1600 vinterstid) og er ikke medlem av Sentrumsforeningen Der har jeg ingenting å gjøre ettersom det på butikkdøren står med STORE bokstaver: Rogalands Severdighet nr. 16. Og så med mindre skrift: 16 meter fra Egersund Kino. Passe humoristisk.
Spesielle omstendigheter gjorde at jeg fikk besøk av 4 ektepar fra Nord-Jæren kl. 18.30 denne fredag Den ene herremannen skulle ha en hatt. Gjengen var i festhumør (skulle på revy senere). Showet varte helt fram til kl. 2000 bak lukkede butikkdører. Mine roller var å opptre vekselvis som tilrettelegger, myndig dirigent, hovmester og seriøs fagmann. Gjestene selv sto for kalasunderholdning der de etter tur og meget aktivt vekslet mellom rollene som hattejury og mannequiner. Og den magiske åtteseters-dinglebenk var helt avgjørende for den sosiale setting! Det endte opp med at fem av den humørsmittende gjengen vandret ut av Saloon Kakadu med hatter på hodet (alle forskjellige modeller), overmåte godt fornøyd med tingenes tilstand. De sa de hadde fått et minne for livet og ville aldri glemme da de opptrådte som mannequiner. Jeg for min del hadde fått et glimt av framtiden. Og den er at de som driver med ekstrem nisje kan ha slike happeninger utenom åpningstiden en gang imellom. Salg og kjøp er ikke det vesenlige, men selve opplevelsen. Og langtidseffekten er ubetalelig reklame ved hjelp av munn til munn metoden. Og den er effektiv!
Den påfølgende lørdag ble det solgt 3 hatter (tre forskjellige herrer) uten minste behov for show. Hver især av herrene visste hva de skulle ha, så det gikk fort og effektivt. Den fjerde hatt som ble solgt hadde litt show rundt seg. Mor/far/sønn/svigerdatter kom inn. Mor hadde tidligere virket i butikk som bl.a. hadde solgt damehatter! Sønn skulle få hatt av mor. Jeg plasserte juryen på dinglebenken, sønnen på catwalken og fant fram de modeller jeg mente valget burde stå om- og trakk meg diskret tilbake. Resten ordnet seg selv. Alle fire var strålende fornøyd med valget. Jeg er nå blitt så dreven etter 7 års erfaring med hatter at jeg øyeblikkelig så hva som var riktig hatt. Men- tro det eller ei- jeg klarer faktisk å stoppe min nesten konstante talestrøm når det er psykologisk riktig. Spesielt når jeg har kontakt med hatteeksperter! Og denne mor var virkelig ekspert på hatter!
Verdens største utvalg av australske hatter finner du i Sydney. Men 99 % (minst!) kunne jeg ikke solgt hos meg. De er (for meg) rett og slett for "harry". Det er da jeg får bekreftet at Bill (min produsent) er et geni når det gjelder forståelse for virkelig "style".
Til opplysning- de16 dagene jeg var i Sydney (4 millioner innbyggere) kunne jeg telle på én hånd hvor mange personer jeg møtte som gikk med hatt. Tenke seg til at i min barndom gikk alle menn i den vestlige sivilisasjon med hatt. Og nå er alle gammeldagse hattebutikker blitt historie......
 

Traktoren, utedassen og shoppingsenterne.

Da traktoren kom på 1950 tallet forsvant hesten langsomt ut som arbeidsdyr. Jeg fikk oppleve det på nærmeste hold.
Da vannklosettet kom for fullt, forsvant utedassen langsomt og sikkert.

Og da shoppingsenterne oppsto døde bykjernene langsomt ut som stedet hvor man gjør sine innkjøp. Og det er med samfunnsforandringen som det er med alderdommen. Den kommer snikende ganske umerkelig.
Nå skiver vi 16. desember og det skulle ifølge det som var "normalt" før bety at det kokte av folk i gatene. Så er aldeles ikke tilfelle. Det døde sentrum i Egersund føles i dag ekstra dødt når man sammenlikner med julebydagene. ( De døde bysentrum finnes for øvrig over alt nå for tiden."
Det som har skjedd i Egersund etter at julebyen ble startet, er at det blir mange "døde" handledager i desember. Handelen  blir nå konsentrert om dagene i de to uker juleby pluss de aller siste panikkdager.
Og det betyr mange dager på tomgang bak diskene.
For  kundene som vil ha god service og seriøs oppmerksomhet fra butikkstaben er det nok lurt å handle på de tider da det er stille i butikkene.
Men det er jo slik at for mange mennesker er livet et utsettelsesprosjekt. Det er så sandelig også julegavekjøp!
Og så lover man seg selv dyrt og hellig at neste år skal man være ute i tide med gavekjøp.

Hadde det kanskje vært en ide å gi som "gave" til de voksne et innpakket kort hvor det sto skrevet: "Dette kort er et bevis på at jeg denne jul "gir" deg en dyp, personlig og uforstyrret samtale nå du monne ønske det.  Da har man byttet ut materie med ånd og opplevelse. Noe å tenke på.

Magiske Blue Mountains rundt Sydney.

Hvis du legger ut på den totalt laaange flyturen til Sydney (rundt 22 timer), for all del få med deg Blue Mountains rundt Sydney. Jeg kan takke en ekspeditør i en Outdoor-butikk i Hobart for at jeg under mitt tredje besøk i Sydney endelig fikk med meg denne magiske naturopplevelsen.
Bare togturen opp til Katomba er en opplevelse i seg selv. Jeg hadde følelsen av å reise på første klasse. Det var selvsagt dobbeltspor helt opp, og jernbanevognene var i to etasjer! Og prisen på luksusopplevelsen i andre etasje var 65 kr. for tur/retur! To timer opp og to timer ned. Jernbanelinjen stiger omtrent hele veien opp til turistknutepunktet Katomba.
Da jeg i 2007 kjørte hele strekningen Brisbane-Cairns (1680km.), syntes jeg landskapet var dørgende flatt og kjedelig. Derfor ble jeg tatt fullstendig på sengen etterhvert som Blue Mountains åpenbarte seg i all sin velde. Hvilke dimensjoner på de milevise skoger! Og nettopp skog er det siste jeg forbinder med Australia (minus Tasmania). Blue Mountains er først og fremst endeløse skoger og et helt spesielt blått himmellys som trollbinder alle som besøker denne magiske region.
Går du ned hovedgaten i Katomba står du plutselig ved et flere hundre meter høyt stup som gjør at hele den voldsomme naturscene minner om Grand Canyon. Her var det flere vandringsstier med tilhørende hjertet-i-halsen stup. Folk med høydeskrekk er hermed advart. Det er trygt å vandre på stiene, men det er ikke stengsler på utsiktsstedene, så trår du feil......
Var togturen billig , var billetten med turistbussen dyr. Du kunne gå av og på ved de faste stoppestedene i en rundløype på noen få kilometer. Dette skulle betales med kr. 230,-. For meg var dette i grenseland til turistflåing. Derfor anbefaler jeg deg hvis du er i Sydney å kjøpe en komplett pakke på turistkontoret. Da får du bussbillett og billetter til de to svevebanene over Canyonen inkludert. Da er prisen totalt ikke så MYE dyrere. Og da får du virkelig valuta for pengene.
En vis mann fortalte meg en gang "at man skal være meget nøye med hva man skal bruke energi på å bekymre seg over". Derfor la jeg bare i sammen prisen på den alt for billige togbilletten med den alt for dyre bussbilletten , og så var det samlet helt o.k. Det kommer under begrepet Psykologisk Livskunst.
Så for all del- er du i Sydney og har tid- få med deg Blue Mountains. Det bør være like selvfølgelig som å oppleve Operahuset innenfra. Den guidede turen i Operahuset er nemlig et absolutt must. Der fikk jeg vite bl.a. at glassplatene ("taksteinene") som dekker hele Operahuset kommer fra Sveits! Av alle steder! Og de gigantiske vinduene fra Frankrike. For å hindre at vinduene sprekker når de utvider seg på de virkelig varme dagene, er de utstyrt med spesiell fugemasse i karmene og midt på vindusflaten der de er delt.
Livskunsten består av å lære seg noe nytt hver dag og ikke gjøre seg fortjent til følgende tekst på gravsteinen: "Død og tilstivnet som tjueåring, men begravet som åttiåring".

Den livsfarlig "sexy" kinesiske drosjesfåfør

Hoveformålet med dette års australiareise var å besøke sjefen for Kakadu- Craig Whillas i Bankstown. Bankstown er en forstad til Sydney.
Mitt hotell bestilte en taxi som ankom presis med en kinesisk sjåfør. Han skulle vise seg å være litt av en type. Ikke lenge etter oppstarten av turen var han svært ivrig med å vise meg et innslag han hadde hatt på Utube. Titelen het The Sexy Taxidriver (himself).
Han tuklet med telefonen for å finne innslaget mens bilen måtte stort sett seile sin egen sjø med meg som oppasser. Jeg hadde hjertet i halsen under hele turen mens han viste meg innlaget og kommenterte det ettertrykkelig. Han var tydeligvis overmåte tilfreds med at han hadde publisert dette på Utube.
Vi kom levende fram til Kakadus hovedkvarter og jeg kunne slappe av. Kineseren spurte om han også kunne få returen til mitt hotell. Jeg avtalte at han skulle hente meg om et par timer på betingelse av at konsentrerte seg om kjøringen full og helt. Han lovet dyrt og hellig.
Craig og jeg fant tonen med en eneste gang. Han var særdeles  jordnær og vettug. Vi delte den samme forretningsfilosofien. Han var dessuten svært interessert i racersykler, ettersom han hadde syklet noen ritt  som amatør. Og da var det gjordt. Vi snakket like mye sykler som vi diskuterte Kakadu. Vi skiltes for denne gang helt synkronisert når det gjaldt Kakadus framtid.
På tilbaketuren hadde kineseren nå en annen Utub-video på gang. Denne gang var det The Comic Taxidriver (himself). Jeg påpekte at vi var blitt enige om ingen Utube-innslag på hjemturen. Men dette var jo en annen video, sa han, og ikke Sexy Driver. Da ga jeg opp. Vi kom levende fram denne gang også, selv om hjertet mitt var i halsen hele tiden også på returen.
Så der er drosjesjåfører, og der er drosjesjåfører. Men denne drosjesjåføren husker jeg iallefall i lange tider.

Sentrumbutikkenes store og vanskelige utfordring

I Stavanger Aftenblad kunne vi forleden lese at Stavanger Sentrum på dagtid er dødt og tomt for folk. Det samme gjelder Egersund og alle andre bysentra i Norge. Og nå er vi i julemåneden desember, og det er like dødt. Jeg synes litt synd på de butikker som har virkelig lagt seg i selen med flotte juleutstillinger. Det skaffer ikke et eneste ekstrasalg hvis butikkene mangler innhold og opplevelser. Det blir som å sminke den utseendemessig flotte dame med pudder, leppestift og hele pakken. Hvis hun forsatt er like tom innvendig, er hun fortsatt like uinteressant. Så og med butikker.
Jeg så det samme i 4-milloners Sydney. Butikkene var så stappet med varer at du kunne knapt røre deg. De eneste to "butikker" jeg fant interessante (blandt de hundrevis jeg var innom) var Spirit Gallery (hvor jeg kjøpte mine didgeridooer) og Victoriabygningen i George Street. Victoriabygningen er en ærverdig gammel bygning i flere etasjer og dekker et helt kvartal. Det inne finner du det mest fantastisk kunstige juletre i hele Australia. Det er 30 meter (!) høyt og har en blinkende lysdekorasjon som er nærmest magisk. Det strekker seg over flere etasjer gjennom den store åpning midt i bygningen. Og i alle etasjer er det små kafebord rundt midtåpningen. Å sitte der med utsøkt kaffe og kake og betrakte det pulserende folketeater pluss fantastisk juletre- det husker jeg i årene som kommer.
De store varehusene i London kaller framtidens oppskrift for "varenes teater". Og jeg siterer fra en avisartikkel i ærværdige Aftenposten:" Her skal det ikke selges varer i den travle førjulstid, men en OPPLEVELSE. Disse varehusene er veldig bevisste på at shopping skal være en sosial aktivitet i seg selv. Det handler om å bli underholdt, overrasket og oppleve noe spektakulært.
Rett og slett for å overleve måtte jeg mer enn noen være fullt oppmerksom på dette. Derfor betrakter jeg "gammeldags" tenkende butikker som levende museumer fra steinalderen. Og med gammeldagse tenker jeg butikker som kjøper inn varer, stabler dem i hyller innvendig og stativer utvendig med svære glorete prislapper. Og dett er dett! Ikke en eneste minneverdig opplevelse, bare trøtte varer som det er så alt for mye av. De overlever ikke framtiden..
De som overlever framtiden er shoppingsenterne type London ( aldeles ikke nitriste Kvadrat), netthandelen og rendyrkede nisjebutikker som gir de besøkende seriøs oppmersomhet. Kan sistnevnte i tillegg  by på show (når det monne passe) ligger de godt an for å møteframtiden.
Jeff Bezos som med sin Amazon-netthandel (95000 ansatte) er i ferd med fullstendig å revolusjonere varehandelen har helt fra starten vært urokkelig når det det gjelder Amazons grunnmur. Den er bygget på tre store ideer : 1. Sett kunden først. 2. Tenk nytt. 3. Vær tålmodig.
Jeg hadde  forleden en artig opplevelse i Saloon Kakadu. Jeg fikk besøk av meget seriøs dame i 30 års alderen. Underholdningsartisten i meg fikk hvile mens den seriøse fagmannen tok helt over. Damen var i over en time. Hun hadde en utrolig kjennskap til sportsbransjen.  Hun ble så begeistret for de superkule villmarksbukser som Kakadu kun produserer for meg ( i hele verden!) at hun kjøpte et eksemplar. Denne bukse skulle hun ha på seg på arbeide hver dag og gjøre sine kollegaer misunte.  Jeg tillot meg å spørre hvor hun jobbet.  Svaret var : " Hos XXL i Kristiansand!"
 

Hva er det vi har mistet i 2013?

I Natural Museum i Sydney kom jeg i prat med en innfødt (aborigine). Han fortalte meg at en helt sentral del i livet til aboriginerne gjennom mange tusener av år var drømmene.
Han beklaget at denne magiske dimensjon nå er så godt som helt borte i det moderne samfunn. Jeg kan ikke si meg mer enig. Jeg kan tilføye at en annen like sentral del i livet, når det gjelder livskvalitet, også er borte. Og det er tid. Uten tid intet liv.
Så faktisk er god tid den nye og nesten uoppnåelige luksus.
Og samtidig er hele verden nå underlagt et vesen som kan være både narkotika og tyrann . Smartphoner og iphoner regjerer ubønnhørlig.
Nå skal vi ikke lenger ha indre liv, sjel og privatliv. Alle skal vite absolutt alt om oss.
Og skal du ha sjanse på arbeidsmarkedet i framtiden må du presentere deg selv som en attraktiv vare.
Betyr det at jeg mener at alt var så mye bedre før. På ingen måte.
At begge kjønn fra alle sosiale lag nå får muligheten til utdannelse er intet mindre enn en totalrevolusjon.
At alle har mulighet til å legge ut på reiser og oppdage verden er også revolusjon så det holder. Osv,osv.osv.....

At alle originalene nå er borte er imidlertid et stort tap. De ga samfunnet nødvendig kulør. Nå skal vi være like strømlinjeformet alle som en . Personlig prøver jeg å leve opp til ordspråket: Vi er alle født gale, noen av oss forblir det.  Jeg skal til min døende dag kjempe for min rett til å ha nok galskap inne i meg. Den har nemlig reddet min forstand.
Tilslutt et lite hjertesukk fra en bekjent av meg som besværet seg over det fysiske kjærlighetsliv mellom han og kona. " Sexlivet er blitt helt ødelagt etter at vi skal være fire i ektesenga hele tiden.!" ???????????? " Hva mener du?".
"Jo, kona, jeg og to iphoner!!!"
Noen som kjenner seg igjen????

Ha en strålende kveld!

Årsaken til at jeg kjøpte verdens største didgeridoo

Mine facebook-venner har nettopp fått oversendt et bilde av en didgeridoo i en dimensjon som er helt unik i Austalias historie. En didgeridoo er som kjent et blåseinstrument som de innfødte i Austalia spiller på. De ekte didgeridooer er hulet ut innenfra av termitter som har spist seg gjennom den bløte margen.
Det største utvalget av didgeridooer til salgs i hele verden finner du i Sydney. I 2007 kjøpte jeg 5 stk. i Brisbane. Ekte saker, uthulet av termitter. Disse var de fem flotteste (100 cm) som Brisbanes største forhandler hadde i hus. Jeg var svært imponert av dem- inntil jeg entret Spirit Gallery i Sydney i 2009. Jeg fikk nærmest hakeslepp. Det var en overflod av didgeridooer flottere enn mine 5. Da bestemte jeg meg. Jeg kjøpte de to mest spesielle som var i Spirit Gallery. De var 150 cm. lange, og innehaveren sa at han gjennom mange år i bransjen aldri hadde vært borti noe lignende. Jeg tror ham, ettersom jeg sjekket dette grundig i et utall butikker i Sydney denne november. Av alle de hundrevis, og atter hundrevis av didgeridooer du kan få kjøpt i Sydney er det ingen som er i nærheten av de to jeg kjøpte av Spirit Gallery i 2009. Bortsett fra to!
Lillemonstrumet (210 cm) og storemonstrumet (300 cm) i Spirit Gallery kunne ta pusten fra noen hver. Jeg visste der og da at disse bare skulle til Egersund hvis jeg fant en særdeles  god grunn. Storemonstrumet hadde en kunstner hatt som prosjekt i nesten ti år. Det hadde hengt på veggen i bare en måned i Gallery og hadde hatt mange interessenter, men prisen, prisen! For ikke å snakke om at du skal også ha plass til den. (Under kuppelen hos meg i Saloon Kakadu er det 350 cm).
Det var ikke høyt nok under taket i Gallery til at majesteten kunne stå oppreist, så derfor hang den på veggen i sin fulle 300 cm lengde.
Jeg spurte førsteasstistenten om jeg kunne få høre lyden i storemonstrumet. Han er ekspert som blåser på didgeridoo, og jeg hadde hørt ham i aksjon før. Vi hektet 3- meteren ned, og han begynte å blåse. For en resonnans! Jeg ba om opsjon for en time på dette en-gang-i-livet-vidunder.
Jeg vandret ned til Operahuset (snau kilometer) og kikket utover havnen mot berømte Harbour Bridge. Det var noe med duren fra den 3 meter lange majesteten. Den minnet om noe.
Og så slo det meg! Lyden av flypropeller! Og da hadde jeg koblingen! Operasjon Freshmann da trekkfly og glider startet ut fra England for å bombe anlegget på Rjukan som skulle produsere tungtvann for Hitlers atombombeplaner.
Det gikk fryktelig galt. Trekkflyet (m/propellyd) styrtet på Hæstad i Helleland, og glideren med de to australske piloter styrtet i heia på min barndoms gard Hovland på andre siden av dalen og E39.
Så nå har jeg på plass i Saloon Kakadu bilde av plaketten som minnesmerke over de to australske piloter pluss 10 britiske soldater, og i tillegg majesteten på 300 cm som minne over canaderne og britene i trekkflyet med propellyd.
Spirit Gallery opplyste at maken til didgeridoo er aldri blitt produsert i Australias historie. Og det blir med den ene. Ingen har kompetanse og tid mer til å ta på seg et slikt prosjekt som for framtiden kun kan beskues in the world town named Egersund!

Havna i Hobart var enorm

Etter min 5 ukers ekspedisjon på Tasmania/Sydney har jeg trengt en uke til å "komme i gjenge" og få bort det plagsomme jetlaget.
Første mål var Hobart, Tasmania, og det var sandelig en overraskelse når det gjaldt størrelsen på havna. I volum er den 3,5 ganger større enn den gedigne havna i Sydney! Hvis du noen gang i livet besøker virkelig fjerne Hobart, så for all del ta deg opp til Mount Wellington. Dette 1270 høye fjellet ligger der som Hobarts store vokter. På toppen får du virkelig sett dimensjonene av havna i Hobart. Vår egen lune havn i Egersund blir nokså nusselig i forhold.
Når det gjelder skiftende værforhold må Hobart ha en uslåelig verdensrekord. Det hevdes at på Sørøya på New Zealand kan du oppleve 4 årstider på samme dag. Jeg har selv erfart sannheten i dette. På Tasmania, og i særdeleshet Talbot, kan du faktisk oppleve 4 årstider på en time. Selv om den påstanden er noe overdrevet, opplevde jeg selv følgende væromslag. En dag var det 32 varmegrader, og kort tid etterpå var det snø på toppen av Mount Wellington. Mitt første besøk på toppen ble gjordt i strålende sommervær uten en sky på himmelen. Hvilken utsikt. Man kan faktisk se fjerdeparten av hele øya derfra.
Da jeg fra sentrum så snøen på toppen, hev jeg meg på en mini-turistbuss opp til topps. Den særegne opplevelsen av å kaste snøballer i Australia ville jeg ha med meg. Et minne for livet. Veien til toppen ble bygget som et nødsarbeide på 1930-tallet. Når du står i sentrum av Hobart aner du ikke at det er vei i åssiden, så tett er skogen.
Å reise fra Sydney direkte til Hobart var ifølge en turbussjåfør som å reise tilbake 30 år i tid. Han har et poeng. Jeg hadde noen andre utflukter som jeg skal komme tilbaket til etterhvert. Dette er bare en "åpningsblogg" ettersom det har vært 6 ukers fravær fram til nå.

Med kurs for Tasmania og Sydney.

Søndag middag er det av gårde på en 5 ukers ekspedisjon til et av mitt livs drømmemål- Tasmania, den  store øya syd for Australia. Der skal jeg ha hovedstaden Hobart som operasjonsbase i 16 dager før jeg setter kursen for opphold i 16 dager til en av mine favorittbyer- Sydney.
Jeg forstår at man må være skrudd sammen på en spesiell måte for  ganske alene å legge ut på "verdensekspedisjoner". Nå har jeg den store fordel at jeg er født særdeles utadvent og har solid trening i så måte hver eneste dag. Dessuten behersker jeg engelsk. Det er ikke alle norske i min aldersgruppe som gjør det.
Et annet uhyre viktig moment er mitt menneskesyn. I tidlig alder forsto jeg fullt ut galskapen i religiøse sekter. De stakkars medlemmer som er så ulykksalige å bli født inn i dette uhyggelige miniunivers, blir programmert til å bli religiøse rasister. Alle andre i hele verden- untatt akkurat disse utvalgte få sjeler- blir stemplet som "vantro hunder", "ugudelige" osv.osv.osv.
Jeg bestemte meg at for meg er mennesker, uansett hudfarve, religion, kultur, nasjon osv. likeverdige medmennesker. Så enten jeg rusler rundt i Sydney eller Egersund er jeg like mye hjemme. Får jeg meningsfyllt blikkontakt snakker jeg til "nye" medmennesker som om jeg hadde kjent dem all min dag. Akkurat denne instilling har beriket mitt liv ubeskrivelig.
Livet er jo ikke annet enn en reise sammen med medmennesker. Det skal så lite til i hverdagen til for å gjøre denne reise så mye mer interessant. Smil og godt humør er en fantastisk smøreolje. Har du med deg denne "smøreolje" i tilstrekkelige mengder så er du aldri "alene" og ensom på ferden, hvor enn den måtte ta deg geografisk på kloden.
Da jeg slavet og stresses i så mange år i den materialistiske sekt sportsbransjen, var Australia en helt uoppnåelig drøm. Ikke i mine villeste fantasier trodde jeg at jeg noensinne skulle få oppleve dette magiske kontinent. Det var det ikke økonomisk grunnlag for- så langt derifra!
Men så en dag i 1992 fikk jeg besøk at av Rune Johannesen fra Kristiansand, sønn av treneren til Start, Karsten Johannesen. Han skulle selge meg australske produkter.......
Og det endret mitt liv så til de grader at jeg tør ikke tenke på hvordan min økonomiske og yrkesmessige situasjon hadde vært uten dette besøk. Jeg tør ikke tenke tanken!!!
Og mens det nå er spådd massedød av butikker (7000 ledige lokaler i London alene), reiser jeg til Australia for fjerde gang , stenger av geskjeften for 5 uker og bryr meg døyten om jeg taper noe salg. Jeg har kursen rettet mot framtiden, og interessante damer og interessante fagforretninger skal ikke være tilgjengelige hele tiden. Da er de ikke interessante lenger.
Siste ide er å reise til Vancouver igjen neste påske for å få tak i en totempåle rundt 2,40 meter som skal plasseres midt i Saloon Kakadu. Så kan man arrangere karaokedans rundt pålen. Her må tenkes nytt- hele tiden.
Så får vi se om vi (legemet, hjernen og sjelen) overlever ekspedisjonen. Den som lever får se.

Nå har jeg fått gamlis-mobil

Jeg er av den fossilgenerasjon som vokste opp med telefon med sveiveskive. Og det var på langt nær alle husstander som hadde telefon. Vi hadde. Så skjedde det revolusjonerende at det kom telefoner med trykkappsystem. Og det var faktisk vanskelig for enkelte eldre som skulle gå over fra sveivetelefon å vende seg til trykknappsystemet. Man kan le av det i dag. Jeg gjør det ikke.
Jeg forstår fullt ut hvorfor de hadde problemer.
Årsaken til min voldsomme motstand mot mobiltelefon, er at jeg ser hvor uhyggelig den tar kontroll over menneskets liv. Jeg ser selvsagt alle fordelene og observerer at det moderne samfunn i dag hadde vært utenkelig uten mobil. Det mest betenkelige er imidlertid at når du skal være tilgjengelig for alle til enhver tid, får du ikke lenger tid til å være tilstede i eget liv. Og ikke minst må du yrkesmessig være tilstede alltid. Sjefene forventer det. Samtidig blir det som narkotika. Du blir helt avhengig.
Selv om jeg nå har fjernet fasttelefonen med en mobil, har jeg fortsatt mitt gamle fastnummer 51491000 som folk kan ringe inn til. Det blir automatisk koblet over til mitt mobilnummer. Så langt vel og bra. Men det som ikke var så bra var at jeg ikke ble komfortabel med tastaturet på den utmerkede Samsung. Knottene var for små. Jeg kom borti knotter jeg ikke skulle med det resultat at jeg var plutselig inne i menyen og klarte ikke å få ringe ut. Det var blokkert!  Hele greia var for avansert! Jeg skulle kunne ringe ut og ta imot samtaler som før. Ikke noe mer!
Jeg følte meg som den spreke dame på 80 som skulle skifte ut sin kjære 50 år gamle damesykkel uten gir og med lavt innsteg og brems i pedalene! Så skal hun anskaffe seg ny sykkel, og selgeren selger henne en offroad med 27 gir, dempegaffel, skivebremser og høyt innsteg! Hun skulle jo bare sykle med så enkel og sikker teknologi som mulig! Hun skulle ikke ha et teknisk monstrum som hun i sin alder aldri ville lære seg å forstå bæret av. Akkurat slik følte jeg meg med det tekniske monstrum av en mobil beregnet for babyhender!
Så nå har jeg kastet den nye mobil og anskaffet meg en for gamliser, nemlig fabrikat Doro. Knottene er på rekke (ikke buet) og de er store nok til at jeg ikke er borti andre knotter. Den skal jeg bruke til å ringe ut med og ta imot samtaler. Som før! Ikke noe mer!Jeg trykker på rød knapp og taster enkelt det ønskede nummer på tastaturet. Meget enkelt. Og- under over alle under- når jeg trykker på grønn knapp kan jeg se hvem som har prøvd å ringe meg uten å ha fått svar! Grønn knapp og rød knapp. Meget enkelt å forstå forskjellen! Og den telefonen skal ha sin faste plass der hvor "gamletelefonen" sto.
Jeg har alltid strevet med den hersens dingsen på flyene som dirigerer filmmenyen i stolryggen. Jeg fant aldri helt ut av det. På den turen jeg hadde til Vancouver i påsken var dingsen borte.  Nå var det touchscreen (berøringsskjerm) som gjaldt! Det gikk som en drøm å velge filmer! Ikke problem i det hele tatt! Så det blir muligens iphone i tillegg til "fasttelefonen" etterhvert. Jeg skriver muligens!!

Makrosekund og millimeter fra mulig rullestolbruk

Den sanne livskunster sammenlikner seg fortløpende med de som har det verre enn seg selv, eller tidligere tunge livsfaser i forhold til dagens personlige situasjon. Det er heller ikke dumt å  tenke tilbake når det var på hengende håret i brøkdelen av et sekund som kunne lagt ditt liv i ruiner der og da.
Jeg hadde en slik opplevelse i går som gjør at jeg har fortsatt frysninger. For all min resterende framtid på moder Jord sitter hendelsen brendt inn i meg, og gjør at jeg fra nå av vil juble når jeg tenker på hva et liv i rullestol med brukket nakke uten minste rørlighet under kjeven ville artet seg.

Jeg skriver dette utelukkende for å minne mine facebookvenner på hvor små marginene kan være, og at livet er en eneste sjanseseilas med ingen garanti for god helse, fungerende hode og fravær av alvorlige uhell og sykdommer. Count your blessings!
I enden av gangen inn til sykkelverkstedet går det en betongtrapp ned til kjellerlageret. Jeg kaller det bare for det "skumle, svarte hull", selv om det er noenlunne opplyst.
I går skulle jeg levere ut en reparert sykkel som var parkert i "den lille bakke" som begynner ved "det svarte hull". Jeg vridde sykkelens forhjul for å få den i riktig kjøreretning mot korridorens utgang. Under operasjonen tråtte jeg bakover med ryggen mot "avgrunnen." Jeg tråtte utfor og var på vei med hodet  først baklengs med fall mot betonggolvet og trappekanter nesten to meter til bunns!
På ren refleks i et makrosekund klarte jeg å vri forhjulet i kjøreretning slik at jeg fikk kilt sykkelens bagasjebrett og de forreste små centimer av forhjulet mellom murhjørnet og  ytterste eike på et tregelender. Det var vridningen av forhjulet som reddet meg ettersom sykkelen ble akkurat på håret bred nok til å stoppe fallet med hodet først bakover.
Nå skal jeg love meg selv at for framtiden skal jeg være meget nøye med å vurdere hva jeg skal irritere og bekymre meg over av bagateller i den  store sammenheng.
At jeg kan sprette opp av sengen om morgenen klar til å ta fatt på interessante fysiske og mentale utfordringer, lokalt og internasjonalt, tar jeg aldri mer som en selvfølge. Denne skremmende hendelsen fikk meg til de grader å forstå at god helse er så langt fra en selvfølge.

Kanonservice hos Egersund Politistasjon

For en drøy måned siden fikk jeg et brev om at jeg skylte angjeldende firma 12700 kr. Hvis de ikke hørte en innsigelse fra meg innen tre dager, betydde det at jeg godkjente kravet!!!! Og hvis jeg ikke betalte beløpet innen fristen (noen dager) ville det påløpe forsinkelsesrente! Frekkhet er jo bare fornavnet! Jeg plasserte selvfølgelig brevet i søppelbøtta , men i forbandelsen hadde jeg bare en vag følelse av navnet. Jeg hadde ikke noengang hørt om firmaet før dette svindelkravet.
Noen dager etter fikk jeg nok et brev fra det jeg antok var fra samme firma. Jeg leverte det inn i postskranken med melding "nektes mottatt". Så fikk jeg en rekommandert sending noen dager senere som jeg også nektet å hente. Etter noen dager nok et brev med gul ramme. Nektet mottatt!
Da jeg i morges fikk enda et brev fra dette firma  bar det til Egersund Politistasjon. Jeg møtte opp i skranken med et uåpnet brev , og informerte om at jeg hadde en anmeldelse på gang. Det gjaldt svindel, forsøk på utpressing og personforfølgelse.
Den blide dame i resepsjonen ba meg vente. Deretter ble jeg sluset inn på et kontor av to andre blide damer. Jeg forklarte saken. Det resulterte i at nestkommanderende på stasjonen med sin blide Moidialekt ankom for assistanse. Jeg hadde ikke åpnet brevet, så jeg ba ham gjøre det, ettersom jeg hadde grunn til å tro at innholdet ville hisse meg ytterligere opp.
Etter flere telefoner fra nestkommanderene, pluss dataassistanse fra en av damene, begynte bildet å demre for meg. Første brev var et direkte svindelforsøk som det florerer av nå på akkurat denne tiden. De forsøker seg så godt de kan og håper på at troskyldige, sakesløse og lettskremte sjeler overgir seg
med en eneste gang. Møter kjeltingene kompakt motstand, gir de opp etter en stund.
Nestkommanderende fikk oppklart en misforståelse etter telefonsamtalene med representanter for det seriøse firma som hadde "pepret" meg med brev.
Grunnlaget for regningen var en leveranse av 40 meter gjerde!  Det var Dalane Sykkelklubb som skulle vært riktig adressat, men var blitt sendt til Dalane Friluft Jakt Sykkel ( min enkelmanssoperasjon) ved en misforståelse. Jeg antar at gjerdet hadde noe med Nordsjørittet å gjøre.

Det jeg lærte av denne operasjonen er at når jeg får brev inneholdende svindelforsøk skal jeg først telle til hundre, og så gå til politiet omgående. Så slipper jeg å bruke det minste unødvendig energi på snyltende og pengeutpressende kjeltringer.
Det konstruktive med saken var at jeg endelig, etter å ha hatt politiet som nærmeste nabo i flere tiår, fikk inspisere den nye politistasjonen.
Den var lys og trivelig og med storartet utsikt. Utfra den kontante kanonservice jeg opplevde i dag blandt staben, fortjener den samme politistab sine behagelige arbeidsomgivelser. Mitt blodtrykk står i stram givakt overfor fremragende og kompetent service  fra flotte representanter stasjonert på Eigersund Politistasjon.
Så derfor, utsettes du for svindelforsøk, strake veien til politiet i Egersund for assistanse!

Google, Apple og postkontoret i Vancouver

Som "gammeldags" avisoman kjøpte jeg med meg danske søndagsaviser under hjemturen fra Tyskland. En artikkel i Berlingske Tidende var særlig interessant hva angår fremtidens måte å markedsføre på. Den viste til gigantene Google og Apple som ikke bruker penger overhodet på å annonsere på "gammeldags" måte. Det er viktigere å kunne fortelle den RIKTIGE HISTORIE med det RIKTIGE  produkt.
Verden flyter i dag over av butikker ingen trenger og som selger produkter som heller ingen trenger. For min egen del måtte jeg tenke så radikalt nytt for å overleve at jeg i dag betrakter de "vanlige" butikker av i dag som hørende til i steinalderen. Å kjøpe inn noen "vanlige" produkter og henge dem opp i "trøtte" stativer eller hyller er jo den samme oppskrift som har vært i "hundre" år.
Ekspertene mener at fremtidens butikker må være "showroom-aktige".  Livet er jo en reise i fortellinger og opplevelser og veien blir sandelig til mens du går. For min egen del ser jeg nå at åtteseters dinglebenken i Saloon Kakadu er minst like viktig som produktene. Det så jeg tilfulle på lørdag.
Hele poenget er jo at de besøkende skal ta med seg videre på sin livsvei minneverdige sosiale opplevelser som gjør dem mer interessante som mennesker- både for seg selv og andre. Neste påske akter jeg meg nok en gang til eventyrbyen Vancouver. Hovedærendet er å kjøpe en rundt 210 høy totempåle podusert av indianske artister med utskårne ørnehoder som hovedmotiv. Så skal Saloon Kakadu bli enda mer magisk som reisemål. Kanskje jeg må lære meg å danse mens jeg gjør all verdens besvergelser? En fast dag som kun underholdning og med inngangsbillett? Hvorfor ikke?  Vanetenking er som kjent en skikkelig uvane!
Mens jeg nå nevner Vancouver kommer jeg til å tenke på det største postkontor jeg har sett i hele mitt liv. Det dekker et helt kvartal i mange-millionbyen. Og står der som et stort tomt skall og minne om en tid som en gang var før internett. Etter mine opplysninger finnes det ikke igjen vanlige postkontorer i Sverige , og Norge går hurtig i samme retning.  Hvor mange tollkontorer er tilbake? Så det er ikke bare i butikkverdenen at omstillingen presser seg på i rekordfart- med mange, mange "tapere" som ikke klarer å omstille seg. Bare spør de som drev "gammeldagse" butikker i de 7000 tomme butikklokaler bare i London.
Lørdag 27. oktober bærer det av sted - først 16 dager i Hobart på Tasmania og deretter 16 dager i Sydney. Det skal bli interessant å undersøke hvor mange butikker jeg finner som tenker fremover. I Vancouver fant jeg ytterst få. Det er stort sett det samme verden over. For å overleve må det tenkes omsetningshastighet og volum. Og med himmelhøye leiepriser må hver eneste kvadratmillimeter og hver eneste dag utnyttes. Søndagshandel er standarden stort sett verden over.
Når jeg forteller mine hatteselgende kollegaer i Sydney at jeg stenger av 5 uker i daue november uten å ofre omsetningen den minste tanke, nekter de å tro det. Når jeg så føyer til at jeg i tillegg stenger av 3 uker rundt påske, tror de at jeg holder narr av dem. Men som pensjonist har jeg ikke all verdens tid..

Venstre fil på Autobahn

I sist uke var jeg i Tyskland hos Kakadus europeiske hovedkvarter nær Dortmund. Det kunne være interessant  å få sjekket om jeg fortsatt følte meg like komfortabel med høye hastigheter .
Sølvpilen med sin turbo diesel på 110 hk. koste seg gjennom Danmark rundt 130+. Det gikk som en lek med mye forbikjøring. Det som forbauset meg ved den dansk/tyske grense var at det var ikke passkontroll! Det var det for rundt ti år siden! Men nå er jo EU integrert!
Farten ble ikke mindre lenger vi (Sølvpilen, legemet, hjernen og sjelen) nærmet oss Hamburg. Da fikk jeg det første forvarselet om at på Tyske Autohbahn må du konstant sjekke alle tre speilene. For hvis du skal overhale en bil som kjører rundt 150 km/t må du sjekke, ikke bare det vanlige speilet, men ikke minst sidespeilet på førersiden! HELE TIDEN!
Er du ikke oppmerksom på dødvinkelen kan det ende med katastrofe! For mens du girer opp mot 170 km/t for overhaling kan det komme en Porche i 220 + bak deg  i venstre felt som du skal inn i.Ser du kun i det vanlige speil merker du han kanskje ikke i "det fjerne". Porchen har en så uhyggelig fart , at mens du "i ro og mak", overhaler, er racerbilen plutselig på siden av deg. SÅ FORT GÅR DET!
Jeg regner med at jeg ikke er den eneste som har hatt en slik "nær døden opplevelse".  Og så er det to forhold til: Bruk blinklyset til å gi klar beskjed på hva du akter å gjøre , ikke minst ved forbikjørsler. Og så må du beregne laaaang forbikjøringsstrekning hvis bilen du overhaler i høyre felt kjører i rundt 130 km/t. Beregn minst 2 ganger Slettebømyra! Minst!!
Etter å ha taklet A1 med sine tre kjørebaner, var Danmarks motorveier på hjemveien rene kosestrekningen! Alt er relativt. Og vi trivdes så godt på Autobahn i høye hastigheter at der kunne vi godt kjørt FORT hver eneste dag.
Og så lærte jeg noe teknisk i dag fra en av mine nære venner. Etter en strekning nær Bremen i rundt 180 km/t  kom det gule farelyset for autodiagnose opp på dashbordet. Jeg kjørte inn på nærmeste rasteplass, lot Sølvpilen svive på tomgang i en del minutter for fordeling av kjølevatnet (viktig). Etter en time sjekket sjekket jeg kjøleveske og motorolje. Begge holdt perfekt nivå!
Neste dag i Danmark var farelyset på dashbordet borte!.
Min teknisk kyndige venn forklarte at når jeg over tid hadde et (for bilen ) uvanlig kjøremønster , slå selvdiagnosen inn for om mulig sjekke programmeringen på computeren!
Og jeg tør si at 180 km/t i snitt over lengere strekninger ikke er hverdagskost i Norge. En viktig detalj til slutt i denne omgang. Når du kjører av ferjen i Hirtshals kjør moderat i høyre fil inntil du har fått opp korrekt temperatur på motoren. Skal du være verdensmester fra første sekund kan du risikere å brenne motoren. Det er det flere enn en nordmann som har fått sørgelig erfart!
Er du usikker på fart i høye hastigheter, hold deg i høyre fil hele tiden. Det er bedre å komme fram i tide, enn å omkomme så alt for fort!
I mitt neste liv håper jeg å kunne leve av å være racerkjører! Eller i alle fall å ha en bil som ingen klarer å følge på Autobahn!

Fremtidens varehandel uten service?

Den største utfordringen for detaljhandelen vil i fremtiden være å finne kvalisifert betjening. Og hvis det blir generell søndagshandel, vil alle de små frittstående butikker ha store problemer med å overleve. Ingen med god utdannelse vil søke til et lavlønnsyrke som i tillegg har arbeidstider som stjeler livet deres.
Så de som klager over dårlig betjening, har igrunnen vært med å re opp sengen for dårlig service. Når publikum kjører milevis for å spare noen få kroner, så kan det bli dyre kroner hvis produktene ikke holder mål og du må reklamere på produktet.
Det er to ting publikum aldri glemmer. Og det er ekstremt dårlig service og ekstremt god service.
Den gang i 2002 da mine retur flybilletter var kommet bort i New York, ble Terje Gyland  i reisebyrået i Strandgaten min redningsmann.
Og nå når  jeg har han som vegg-i-vegg nabo, begynner mine verdensturneer selvfølgelig hos Terje og han blide damer. Jeg bare sier hvor jeg skal hen og hvor lenge skal bli på hvert sted sted. Så ofrer jeg det ikke mer en tanke. Jeg vet at Terje finner de laveste priser og med minst mulig venting på flyplassene. Og skjer det noe uforutsett, så er jeg bomsikker på service og at dette er et seriøst reisebyrå.
Å bruke kveld etter kveld foran PCen for å spare et par hundrelapper, og ta hele risikoen selv, er helt uaktuellt. Jeg vil være sikker på at jeg kommer hjem og ikke bli stående på en flyplass, fullstendig lost.
Det er bare å lese alle redselshistoriene om folk som er blitt rundlurt av useriøse reiseaktører og har måttet betale særdeles dyrt for dette.
Derfor kan "et fristende tilbud" ende opp som et økonomisk mareritt. Så bruk hjernen til det den er laget for, nemlig å tenke.

Arnt Olav , Dinglebenken og 52 lærere.

Nå onsdag drev Arnt Olav Klippenberg byvandring som los for 52 lærere fra Jæren. Han avtalte med meg at han skulle ta en stopp i Saloon Kakadu i rundt 15 minutter , og undertegnde skulle være i fri utfoldelse med Arnt Olav som stødig anker.
Jeg var svært interessert i å prøve ut kapasiteten i Saloon Kakadu. Tidligere har jeg stått foran opp til rundt 20 personer, men 52?
Jeg klarerte alle benkene, åpnet butikkdøren litt over 1700 og satte meg til foran widescreen (!) PC på kontoret. Da losen gikk forbi kontoret inn mot det innerste butikklokalet tenkte jeg i mitt stille sinn at her ville det bli trangt ettersom det laaange toget passerte.
Mens jeg satt og googlet overhørte jeg at solide Arnt Olav varmet opp forsamlingen. Da jeg ble kalt opp på scenen (Saloon Kakadu er en scene) ble jeg forbauset at det var så goood plass til forsamlingen. 8-seters dinglebenken rommet lettvint 10 lærere, og de resterende 42 satt også komfortabelt rundt "hesteskoen".
Jeg har aldri i mitt liv følt meg så avslappet, og dette er takket være at jeg hadde Arnt Olav som ordstyrer. De 15 minuttene forsvant i en fei, og en meget fornøyd forsamling forlot lokalet. Mens de toget forbi kontoret på vei ut forsto jeg fullt ut kapasiteten av Saloon Kakadu.
Noen er født med sangstemme. (Aldeles ikke undertegnede!) Og noen er født med underholdertalent og fortellerevne (Arnt Olav!) Hva jeg er født med er det opp til andre  avgjøre.
Jeg åpnet med å fortelle at en helt nødvendig forutsetning for et verdig menneskeliv er at de fire M-er er på plass.Meningsfyllt-Møte-Mellom-Mennesker. Kan man da plusse på med en femte M- Magisk har man vunnet i lottoet.
Hvor mange M-er som var tilstede under seansen kan dere jo spørre Arnt Olav om, eller han kan gi beskjed over Facebook hvis det måtte passe.
For meg personlig var i allefall alle 5 M-er på plass takket være en humørfyllt forsamling, og ikke minst den trygghet og ro som Arnt Olav utstrålte, og som ble overført til undertegnede uten at jeg av den grunn ble mindre "gal" enn vanlig.
Da må jeg tenke på sunnmøringen som kjøpte hatt i sist uke. Da han takket for seg, sa han at han på forhånd hadde hørt at jeg hadde det største utvalg av australhatter i denne del av verden, og i tillegg var innehaveren splitter pine gal!  Alt stemte på en prikk!
Jeg ba ham kringkaste det til hele Sunnmøre. Spesielte det siste!

Kiropraktoren, tannlegen og fastlegen.

En vesentlig del av luksusen ved det å bo i Egersund Sentrum er at jeg har gåavstand og kort sykkelavstand til nødvendighetene i livet. Og to av disse nødvendighetene er kiropraktor og tannlege.
Etter mange år i stolen til tannlege Oddmund Asbjørsen (nå avgått) har jeg blitt overført til hans sønn Olaf. Og etter å ha passet på mitt kjeftament solid i mange år , kan nå fader Oddmund trygt overlate sin klientmasse til sønn Olaf.
På kort varsel fikk jeg slippe til i dag med å få isatt ny blombe midt i øvre frontparti. Topp moderne omgivelser og topp kompetanse, og  et resultat som står til terningkast seks. Og ikke å forglemme den sympatiske menneskelige faktor!
Den varme menneskelige faktor var også, som vanlig, tilstede hos kiropraktor Atle kl. 0710 denne morge. På korteste varsel tok Atle seg av en EU-sjekk, pluss "healet" min venstre hånd som bærer preg av å ha vært et nødvendig redskap i talløse sykkelreparasjoner.
Atle kiropraktor og Olaf tannlege er to av grunnsteinene i Helsehuset i Årstaddalen. Forresten et genialt navn!
Men en slik kvalitet på min personlige kiropraktor og min personlige tannlege slapper jeg i dag ekstra godt av med tanke på de nærmerste årene vedrørende mitt legemes og kjeftaments tilstand.
De som har medfødt tannlegeskrekk, kan bare slappe av. Det er ingen fysisk grunn til i dag å frykte et moderne tannlegekontor. I forhold til "torturen" i "gamle dager" er det nå rene avslapningen.
Når jeg nå gir skryt til mitt faste helseteam, kommer jeg ikke utenom min fastlege Ole Gunnar Zahl Jensenius. Heldigvis er min helsesituasjon så solid at jeg er en sjelden gjest på legekontoret.
De par gangene jeg har vært sympatiske Ole Gunnar (for noe hudsopp-greier) , har det vært et lysår fra hva jeg var vant med fra barndommen av gravalvorlige leger som helst burde stått på stolen i et bedehus og lyst forbandelser over alt og alle.
Nei, verden var på ingen måte bedre i "de gode, gamle dager".
Ingenlunde!
Atle, Olaf og Ole Gunnar!  Dere gjør Egersund til et bedre sted å være! Heldige jeg som har dere som fast støttetropp. Og så slipper jeg å betale skatt av denne ekstra livskvalitet!
Det er nesten ikke til å tro!

Annonsen som endret min framtid

Da jeg av nødvendige økonomiske årsaker gikk over til enkeltmannsforetagende i 1987 var dilemmaet hvordan jeg skulle unngå livsvarig fengling i butikklokalet som jeg, og ikke banken, eier.
Jeg startet opp med å annonsere med at jeg stengte "trøtte tirsdag" utenom sommersesongen. Nå har imidlertid reklameblinken "trøtte tirsdag" og jeg hatt en lykkelig skilsmiss flere år tilbake i tid.
Jeg har nå samlet opp alle "trøtte tirsdager" i "daue,mørke november"hvor jeg tilbringer tiden i Australia/New Zealand.
Men det var imidlertid en spesiell annonse som startet ombyggingen av en vanlig  sportsforretning til"den mest australske butikk i Europa".
Jeg skulle høsten 1999 en uke til Tyskland for å besøke en av mine våpenleverandører i Bayern. Annonsen jeg rykket i DT har jeg her et lite utdrag av:
I vår avdeling for saftig underholdning har vi vært inne på tanken om, kanskje samtidig, mens vi nå først er i Bayern, å ta en ukes expressutdannelse som katolsk prest. Om vi utvider vårt servicenivå med en skriftestol i vår sykkelpsykiatriske klininn, kan vår fornøyde kundeskare leve videre uten synd- og skamfølelse...
Uken etter kom nåværende prost Kåre Mjølhus inn og spurte hvor jeg skulle ha skriftestolen. Jeg avviste det hele som en spøk. Men han var innom flere ganger og maste på at jeg måtte bygge en skriftestol. Tilslutt gikk jeg med på dette vanvittige foretagenet, på en absolutt betingelse. Kåre Mjølhus skulle stå for innvielesen med fjernsyn og det hele på plass.
Jeg tenkte som  så at hvis en som kom fra en av de beryktede lokalsektene kunne bygge en skriftestol vegg i vegg med et sykkelverksted og få den lokale prest til å åpne stasen- da kunne vi overfor resten av Norge legge den ballen steindød som heter "den humørløse pietisme" på SørVestlandet.
Nå måtte imidlertid presten trekke seg fra prosjektet, men jeg var bundet av mitt løfte. Derfor reiste jeg ens ærende til Buenos Aires og studerte inngående verdens største skriftestol. Den hadde to nivåer, vanlig og selvbetjening.
Skriftestolen ble bygget og sertifisert av en biskop! Jeg hadde holdt mitt løfte! Nå er imidlertid skrifterommet avlåst. Den store og lille skriftestol er flyttet ut i Saloon Kakadu og fungerer som vanlige kubbestoler. For besøkende fortoner  "rommet" seg utenfra som ei spennende villmarksbu med ørner, ryper og orrfugler på taket og med mange spennende malerier direkte på skifer som dekorerer veggene.
Annonsen satte i gang prosessen med å bygge om hele butikken. Jeg brukte annonsen som press på meg sjøl for å reise villmarksbua, som jeg hadde utsatt i så mange år.
Og så lærte jeg at " hvis et prosjekt i utgangspunktet ikke fortoner seg helt vanvittig, så er det intet håp for prosjektet.
Det har vært en virkelig artig totalopplevelse. Og en tidligere kjedelig innredet butikk har nå blitt noe helt annet takket være en humoristisk annonse inneholdende nok galskap.

Svindlerne stadig på farten.

Jeg har tidligere advart mine blogglesere mot å svare ja når du blir oppringt, og de spør om oppringeren har kommet til (sier navnet ditt). Får de deg innvolvert i en samtale lang nok til å konstruere setninger, kan du sitte i saksen. Så konstruerer de bare en lydfil hvor deres lange spørsmål  om forpliktende abbonement (o.l.) kommer før ditt ja, og så sitter du der med krav i all evighet.
Siste timen har jeg hatt to oppringinger av dette slag. Når telefonen ringer har jeg inntil nå svart : "Dalane Friluft Jakt Sykkel Endresen". Det skal jeg nå slutte med. Ringer det fra nå av , presenterer jeg meg kort og godt som "Sykkelreparatør Endresen".
Spør de da , uten å presentere seg (det vanlige), om de er kommet til Dalane Friluft Jakt Sykkel, svarer jeg "at sjefen er i Thailand på langferie", ønsker dem en strålende dag og legger på! Da har "telefonsamtalen" vart maks 10 sekunder.
Forøvrig har jeg nå det siste døgnet fått 4 ilmeldinger over mail om at jeg må sende over noen data til en Fargo bank for å hindre at ikke min konto blir utilgjengelig. De må ha dataene i dag.
Og i sist uke fikk jeg et krav på 12000 kr. fra et ukjent firma med beskjed om at hvis det ikke ble betalt innen uke, vil jeg i tillegg til kravet bli fakturert forsinkelsesrente!
Det eneste "positive" med slike henvendelser er at jeg er konstant i solid forsvarsform. Det trengs! Og fordelen med dette er at jeg ikke bruker et eneste gram unødig energi på å forsvare meg. Forsvarsstillingene aktiveres automatisk!

Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet

Hvis det ender opp med at det blir trepartis regjering, og Erna må velge mellom KRF eller Venstre, håper jeg personlig at hun velger Venstre. Jeg er forøvrig strålende fornøyd med at Venstre er tilbake på Tinget med en relativt solid gruppe (i antall). Høyre og Venstre ligger svært nær hverandre idologisk hva angår liberalisme og tilrettelegging for næringsutvikling.
Disse to partier vil sammen være gode "foreldre" for FRP sine statsråder når det gjelder politisk "oppdragelse" . Og når det gjelder antall statsråder må valgresultatet telle. FRP må få dobbelt så mange som enten Venstre eller KRF i en trepartiregjering eller like mange som de to mellompartien tilsammen i en eventuelt firepartiregjering. Høyre er tjent med en trepartiregjering ettersom de da vil få flere statsråder.
Når det gjelder KRF ønsker jeg at de blir satt på sidelinjen. Jeg har all min dag hatt store problemer  med å svelge den skjulte "gudeligheten" som gjennomsyrer partiet. Raus nestenkjærlighet finnes det minst like mye av i de andre partiene. Arrogansen overfor FRP (fra mitt ståsted) er minst like fremtredende i KRF som i Venstre og Høyre.  Og arroganse overfor annerledestenkende er ikke spesielt kristelig. Nå skal det tilføyes at sjefen i KRF, Hareide, virker til å være som person tvers gjennom sympatisk.
Så enten må Erna få med seg Venste og FRP, eller så bør Høyre kjøre mindretallsregjering alene. Den siste muligheten ser jeg på ingen måte som uaktuell. Da kan Høyre bruke all sin energi på til å forandre det i landet som må forandres, og ikke bruke energien på kompromisser med å være tynget av sprikende staur.
Når det gjelder FRP er jeg enig med Siv Jensen at det er helt uaktuellt å dele skjebne med SV som ble fullstendig nøytralisert av AP i regjering.
Skal FRP i regjering så skal de sandelig få markere og virkeliggjøre sin politikk i rimelig grad, akkurat som for eventuelle regjeringspartnere.
FRP sin absolutte fanatisme mot enhver bomstasjon deler jeg ikke. Og jeg deler aldeles ikke KRF sin totale fanatisme mot enhver form for alkohol. Dette selvutnevnte gudelighetspartiet har et så primitivt syn på alkohol at det kunne ikke beskrives bedre enn av en fremstående KRF-politiker jeg engang var i offentlig diskusjon med. På mitt spørsmål om udestillert rødsprit og førsteklasses årgangs-rødvin egentlig var det samme, kom svaret kontant: " Ja! Begge var djevelens alkohol!" Samtidig satt vedkommende og dampet på sin sigarett i vilden sky!
Men- det skal KRF ha! De har fjernet nikotinsvineriet fra spisesteder og mere til. En politisk handling som har forbedret livskvaliteten til millioner, i og utenfor Norge. Slettes ikke dårlig! Så kanskje de fortjener å være med i regjering likevel?
Dette kan spennende den nærmeste tiden.

Lang dags ferd mot mobiltelefon

Uten PC, nettbank, blogg og facebook hadde jeg i dag følt meg fullstendig isolert og i bakleksa. Det er først nå jeg fullt ut forstår i hvilken grad jeg levde i steinalderen med min fax. Allverdens takk- nok en gang- til Olaf Omdal i DT som "tvang" meg til å anskaffe PC.
Det er jo hinsides fatteevnen til mennesker 50 år tilbake hva man kan bruke en PC til. I går klarte jeg å spore opp den fengende kjenningsmelodien "Wake me up" fra friidrettsVM i Moskva. Soulsangeren heter Aloe Blacc. Melodien dundret i går for full guffe ut av høytaleren tilkoplet PC-en.
Men det å anskaffe seg mobil- den satt laaaaangt inne. Jeg har med stigende bekymring sett det overdrevne misbruket allesteds. Det er helt greit at mobil er i dag like uunværlig i dagens moderne samfunn som PC og nettbrett som etterhvert blir avløst av Iphone. Sistnevnte er jo med sitt touch-system mye enklere å bruke enn en vanlig mobil.
Men mobil/Iphone skal jo være en tjener, men fra mitt ståsted har disse blitt en kombinasjon av narko og diktatur! Og skulle jeg anskaffe meg mobil (etter 15 år i tenkeboksen), så var det jeg  som skulle kontrollere teknologien, og ikke omvendt. Jeg måtte gå psykologisk til verks.
Først fjernet jeg den fysiske fasttelefon og erstattet den med trådløs i samme format som mobil. Det var om å gjøre å bli kjent med tastaturet. Viktig. ( En annen sak er at tastatur forsvinner etterhvert som touch-metoden tar over.) Mitt opprinnelige fasttelefonnr. 51491000 følger meg resten av min tid på kloden. Så de som ringer i forretningstiden på dette nummer blir automatisk satt over til mitt mobilnummer 97133189.
Jeg ser jo allerede nå fordelen med mobilen. Prøvesykler jeg reparasjonssykler utenfor er det bare å putte mobilen i lommen. Imidlertid er denne mobilen fast stasjonert på samme sted på kontoret som fasttelefonen var. Og der skal den være slik at jeg føler "at på en måte er alt som før".
Jeg har faktisk et mobiltelefonnummer til! Det er tilknyttet en mobil jeg kjøpte for noen år siden og som aldri ble brukt! Dette kan jeg knytte til Iphonen når den kommer. Og den kommer!
Men sandelig har det tatt sin tid å komme dit. Nå forstår jeg bedre at når feilaktige oppfatninger, nøytralt sett, forsteiner seg i et menneskes indre, er det langt på vei umulig å rikke dette. Det har faktisk vært en særdeles lærerik prosess. Alle religionsforskere ville hatt stort utbytte av å oppleve innvendig " min lange reise mot mobiltelefon".
"Den tilfredse innrettet seg etter verden. Den utilfredse innretter verden etter seg." Derfor står de utilfreds genier som Steven Jobbs fadder for alle virkelige framskritt.

Når Skatt Vest feiler skikkelig

Min meget kompetente og seriøse regnskapsførerinne opplyste meg at jeg skulle få igjen rundt kr.12000 på skatten. Takk og pris for at hun opplyste meg om dette. For da jeg fikk skatteoppgjøret viste dette at jeg fikk tilbake kr. 4800,-. Normalt kontrollerer jeg mine selvangivelser altfor lite ettersom jeg regner Skatt Vest like ufeilbarlig som mitt kompromissløse revisorfirma.
Jeg studerte utregningen fra Skatt Vest og ser til min forbauselse at jeg er oppført med renteinntekter kr. 28000,-. Og jeg har ingen konto i banken som gir meg renteinntekter, bortsett fra 2-3 hundrede kroner  fra alderspensjonen som går rett inn på Visa-kontoen! Hva gjør man så?
En av de enormt tidsbesparende fordeler med å bo i Egersund Sentrum er at jeg har alle viktige institusjoner og profesjoner i gåavstand.
Så jeg spaserte ned til vårt lokale ligningskontor og spurte etter Arvid Mydland. Arvid Mydland er ,som jeg, født på sauegard, Arvid i Sokndal og jeg i Bjerkreim. Så vi snakker  samme språket.
Om den damen som tok i mot meg i resepsjonen er det bare å si at hun var så langt fra jomfru Amalia med dult i nakken, kysehatt og svart kåpe på bedehuset i 1950 som det går an å reise. Jeg sier bare WOW!
I tillegg var hun vennligheten selv og hentet ut meget sympatiske Arvid Mydland. Arvid geleidet meg til sitt kontor forbi noen alvorlige herremenn som tydeligvis satt i et viktig møte.
Arvid gikk inn på sitt avanserte elektroniske system og fant feilen pronto. Det som var en beskjeden formue var oppført som renteinntekter. Arvid lovet at feilen skulle rettes opp og i løpet av to-tre uker skulle jeg få riktig oppgjør.
Lærdommen jeg tar med meg fra dette er at ingen er ufeilbarlige ,og at selvangivelse og skatteoppgjør må studeres meget nøye. Det har vi faktisk ansvar for selv. At jeg ikke selv har gjordt dette før, kommer seg av at jeg stoler 100 % på mitt regnskapsfirma. Og det gjør jeg fortsatt resten av min tid!

Så selv om jeg i framtiden fortsatt farer over den skriftlige selvangivelsen, ført av min grundige regnskapsfører, med overfladisk harelabb så kommer jeg til å studere tallene på skattekortet meget nøye.
Skatt Vest har vist at de ikke er ufeilbarlige, og det er et sympatisk menneskelig trekk. I tillegg fikk jeg en mottagelse og behandling vedrørende feilen som burde gått i pensum til alle som arbeider i skatteetater over det ganske land.
For å få skikkelig behandling er jo en av de absolutte betingelser at du på ingen måte hisser deg opp! Det er utrolig hvordan du kan få byråkrater med deg hvis du bruker tilstrekkelige doser humor!

Tanker ved Kjøtt-Grøsfjelds avvikling

På DT sin nettutgave i dag meldes det om (for meg) en forventet avvikling av byens legandariske kjøttforretning ved navn Grøsfjeld. For Eigersundere, og mange flere har ordet Grøsfjeld betydd det samme som kvalitet. Og den beste oversettelse av ordet kvalitet er troverdighet.
På nettet strømmer kommentarene på fra de mange som nå er i "sorg" over nyheten. Det må glede Grøsfjelds ansatte, men en bedrift kan ikke leve av bare gode ønsker.
Personlig var jeg imponert av motet til de tre ansatte som for tre år siden overtok da Grøsjfjeld jr., grunnet helseproblemer, ga seg. Det skal de ha . De prøvde iallefall å overleve i en forretningsverden så beinhard at utenforstående ikke har peiling på hva det innebærer å stå på barrikadene på aller fremste frontlinje, dag etter dag. Og med et evig prispress fra de store gutta med milliarder i bakhånd.

At Grøsfjeld nå forsvinner fra Egersund sentrum finner jeg like naturlig som at alle bakerforretningene og bokhandlerne nå bare lever i minnet til oss som "har levd en stund". Hvem under 20 år i Egersund i dag har noen levende erindringer om bokhandler Dancke? Eller kolonialhandlerne Albrethsen og Tengesdal? Hvor mange under 50 husker en slåmaskin med hest foran? Jeg kan gi flere eksempler. Utviklingen lar seg ikke stoppe.
For de som skal drive detaljhandel i dag utenom shoppingsentere og kjeder, må det noe aldeles ekstraordinært til for å overleve. De skal som Grøsfjeld konkurrere mot butikker som holder oppe nesten hele døgnet (snart også søndag), selger rabatter og ikke varer, og i tillegg har gratis parkeringsplasser. En nesten umulig oppgave.
Grøsfjeld har i generasjoner gitt Egersund et kvalitetsstempel hva angår kjøttvarer. Minnet om dette vil leve lenge blandt mange. Lenge etter at alle døgnfluebutikkene i sentrum er borte.
Jeg skulle gjerne hatt tilbake den spesielle menneskelige og sosiale stemningen vi hadde i alle de spennende butikkene i Egersund Sentrum rundt 1950 og noen år framover. Men det blir bare nostalgi. De moderne familier har mor og far i arbeid i stillinger som krever mer og mer utdanning. Vi har fått et overskudd på alskens (unødvendige) produkter og konstant underskudd på tid.
Og da taper kvaliteter som Grøsfjeld så fremragende representerte. Kjør til et shoppingsenter og kjøp "alt" på et sted. Så får familiene tidsoverskudd til alskens aktiviteter som moderne mennesker "må" ha med seg skal de føle seg som "fullverdige medlemmer av det moderne samfunn".
Selv har jeg gått til det vågale skritt i går til omsider å anskaffe meg mobiltelefon! Men ettersom jeg ingenlunde "er fullverdig medlem av det moderne samfunn" skal mobilen 99 % av tiden (minst!) ligge enten på kontoret eller verkstedet! Et sted går grensen!
Mine tanker går nå først og fremst til de ansatte som  trofast og kompetent har tjent Grøsfjelds lojale kundeskare i så mange år. Jeg håper at skjebnen er  mild og finner annet arbeid til dem.
Jeg vil avslutte med å stå i giv akt overfor representanter fra det beste fra en tid som er over. Selv kan de selv stå i giv akt med fast blikk med siden av Grøsfjeldflagget som blafrer på topp i flaggstangen!

Smiske-vennskap er null verdt

Mitt forrige blogg-innlegg var mye av en politisk provokasjon. Jeg fikk de reaksjoner jeg trengte, både på facebook og email.
Venner som er grunnleggende uenige med deg i sak, og gir klar melding, er en umistelig kvalitet i et menneskeliv. Smisking er den sikreste forråtnelse av et sunt  og utviklende vennskap.

Det sikreste grunnlag for den konstruktive og frie menneskelige utfoldelse, er et sterkt samholdende fellesskap. Problemet oppstår imidlertid når felleskapet blir et konstant gruppepress overfor de som er uenige med gruppens ledere og ikke minst fellesskapets presteskap.
Dette er en konstant avveining, og ikke minst et virkelig dilemma. Folket er like lite frie i det sosialistiske Cuba som de er det i det kapitalistiske USA.
At jeg advarer mot et Fremskrittsparti som kunne blitt enerådende, forhindrer ikke at jeg denne gang stemmer på det samme parti som en klar melding til partier- og medlemmer- som regner seg så mye mer "høyverdige" enn de "undermennesker" som stemmer KRF.
At det (for meg) klamme KRF avviser å sitte i regjering med FRP demonstrerer jo for all verden at de politiske prektige blandt de gule/grønne/røde partier er (for meg subjektivt) rendyrkede politiske åndsrasister.
Å ha hatt bakgrunn i en ytterst primitiv "religiøs" sekt har gitt meg en innsikt i menneskenaturens grunnkonstruksjon som er få forunt.
Ville vi fått et skremmende samfunn med FRP alene i førersetet, er det for meg ingenting mot hva vi ville hatt i vente med et KRF i samme posisjon. Da skulle vi fått sett Talibans nakne ansikt i norsk utgave. For når mørkets fyrste opptrår i religiøs eller politisk forkledning, så er hans oppskrift enkel. Når har har fått lokket sakesløse sjeler inn i den psykologiske "saken" ( den eneste sanne politiske eller åndelige "lære", så viser han sitt nakne ansikt.
Først forteller han deg hva du ikke skal gjøre. Deretter forteller han deg hva du SKAL gjøre.

Forøvrig anbefaler jeg alle tvilere å stemme Miljøpartiet De Grønne.  Vi trenger noe radikalt nytt inn all denne grå grauten av norsk politikk, Hvis jeg føler at FRP står i fare for å tape sitt 3.mandat i Rogaland, stemmer jeg FRP. Hvis jeg føler at dette mandat er sikkert, blir dt MDG. Samtidig håper jeg inderlig at SV gjør et så godt valg i Rogaland at SV fortsatt har Hallgeir Langeland på Tinget. Hr. Langeland alene har gjordt mer for Eigersunds framtid (dobbeltsporet til Egersund) enn resten av Rogalands politiker til nå.
Et ordspråk jeg ser på hver dag er dette: VANETENKING  ER  EN  SKIKKELIG  UVANE.
Det gjelder å ha oversikt over landskapet, og da må man ha mange tanker i hodet samtidig.
Så nå kan du teste deg selv. Er du selvstendig tenkende politisk, eller er du hjernevasket stemmekveg?  Og trøst deg selv med at stemmekveget er likt fordelt på alle partiene!! 

Derfor stemmer jeg FRP denne gang.

Olof Palme uttalte en gang :"Av å være politiker blir man halvt menneske". For meg er det en meget intelligent observasjon. Samtidig er det  jo trist å observere hvor korrekt hr. Palmes observasjon er.
Det jeg har erfart av lokalpolitikeres gjøren og laden den senere tid bekrefter til fulle (for meg subjektivt) at Halvar Abdel-Rahman Pettersen har helt rett når han i en kronikk i Aftenposten har som ingress Demokratiet forfaller til å bli idiotenes tyranni. Jeg kunne ikke få sagt det bedre selv.

Pettersen stiller med rette dette spørsmål: "Bør det være en selvfølge at mennesker som ikke er i stand til å begripe selv de enkleste sammenhenger, langt mindre foreta komplekse avveininger og vurderinger, skal bestemme hvordan et land skal styres?"

I saken om det vanvittige "Byrommet" var FRP det eneste partiet som kom med innsigelser. FRP var også kontant avvisende til den like vanvittige Dalanepakken. Det er ikke den eneste grunn til at jeg stemmer FRP denne gang. Som innfødt i en religiøs sekt er jeg ekstremt observant når det gjelder åndelig rasisme. Jeg ser det samme svineriet utfolde seg i fullt mon overfor velgerne til FRP i form av politisk rasisme.
Adolf Hitler (kvart jøde og østerriker) snakket om undermennesker. Prektige representanter for de "kulturelle partiene" i Norge er ikke et hår bedre i sin forakt overfor "de kulturelle undermennesker som stemmer FRP". Alle er ikke så heldige å bli oppdratt i et  hjem "med hvite duker og piano" og hvor "de kulturelle foreldre" har sikret seg særdeles godt betalte stillinger i den offentlige administrasjon slik at de kan utfolde seg "fisefint kulturellt" uten å ofre økonomien den minste tanke.

Hvis FRP hadde regjert Norge alene ville det blitt en kulturell katastrofe. Derom hersker det for meg personlig ikke minste tvil. Da hadde vi f.eks. overlatt hele oljeutvinningen til den amerikanske krokodillekapitalismen. I det hele tatt ville det blitt et uhyggelig og umenneskelig samfunn som vi ser i USA i dag. Et samfunn hvor et sjokkerende antall mennesker lever uten å være garantert mat på bordet hver dag. Den samme tendens ser vi nå hos USA's åndelige tvilling, Storbritannia.
At jeg sier kontant ja til FRP denne gang, betyr først og fremst at jeg sier kontant nei til politisk rasisme. Og for meg er den politiske rasisme i Norge overfor FRP like gjennomtrengende som den vanlige rasisme i USA er overfor de mørkhudete. Faktisk synes jeg at rasismen i USA er mye mer ærlig og spiselig enn den politiske rasisme i Norge.
Så de som dømmer FRP , og deres velgere, nord og ned bør kanskje ta seg en tur i tankeboksen. For min egen del ønsker jeg et  konstant stort FRP som et korrektiv til de selvutnevnt "politisk korrekte". Som oppdratt sauegjeter og sykkelreperatør føler jeg instiktivt et felleskap med "underklassen". Selv om min menneskelige verdenshorisont er total!
 

Den lange ferd mot mobiltelefon.

28. august 2013 er for meg en merkedag. Jeg har omsider fått meg mobiltelefon! Den voldsomme  motvilje jeg har hatt mot denne helt nødvendige oppfinnelsen i et moderne samfun, har med kontroll over livet å gjøre. Jeg har med gru og skrekk erfart hvordan mobilen til de grader styrer de moderne menneskers liv. Hvis den stakkars ektemannen er inne hos meg et par minutter for lenge, ringer fruen og beordrer vedkommende på plass pronto. Så fruene har mer kontroll på sine ektemenn via mobilen enn de har på sine uregjerlige hunder i band!
Jeg var også treg med å komme meg på nettet, men jeg ser jo nå at jeg hadde vært fullstendig i bakleksa uten. Å bruke nettbank trodde jeg ikke at jeg skulle lære noengang,  men i dag går dette helt automatisk. Å sende leserbrev til Dalane Tidende pr. telefax ville i dag vært helt utenkelig! Enorm takk til Olaf Omdal som "presset" meg til å anskaffe meg PC.
Så var det dette med mobiltelefon. Den satt langt inne.
Først kvittet jeg meg med fasttelefonen og fikk installert trådløst slik at jeg ble vant med formatet av en mobiltelefon. Det ble jeg vant med nokså raskt.  Men i går virket ikke den trådløse ! Ikke kunne jeg ta imot samtaler og ikke kunne jeg ringe ut.
Telehuset disket opp med sedvanlig kanonservice. Tommy Bjellås anbefalte meg likegodt å ta spranget (som en av de siste i landet) til å anskaffe meg mobil. For da slapp jeg de problemer jeg nå hadde med den trådløse! Bingo! Det var det vettuge argument jeg trengte.
Så allerede etter en snau dag er fasttelefon og trådløs for meg historie. Verden går framover.
Jeg ser jo nå at det vil være en trygghet å ha med mobilen på mine laange søndagsturer (70-100 mil). Skulle det skje noe med bilen i mørket på heia mellom Suleskard og Brokke så kan jeg bare ringe NAF. Ellers ville det blitt en lang spasertur.
En annen side av saken er at fasttelefonnettet om ikke så alt for lenge går samme vei mot avvikling som telefonkatalogen.
Mens jeg blogger dette hadde jeg besøk av en nær venn som i sin tid var like anti-mobil som jeg selv. Men på en av sine heiaturer gikk han seg fast, og det var på hengende håret at han karret seg hjem. Da fikk han klar beskjed av familien. Nå er denne "trygghetsalarmen" en selvfølge i hans hverdag som det blir i min. Omsider!
Det var bare å finne det helt overbevisende argument for mobil. Det tok ca 20 år.

Tango som opplevelse av Jesus

Den åtteseters dinglebenk som er installert i Saloon Kakadu vil gi min framtid en ekstra sosial dimensjon. Det er det ikke minste tvil om. I dag har det sittet tyskere fra Bremen og Munchen, en australer fra Perth og to smilende damer fra Etiopia og dinglet med sine ben. Pluss jærbuer, setesdøler og flere med.
Men den mest interessante av de som dinglet i dag var en lekker dame fra Dalane som, foruten å være meget trofast mot sin Jesus i kraft av søndagsskolelærer, også danser tango! Mens jeg plasserte meg på den store skriftestol tvers overfor den meget attraktive dame og ditto dinglende perfekt skapte legger, fortalte skjønnheten henført at hun faktisk følte Kristi nærvær i tangodansen!
Hun følte  en "magisk åndelig beruselse" når tangoinstruktøren hvirvlet henne rundt. Dette var jo meget interessant!  Hva om dette nå blir fast innslag under tilstelningene på bedehusene i Dalane?  Og hvis herrene var garantert så attraktive dansepartnere ville det sandelig blitt trangt om plassen!

Jeg lærte jo på min barndoms skole at "Gud er allestedsnærværende", så hvorfor ikke i tangodansen?
Da jeg var i Buenos Aires i 2000 slang jeg innom diverse tangobarer. Og når jeg tenker tilbake, finner  jeg  det helt naturlig at tango er en dans for guder.

Uvitenhet, idioti og erkeidioti.

Idioti betyr egentlig uvitenhet. Vær oppmerksom på dette. Så når jeg  avlegger idiotenes verden en kort visitt, tenker jeg ikke på "åndsvake", men på uvitende personer.
Jeg har på meget nært hold opplevd idiotiets 3 grader, uvitenhet, idioti og erkeidioti. Disse tre gradene har jeg opplevd spesielt på tre arenaer: det religiøse, det politiske og det militære.

De uvitende er det et håp for. De er ennå ikke helt ødelagt. Med vettug hjelp kan de være mottagelig for opplysning slik at de kommer ut av uvitenhetens trange fengsel.

Idiotene er det mindre håp for, spesielt hvis de har havnet i fanatismens mørke kjeller. Da er løpet kjørt. Idiotene er stormtroppene, og de virkelig nyttige idioter, og  underdanige tjenere, for den mest uhyggelige utgave av idiotene.  Og de er de UHYGGELIG MEKTIGE  ERKE-IDIOTENE.

Når denne forskrekkelige utgaven av menneskerasen kommer i posisjon, så bør alle alarmklokker ringe.
Når man tenker på de millioner av unge soldater i tjueårsalderen som ble slaktet ned i den første verdenskrig på grunn av at erkeidiotene satt i maktposisjon, så blir jo krokodiller og andre krypdyr intelligente og ansvarlige skapninger i sammenlikning. Krokodillene dreper jo kun for å overleve.


Sammenliknet med all verdens forskrekkelige antall erke-idioter har jeg den største respekt for krokodillene. Erke-idiotene har ødelagt millioner og atter millioner av menneskeliv. Det har ikke krokodillene. Krokodillene har heller aldri opptrådt som religiøse fanatikere. Enda mer respekt har jeg for krokodillene.

Jeg vil inkludere to visdomsord av to danske forfattere.
Kumbel: "Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, har fattet begge deler dårlig".

Helle Ryslinge:" Alvor uten humor er ikke til å holde ut, og humor uten alvor er uinteressant"

 Så skal avslutte med noe på litt mer krevende intellektuelt nivå:
Fanatisme er ALLTID  tegn på UNDERTRYKKET TVIL!

Tygg på den en stund!

Øyeblikkets kontante besluttsomhet avgjør framtiden.

Det spørs om overskriften passer inn i det samfunn meneskerasen  i dag lever i. I min tid har jeg sett at filosofen Habermas har helt rett. Vi har mer og mer forlatt livets verden og mer og mer tilpasset oss systemenes verden. Kan man da lenger snakke om levende liv?
"Når det virkelig frie individ møter markedskreftene og -systemene, er det frie individ dømt til å tape". Denne påstanden så jeg på trykk for noen år siden. Den har jeg tenkt mye på. Senest i dag hvor sportskjeden Stadion hadde en tykk trykksak vedlagt bransjebladet SPORT. Stadion er en kjede av frie butikker (eier kjeden selv) som har samme grunnfilosofi, men forskjellig profil. Tengesdal Sport i Egersund er et fremragende eksempel på at du har frihet til å spisse din spesialitet (ski) uten å tvinges inn i en form.
Jeg tillater meg å sitere fra trykksaken som er et frisk "angrep" mot kjedetenkningen. "Du klarer ikke lenger å drive på den måten du egentlig vil. Noen vil bestemme hvor mye du skal selge, hvor lenge, og ikke minst, hvordan du skal se ut og oppføre deg. Vi tror nemlig at butikker som driver godt på egenhånd har det bedre når de får lov å utfolde seg!"    Selvfølgelig!
"Jeg tar meg den frihet. Der ligger hemmeligheten med frihetens vesen. Man tar seg den. Ingen gir oss frihet, vi må ta den selv!" Sitat etter Jens Bjørnebo.
For å bygge deg en framtid hvor selvstendighetens livskvalitet er en selvfølge, må du ha muligheten til å avgjøre ting på sparket, uten å konferere med noen som helst. De som er lenket til kontrakter i kjedesystemene er like låst på sin måte, som medlemmene av religiøse sekter.
Hverdagens grå begiventsløshet er satt i system hos butikkjedene. For meg med min ekstreme frihetstrang hadde det vært en skjebne verre enn døden å måtte slave for noen fjerne eieren hvor kortsiktig profitt er det eneste saliggjørende.
LIVE  FRE  OR  DIE! Dette er det offisielle slagord i New Hampshire. Denne plakat henger ved inngangen til sykkelverksteded slik at jeg skal bli minnet på dette viktige hele tiden!
Samtidig vil jeg sende all verdens takk til Rune i Kristiansand og Rune i Hommersåk.
Kristiansands- Rune var den som åpnet øynene mine for australske produkter. Hommersåks-Rune produserte   "Runes åtteseters dinglebenk" som står i Saloon Kakadu.
På lørdag var det fullt trøkk i saloonen med flere runder med full utnyttelse av kapasiteten på benken mens (de for øyeblikket) mannequinene spradet rundt på CatWalken til stor underholdning og fornøyelse.
Og det som er det fine med benken er at den er et 100 % rogalandsprodukt. Ideen ble unnfanget i Dalane, den er produsert på Jæren og et ektepar fra Haugesund ga benken det fulle navn.
Uten disse to fremragende representanter for navnet Rune, vet jeg nå at jeg ingen "forretningsframtid " hadde hatt overhodet! Men nå!!!!
 

Det moderne samfunn masseproduserer sosiale tapere.

De glade 1950-årene da jeg vokste opp hadde en del kvaliteter som jeg gjerne skulle sett var tilstede i dagens samfunn. Men alt i alt ? Nei, det samfunn ønsker jeg ikke tilbake. Vi har en tendens til å glemme at eksempelvis videreutdannelse var kun for de få.  I 2013 har alle rett på videreutannelse. Et aldeles enormt fremskritt.  Som desverre ikke alle benytter seg av. Eller kan benytte seg av.
I teorien skulle vi nå ha utryddet klassebegrepet. Vi skal i teorien alle være sosialdemokrater nå i Norge. Så enkelt er det ikke. Vi er nemlig i ferd med å få et like stort klassesamfunn som før, men det er mer kamuflert.
Vi vokser nå opp med et konstant press allevegne. Det var ukjent på 1950 tallet. Man skal være vellykket på så mange områder at mange faller fra og ender opp i ung alder som uføretrygdede for resten av sin tid på kloden.
Det store klasseskille i dag er om du har forutsetninger til å få deg en utdannelse. Og ikke minst lære språk. Uten utdannelse er veien til arbeidsledighet og uføretrygd uhyggelig kort i Norge.
Enkle sjeler med lese- og skrivevansker kunne på 1950 tallet få seg jobber som ikke krevde så veldig mye tankevirksomhet. De kunne drive gard, være fiskere, fabrikkarbeidere , butikkarbeidere og i det hele tatt. Det går aldeles ikke i dag.
For min egen del kan jeg 100% identifisere meg med dem som er de teknologiske tapere. Jeg aner ikke hvordan man bruker en mobiltelefon, langt mindre en Iphone! Men det som gjør at jeg fortsatt kan fungere optimalt i et hypermoderne samfunn, er at jeg kan skrive, lese, tenke, regne, behersker engelsk og tysk, har ikke det minste problem med å snakke med hvem som helst, og i tillegg  får konstant sosial trening gjennom jobben. I tillegg kan jeg bruke internett for litt viderekomne pluss nettbank.

Alt dette gjør at jeg kan kjøre ned til Dortmund i Tyskland i oktober og ha et langt møte Kakadus salgssjef i Europa og snakke tysk. Dette gjør også at jeg kan reise til Australia i november og snakke kun engelsk i fem uker. Alt på egenhånd og uten Iphone! I en alder av snart 70!
Så selv om jeg skulle vært en superracer på nettet og brettet, kunne jeg ikke foretatt disse turene hvis jeg kun kunne snakke norsk. Og nettopp dette gjør at jeg ikke føler meg som sosial taper, på tross av jeg teknologisk er et fossil.
Det er blodig urettferdig at alt for mange i det moderne samfunn er dømt til å bli sosiale tapere grunnet sosial bakgrunn og evnenivå de selv ikke kan hjelpe for i det hele tatt.
 Jeg tenker på dette når  jeg passerer Hvite Bånds skilt i Strandgaten med tittelen : "Hva da med Guds velsignelser? Erfarer du DEM i ditt liv?" Jeg må ha forståelse at jeg i det tankemodus oppfatter skiltet som en sjuk vits. Tilslutt vil jeg nevne at selv med topputdannelse og språkkunskaper får du ikke jobb hvis du er født i feil land, eksempelvis Spania. Men det er en annen historie.

 

Ekstisterer Gud? JA! HVOR?? LES....

Det finnes fritenkere, og det finnes tvangstenkere- på de meste av livets områder.
I Danmark ble en prest avskjediget fordi han benektet Guds eksistens. Etterpå oppstå det en meget interessant debatt vedrørende dette ømtålelige tema.
For jeg som har opplevd Satan i gudelig forkledning, var dette ekstra interessant. Som total fritenker er det med største interesse å se hvordan Kristendommen har gjort Mammon til sin ekte og kjære Gud-og de "kristne høytider" er blitt et eneste inferno av kjøp og salg av "gaver" og liknende. Dåp, konfirmasjon, bryllup, begravelse, jul, påske, pinse -listen er lang som et vondt år når det gjelder materialistisk press- og en eneste lang organisert gudsbespottelse!
Men - så tilbake til den danske presten. Diskusjonen etterpå fastslo at Gud finnes- som en tvangstanke i det menneskelige sinn! Og  akkurat det skulle jeg likt å ha kommet på helt av meg selv!
Så Gud finnes i det menneskelige sinn! Selv en ateist kan ikke benekte det! Psykologisk ekstremt interessant! Så selv om jeg er humørfyllt fritenker, så er jeg ikke ateist. En ateist benekter Guds eksistens! Og "Gud" eksisterer sandelig - som element i det menneskelige sinn. ( For meg finnes HAN selvfølgelig ingen som helst andre steder!)
 Gud har selvfølgelig ikke skapt mennesket i sitt bilde, det er stikk motsatt!
Og for å avslutte dette litt humoristisk, så refererer jeg til et spørsmål forfatteren Gaute Heivoll fikk forleden: "Hvis Himmelen fantes, hva ville du likt at Gud sa idet du ankom?"

"DER   KAN   DU   SE!!!!!"

 

Ekstisterer Gud? JAA ! HVOR? Les og bli opplyst!

Den religiøse og politiske rasisme

Min barndoms sekt lærte meg en lekse som sitter i ryggmargen til min døende dag. Og det var åndsrasismen. At man fortsatt i 2013 tillater at lærere skal lønnes av den norske stat for at de skal få kjøre i forsvarsløse barn denne giften at alle andre "utenforstående" er fortapt "ormeyngel"- er nærmest uforståelig i et moderne samfunn.
Denne bakgrunn har gitt meg ekstremt utviklede følehorn når det gjelder å lukte rasisme i alle sine mer eller mer tilslørt former- og da spesielt den politiske rasisme. Og den rammer Fremskrittspartiet her i landet. Og akkurat av den grunn har jeg en viss sympati for akkurat dette partiet.
Når de selvhøytidelige, selvtilfredse osv. av den selvutnevnte "finere kulturelle del av befolkningen" omtaler Fremskrittspartiet, er det med dårlig skjult forakt.
For min egen del føler jeg meg mye mer naturlig og avslappet på en countryfestival (med minst mulig alkohol i omløp) enn jeg ville gjordt stivpyntet i et eller annet kulturhus for å høre på en pianokonsert( for meg personlig- skrekk og gru!). Men jeg skal spare meg vel for å komme med spydige betegnelser om de "kulturelt fisefine", bare jeg får ha personlige musikksmak i fred.
Det passer meg overmåte godt at Fremskrittspartiet har like stor oppslutning alene som flere av de selvhøytidelige småpartiene til sammen. Og jeg håper virkelig at det blir et blått/blått flertall alene. Så kan Fremskrittspartiet lære seg den samme lekse som SV har måttet lære seg i "virkelighetens verden".
Det skal bli et spennende valg.
Den politiker som gjordt mest for å bedre livskvaliteten til Ola og Kari mest må være Dagfinn Høybråten. Det skal ryggmarg til å fronte en røykelov som den han brakte til torgs. Kunne opplyste mennesker i Norge i dag virkelig tenkt å vende tilbake til det røykesvineriet som en gang var!
Og et er i allefall bomsikkert. Hadde Fremskrittspartiet regjert på Høybråtens tid, hadde vi aldri fått noen  røykelov.
Fordelen med å ha bakgrunn i en sekt er at man på avstand kan se det hele noe mer balansert. Alt er ikke bare sort/hvitt. Livet kan være mye mer fargerikt enn som så.
Mitt yndlingsordspråk er tysk:

Når tanker og tro organiseres, dør sjelen langsomt og sikkert!
Og det gjelder like mye for politiske forhold som det gjør "religiøse".

Hvis mine blogglesere skull være det minste i tvil.




 

Derfor stemmer jeg på Fremmskrittspartiet til høsten

For meg er høstens valg meget enkelt. Det blir Fremskrittspartiet. Og det har med bompenger å gjøre. Den oppførselen som Høyre og KRF viste i den (for meg) vanvittige Dalanepakken er mer enn nok til at jeg stemmer på et parti som er konsekvent i akkurat denne sak.
At Fremskrittspartiet i sin ytterste konsekvens vil føre til et samfunn "med primitiv krokodillekapitalisme " er jeg ikke i tvil om. Men- partiet trengs som en motvekt mot sosialismen i sin ytterste konekvens. Det er bare å reise til Cuba for å oppleve et fullstendig tilstivnet samfunn.
Sørøya på New Zealand har en like krevende topografi som Norge når det gjelder veibygging. Og der finnes ikke en eneste bomstasjon! Og veistandarden er av en slik art at fartsgrensen på 100 km/t føles for lav!
Reis og sjekk selv! Så forstår du at veibygging i Norge burde ingen klamme politikerhender få være i nærheten av.

Forskjellen på liv og eksistens.

Når folket kommer inn for å få slipt nøkler viser jeg dem en tavle hvor det finnes en nøkkel i standard blank farve pluss rundt 30 nøkler i spennende mønstere. Så kan de velge selv.
Hvis jeg skulle holdt et foredrag som meget enkelt og forståelig belyser forskjellen på eksistens og liv, så er det denne meget forståelige tavle.
Hvis du ikke tør å feile (holder deg til den trygge og grå hverdagens begivenhetsløshet) , står du fast i den blanke nøkkel.
Våger du derimot spranget ut over det trygge og inn i de spennende og farlige sfærer, åpnes en helt ny verden for deg , som igjen åpner en enda ny verden, som igjen åpner osv. osv.
Når jeg i dag tenker på det "galematias" det var å begynne med "det største utvalg av australske hatter i Europa" (faktisk) , og tenker på hva det har gitt meg av aldeles enorme medmenneskelige opplevelser, blir jeg nesten matt.
I tillegg har det ført meg tre ganger til Australia (foreløpig). I november nå reiser jeg fem uker til Hobart og Sydney og stenger av en-manns-operasjonen i mellomtiden.
Da jeg satt fastlåst i den puritanske sportsbransjen var Australia bare en uoppnåelig drøm. Men nå!

Uten drøm og mot til å forfølge drømmene, intet liv!

Uten at jeg hadde kommet meg ut av sekteriske religiøse galematias ledet av kvasireligiøse idioter, hadde jeg sandelig hatt en stakkarslig eksistens rent medmenneskelig.
Hadde jeg ikke kommet meg ut av den fanatiske sekt sportsbransjen hadde jeg i dag vært minstepensjonist losjerende på en billig hybel.
Så når du egentlig ikke har mer å miste, så er det bare å trø til med et fandenivoldsk mot. Det er mye bedre å dø stående enn å eksistere krypende.

Navnet nå er åtteseters-dinglebenken.

Et ektepar fra Ryfylke dinglet i dag på benken i Saloon Kakadu. Jeg opplyste at den rommer 8 personer som det ideelle.  " Da kaller vi den åtteseters-dinglebenken", sa fruen. Perfekt!
Så nå er benken et virkelig Rogalandsprosjekt. Unnfanget av en innfødt bjerkreimsbu som holder til i Egersund, utført av Rune på Riska Sagbruk i Hommersåk og fått det endelige navn fra en dame i Ryfylke! Bingo!
En morsom episode må nevnes- i to akter! En herremann som betraktet noen lekre damer som dinglet på benken utbrøt: " Dette må jo være den perfekte måte å sjekke damer på!  Skru  humøret på max, få dem opp på benken dinglende  med sine legger, og resten går på skinner!" DEN hadde jeg ikke tenkt på!
I går var det innom en meeget kvinnelig dame fra Belgia. Vi fant tonen med en gang, og jeg forklarte (mens hun dinglet) at magien besto i at du dinglet deg tilbake til barndommens magiske land.
Jeg nevnte også herremannens noe vovede betraktninger om sjekking.
"Å nei, nei, nei ", utbrøt den lekre dinglende belgiske dame. " Det blir i så tilfelle å utnytte små jentunger. Vi er jo alle barn her vi sitter og dingler.!"
Helt riktig! Det ville bli å blande sammen to verdener som lar seg like lite forene harmonisk som ild og vann!
Åtteseters dinglebenken i Saloon Kakadu må være et av de mest fantastisk humørskapende og sosiale møbler i noen butikk noensinne! Er det rart at jeg for tiden er i konstant kalasform?
Og ser fram til stadig meg grensesprengende medmenneskelige opplevelser med mennesker fra den gangske verden!!

Telefonoppringing fra Sankt Peter

Jeg fikk i dag en interessant oppringing fra Riket Der Oven. Det var Sankt Peter. Han ringte på vegne av Moses.
Det hadde kommet Moses for øre at jeg hadde fått en fantastisk hyrdestav på plass i Saloon Kakadu. Den Allmektige hadde sørget for at et krystallklart bilde av hyrdestaven, i einer med en overjordisk vridning, ble vist på den store skjermen "der oven".
 Sankt Peter sa at når Moses sammenliknet den staven han selv brukte når han skulle lede Israels folk ut av Egypten til "det lovede land", så ble han sørgmodig i sinn når han så hva som var på plass i Saloon Kakadu.
Jeg ba om å få snakke med Moses. Jeg fortalte ham at jeg i tidens fylde planla å bruke den magiske hyrdestav i Saloon Kakadu til et helt spesielt formål. Jeg skal lede  "the lost tribe" av idealistiske ikke-materialister ut av det moderne forbruker-helvete og inn i det overjordiske land "hvor ingen roser dør." Og hvor der ikke finnes svindlere som opptrer som telefonselgere og andre lignende parasitter. Og hvor det garantert ikke finnes salgs- og kjøpepress. Og ingen I-phoner!!!!
Moses ble i fyr og flamme og spurte om han kunne få vandre ved min side. Det lovet jeg så absolutt. Moses ble også nærmest hysterisk av glede når jeg lovet ham, at han under denne mest historiske vandring i menneskehetens historie, sånn innimellom skulle få bære Saloon Kakadus magiske hyrdestav.
Den største glede er å glede andre! Og nå har jeg sandelig gledet Moses! Det er da noe!

Dinglebenken i Saloon Kakadu besto vanskelig eksamen

At en eikeplank 500x50x6 cm skulle virke som verdens sterkeste doping overfor en sykkelreparatør, viser bare livets magiske muligheter.
På de to korte månedene dinglebenken har vært på plass i Saloon Kakadu, har den gitt meg en innsprøyting av en slik art at jeg trodde det var helt umulig. Og Rune hos Riska Sagbruk burde jeg gullforgylle og sette på sokkel. Han lenge, lenge leve!!!!
Folk fra flere nasjoner har dinglet og fått en opplevelse for livet. Det første jeg gjør når folk entrer "Rogalands Severdighet nr. 16" (hvis personkjemien stemmer) er å plassere dem på dinglebenken, presentere dem for verdens mest originale catwalk (å,jada!) og vise dem hyrdestaven som jeg skal bruke når jeg leder den fortapte stamme inn i det lovede land. ( Bibelens Moses ville vært meget misunnelig på akkurat den staven!)
Når jeg opplever at vidt forskjellige  mennesker koser seg glugg ihjel mens de dingler med beina, og i det hele tatt, da finnes det ikke sterkere dop i verden enn den jeg personlig opplever der og da! Og alt takket være en treplate i eik!!! Undernes tid er ikke forbi!
Og i dag, lørdag 3.8.2013 besto dinglebenken den endelige eksamen hva angår å smelte sammen mennesker fra meget forskjellige miljøer.
Først kom det inn to solide ektepar fra bondekulturen på Jæren. Jeg plasserte dem på benken. Deretter ankom et ektepar fra Oslo vestkant med to døtre , damene lekre, lekre! De ble også plassert på benken ved siden av jærbuene ! Catwalk og hyrdestav ble behørig presentert. Så hadde jeg en kort opptreden som historieforteller før jeg gikk inn i rollen som hovmester.
Det viste seg at de mannlige jærbuer hadde egentlig kommet inn for å se på Kakadu skjorter.
Da gikk jeg inn i rollen som sermonimester. Jærbuene opptredte som mannequiner på catwalken under stor jubel og faglige kommentarer fra fruene og damene fra Oslo! ( Jeg hadde da trukket meg tilbake og var på sykkelverkstedet i rollen som nøkkelsliper.)
Etter akkurat passe forløpt tid vendte jeg tilbake til Saloon Kakadu hvor de to jærbuene spradet rundt i sine Kakaduskjorter overmåte fornøyd med det hele.
For fem korte år siden så jeg bekmørkt på min økonomisk/forretningsmessige framtid, med god grunn! Det er for mange butikker allerede, og alt for mange produkter ingen trenger.
Men så kontaktet jeg Kakadu i 2009................
Og så fikk jeg inn dinglebenken i mai 2013............
Det betyr at jeg første uke i oktober må til Kakadus europeiske hovedkvarter i Tyskland.
Det betyr også at jeg i hele november må på en kombinert reise til Hobart på Tasmania og Sydney, også Australia.
Og jeg som trodde at når jeg ble 70 (neste år) ville det hele være over. Men det er jo nå det hele begynner!!