Jeg var i Stavanger i går for å sjekke at laseroperasjonen av øynene i fjor var vellykket ( den var det 100%), og etter frokosten på Atlantic (matcher ikke Eigra sin !) ble jeg sittende og lese en artikkel i Dagens Næringsliv. Journalisten hadde vært på et seminar (ombord på Colour Line) hvor et hundretalls detaljhandlere skulle diskutere den stadig større og mer krevende utfordring det er å overleve framtidens detaljhandel.
Det ene emnet var effektiv logistikk. Med andre ord.hvor effektivt og hurtig varene kunne forflyttes fra fabrikk til forbruker. Og på det området er netthandelen nærmest uslåelig. I et samfunn hvor en ny form for fattigdom eksploderer, mangel på tid, kan du snart få varene på døren et par drøye timer etter at de er bestilt. Ingen bomstasjoner, ingen dyr parkering, ingen uoppmerksom og mulig halvsur betjening osv. osv. I et samfunn som drukner i underholdningstilbud, skal det virkelig i framtiden være helt nødvendig med X-faktoren i en butikk for at Iphone-generasjonens medlemmer skal virkelig gidde å bruke noe av sin begrensede tid i akkurat din butikk.
Og da er vi over på det andre temaet som ble berørt- opplevelsen i butikken. Og det er noe jeg personlig så for flere år siden. Du må mikse minneverdig underholdning med et aldeles originalt og spesielt vareutvalg- som kun finnes i ditt foretagende.
For min egen del hadde jeg brukt samme oppskrift enten jeg skulle dreve et anstendig fysisk bordell, en anstendig åndelig bordell (bedehus) eller den originale australske butikk jeg har i dag.
1. Urokkelig seriøsistet. 2. Krystallklar kommunikasjon. 3. Miljø i verdensklasse. 4. Saftig underholdning. Men i den ABSOLUTTE rekkefølge.
Jeg diskuterte denne artikkelen i dag med noen godt voksne damer som koste seg med kaffe rundt et bord på Eikundas kafe. Den ene damen kunne da fortelle at hennes barnebarn hadde ordnet kjøp for henne på nettet av et tilbud på flatskjerm (rabatt kr. 2000) som elektrokjeden kun ga på nettkjøp. Dagen etter ble flatskjermen levert på døren!
En annn av damene hadde ordnet kjøp av badevekt (!) på nettet, og barnebarnet hadde vært og hentet badevekten i butikken til en av elektronikkjedene i byen! Så kombinasjonen kjøp på nett, hent i butikk, vil jo på sikt redusere butikkene til et slags postkontor hvor du utleverer bestilte varer. Så gågatene rundt i Norge er jo snart bare kulisser fra en utdødd sivilisasjon!
Så over til bilindustrien! Ville noen bilinteresserte for kun 10 år siden forutsatt den totale revolusjon elbilen Tesla har tilført bilbransjen????
Ifra å være noe smånusselig (litt komisk), har elbilen nå, anført av Tesla , blitt sexy og framtidsrettet. Og hele bilindustrien har kommet fullstendig på hæla. I verdens største bilmarket, Kina, vil om få år fossilbiler være forbudt å selges, og etterhvert å brukes.
Når selv luksusmerkene nå kappes om å frembringe "sexy" elmodeller på stripe, viser det jo bare hvor vettskremt de alle er blitt av Tesla.
Og når det gjelder å vettskremme en helt annen bransje, er jo Amazon selveste den "store stygge ulven". Hvis det ikke er motstandskraft i "byttedyrene" (konkurrentene), forjener de jo å dø. Det er evolusjonens beinharde lov!
Vi går spennende tider i møte! Og de skremte og saktmodige i både detaljhandelen og bilindustrien skal ingenlunde arve jorden! De blir brutalt og nådeløst utryddet!!
Sann mine ord!
torsdag 28. mars 2019
torsdag 21. mars 2019
Fra dødsriket uten framtid til håpets soloppgang.
Motivet for at jeg blogger dette, er utelukkende for at jeg skal dele vandringen fra håpløsheten til håpet ,med mine facebookvenner. Moralen er å aldri gi opp selv om isjas-smertene gjør livet akkurat der og da til en håpløshetens vandring i smertens "dødsrike".
Det er at også et bevis på at erfarne sykepleiere kan slenge ut den mentale redningsbøye som er helt nødvendig for ikke å gå under.
Den siste lørdag i januar kom jeg knapt ut av sengen og måtte nærmest krype ned trappene. Utover dagen tok jeg høyde for at jeg aldri mer kunne sykle, kunne kjøre bil og knapt gå. Jeg så faktisk for meg at min framtid besto i av å være pleiepasient med alt som dette måtte innebære. Alle framtidplaner om spennende utenlandsturer, et aktivt fysisk og sosialt liv og hele pakken av meningsfulle aktiviteter ble parkert (for øyeblikket) der og da. Her var det bare å se den mulig nakne virkelighet i hvitøyet. Fortrengning hjelper ingenting.
Det var en sykepleier på SUS Egersund som tente et lite håpets lys i det kvelende bekmørke. "Den noe dårlige nyheten er at du har isjas. Den gode nyheten er at i løpet av 8-12 uker vil smertene gå over for 90-95 % av de pasienter som er angrepne av smertene, uten operasjon!!"
Det var den innsprøytingens korrekte diagnose som trengtes! Det er uvissheten som sliter noe voldsomt mentalt. Alle som har vært i liknende situasjoner vet det!
Atle kiropraktor hadde også demonstrert for meg at muskestyrke i lår/legger var drastisk redusert. Her var det bare konsekvent og disiplinert trening som kunne hjelpe. Og utfra egne erfaringer er sykling i lettere motbakker en nesten uslåelig form for trening for å få virkelig kraft tilbake. Sykling gjennom hele februar hjalp mye. Ikke minst på det mentale overskudd som hadde vært helt i kjelleren. Får du det mentale overskudd (og ikke minst humøret) tilbake, så kan skrotten leges mye fortere enn du kunne drømme om.
Situasjonen rett nå, åtte uker etter "sammenbruddet", er at psyken og humøret er tilbake tilnærmet 100%. Og ettersom fysikken nærmer seg 80/90 % av tidligere, er det ingen av de som har besøkt min australske operasjon i mars (åpnet 1.mars igjen) som har merket noe forandring fra før.
Da jeg syklet opp til Veistasjonen på Slettebø i går for å fornye sertifikatet, kostet det meg fysisk og mentalt like lite som når jeg sykler ut til Hauen Kro. For åtte uker siden ville denne sykkelturen fortont seg som å sykle Asia på tvers og langs.
For resten av mitt liv vil jeg aldri mer ta det som en selvfølge at jeg kan spasere og sykle.
Marxim Gorkij skriver: "Når ting går for lett, blir man fort dum"! En ting er iallefall sikkert, man lærer uendelig mye av livets utfordringer og prøvelser.
Så i godt voksen alder har jeg nå blitt ekspert på:
1. Hjerteklaffer.
2. Pacemaker.
3.Isjasproblematikk.
Hva mon tro blir det neste?
Det er at også et bevis på at erfarne sykepleiere kan slenge ut den mentale redningsbøye som er helt nødvendig for ikke å gå under.
Den siste lørdag i januar kom jeg knapt ut av sengen og måtte nærmest krype ned trappene. Utover dagen tok jeg høyde for at jeg aldri mer kunne sykle, kunne kjøre bil og knapt gå. Jeg så faktisk for meg at min framtid besto i av å være pleiepasient med alt som dette måtte innebære. Alle framtidplaner om spennende utenlandsturer, et aktivt fysisk og sosialt liv og hele pakken av meningsfulle aktiviteter ble parkert (for øyeblikket) der og da. Her var det bare å se den mulig nakne virkelighet i hvitøyet. Fortrengning hjelper ingenting.
Det var en sykepleier på SUS Egersund som tente et lite håpets lys i det kvelende bekmørke. "Den noe dårlige nyheten er at du har isjas. Den gode nyheten er at i løpet av 8-12 uker vil smertene gå over for 90-95 % av de pasienter som er angrepne av smertene, uten operasjon!!"
Det var den innsprøytingens korrekte diagnose som trengtes! Det er uvissheten som sliter noe voldsomt mentalt. Alle som har vært i liknende situasjoner vet det!
Atle kiropraktor hadde også demonstrert for meg at muskestyrke i lår/legger var drastisk redusert. Her var det bare konsekvent og disiplinert trening som kunne hjelpe. Og utfra egne erfaringer er sykling i lettere motbakker en nesten uslåelig form for trening for å få virkelig kraft tilbake. Sykling gjennom hele februar hjalp mye. Ikke minst på det mentale overskudd som hadde vært helt i kjelleren. Får du det mentale overskudd (og ikke minst humøret) tilbake, så kan skrotten leges mye fortere enn du kunne drømme om.
Situasjonen rett nå, åtte uker etter "sammenbruddet", er at psyken og humøret er tilbake tilnærmet 100%. Og ettersom fysikken nærmer seg 80/90 % av tidligere, er det ingen av de som har besøkt min australske operasjon i mars (åpnet 1.mars igjen) som har merket noe forandring fra før.
Da jeg syklet opp til Veistasjonen på Slettebø i går for å fornye sertifikatet, kostet det meg fysisk og mentalt like lite som når jeg sykler ut til Hauen Kro. For åtte uker siden ville denne sykkelturen fortont seg som å sykle Asia på tvers og langs.
For resten av mitt liv vil jeg aldri mer ta det som en selvfølge at jeg kan spasere og sykle.
Marxim Gorkij skriver: "Når ting går for lett, blir man fort dum"! En ting er iallefall sikkert, man lærer uendelig mye av livets utfordringer og prøvelser.
Så i godt voksen alder har jeg nå blitt ekspert på:
1. Hjerteklaffer.
2. Pacemaker.
3.Isjasproblematikk.
Hva mon tro blir det neste?
mandag 18. mars 2019
Da sildakongen og jeg var blandt "Norges herligste".
Da jeg i dag på facebook gratulerte min venn , Arvid Otto Mørch (sildakongen) med dagen, strømmet minnene på fra en del år tilbake da vi begge var i Oslo for å feire at vi var blandt "Norges herligste".
Det var så minneverdig at jeg vil dele noen av opplevelsene med de av mine facebookvenner som gidder å lese dette blogginnslag.
Da jeg sto i flokken "av Norges herligste" på universitetsplassen på Karl Johan, skimtet jeg en høyreist kar som jeg hadde snakket med en gang før. Under en av de første julabyene hadde han vært innom mitt spesial-foretagende. Vi fant ut at vi passet godt sammen ettersom vi begge var "passe gale og originale". Arvid Otto kom bort til meg og sa at jeg blandt denne "originale flokken" måtte føle meg helt som hjemme. Ikke minst fordi at jeg også kom fra Egersund som gjennom årene på Bakkebø hadde huses mange av våre medmennesker "med spesielle behov".
Vi gjenfant tonen med en eneste gang. Da Ylvis-brødrene var innom butikken for å "engasjere meg til seansen i Oslo", klarte jeg fatisk å ta den ene av brødrene i håndbak(!). Dette fortalte jeg til Arvid Otto og han var høyligen imponert.
Et av stuntene som Ylvis-brødrene hadde planlagt i Oslo var at hele flokken av "Norges herligste" skulle stå under slottsbalkongen og rope "Harald! Harald! Vi vil snakke med deg". Men akkurat der gikk grensen for oss begge. Da vi var kommet til rytterstatuen av Karl Johan hadde vi begge sluppet oss bakerst i flokken slik at vi kunne forsvinne passe diskret. De flokken av "utvalgte" sto og skrålet under balkongen, sa jeg til Arvid Otto at "nå går jeg". "Nei", sa han, "vi springer!".
På veien til hotellet lærte Sildakongen meg økonomisk forhandlingsteknikk. Vi gikk i en butikk med dyre antikviteter. Det var securitas-vakt i døren. Det var ikke bare å komme her og komme her! Men Arvid Otto var tydeligvis en kjent og kjær gjest. Vi ble bukket inn av vakten, og selveste butikksjefen kom enslig bort til oss og hilste hjertelig på "Sildakongen".
Mens vi gikk rundt blandt antikviteter utstyrt med opptil sekssifret prislapper, fortalte Arvid Otto hvordan han engang hadde tjent mange tusenlapper i denne butikk og det veldig fort!
Butikksjefen hadde en gang spurt Sildakongen om han kunne tenke seg å holde et foredrag i butikken for "kulturelle og eleverte personer". Det kunne Arvid Otto så absolutt tenke seg. "Og hvilket emne kunne hr. Mørch tenke seg å foredra om"? "Sildas betydning for norsk bosetning og kultur". "Veldig bra. Og hvilket honorar kunne hr. Mørch tenke seg"? "Tusen kroner"! "Det var da et veldig anstendig honorar!" " Tusen kroner pr. minutt"!! "Da sier vi 25 minutter" sa den noe forfjamsende butikksjef. Arvid Otto fortalte meg at så lett hadde han aldri tjent 25000 kr. før.
Jeg bringer Sildakongens forhandlingstakktikk videre til mine facebook-venner. Arvid Otto hadde på sin side tydeligvis lært prissetting av et av verdens store kosmetikkfirmaer. "Sett prisen så høyt at den virker interessant!
Og akkurat dette med noenlunne psykologisk riktig pris er et meget interessant emne. På Corner (kan ta opp til 300 besøkende samtidig) ville en bilettpris på kr. 1000 for å oppleve Bruce Springsten, intimt og live i flere timer, vært alt for billig og helt feil. Det spørs om ikke 5000 også hadde vært i billigste laget for denne en-gang-i-livet-opplevelse. Hva bruker de mest forballgale på en av flere(!) årlige englandsturer??
Det var så minneverdig at jeg vil dele noen av opplevelsene med de av mine facebookvenner som gidder å lese dette blogginnslag.
Da jeg sto i flokken "av Norges herligste" på universitetsplassen på Karl Johan, skimtet jeg en høyreist kar som jeg hadde snakket med en gang før. Under en av de første julabyene hadde han vært innom mitt spesial-foretagende. Vi fant ut at vi passet godt sammen ettersom vi begge var "passe gale og originale". Arvid Otto kom bort til meg og sa at jeg blandt denne "originale flokken" måtte føle meg helt som hjemme. Ikke minst fordi at jeg også kom fra Egersund som gjennom årene på Bakkebø hadde huses mange av våre medmennesker "med spesielle behov".
Vi gjenfant tonen med en eneste gang. Da Ylvis-brødrene var innom butikken for å "engasjere meg til seansen i Oslo", klarte jeg fatisk å ta den ene av brødrene i håndbak(!). Dette fortalte jeg til Arvid Otto og han var høyligen imponert.
Et av stuntene som Ylvis-brødrene hadde planlagt i Oslo var at hele flokken av "Norges herligste" skulle stå under slottsbalkongen og rope "Harald! Harald! Vi vil snakke med deg". Men akkurat der gikk grensen for oss begge. Da vi var kommet til rytterstatuen av Karl Johan hadde vi begge sluppet oss bakerst i flokken slik at vi kunne forsvinne passe diskret. De flokken av "utvalgte" sto og skrålet under balkongen, sa jeg til Arvid Otto at "nå går jeg". "Nei", sa han, "vi springer!".
På veien til hotellet lærte Sildakongen meg økonomisk forhandlingsteknikk. Vi gikk i en butikk med dyre antikviteter. Det var securitas-vakt i døren. Det var ikke bare å komme her og komme her! Men Arvid Otto var tydeligvis en kjent og kjær gjest. Vi ble bukket inn av vakten, og selveste butikksjefen kom enslig bort til oss og hilste hjertelig på "Sildakongen".
Mens vi gikk rundt blandt antikviteter utstyrt med opptil sekssifret prislapper, fortalte Arvid Otto hvordan han engang hadde tjent mange tusenlapper i denne butikk og det veldig fort!
Butikksjefen hadde en gang spurt Sildakongen om han kunne tenke seg å holde et foredrag i butikken for "kulturelle og eleverte personer". Det kunne Arvid Otto så absolutt tenke seg. "Og hvilket emne kunne hr. Mørch tenke seg å foredra om"? "Sildas betydning for norsk bosetning og kultur". "Veldig bra. Og hvilket honorar kunne hr. Mørch tenke seg"? "Tusen kroner"! "Det var da et veldig anstendig honorar!" " Tusen kroner pr. minutt"!! "Da sier vi 25 minutter" sa den noe forfjamsende butikksjef. Arvid Otto fortalte meg at så lett hadde han aldri tjent 25000 kr. før.
Jeg bringer Sildakongens forhandlingstakktikk videre til mine facebook-venner. Arvid Otto hadde på sin side tydeligvis lært prissetting av et av verdens store kosmetikkfirmaer. "Sett prisen så høyt at den virker interessant!
Og akkurat dette med noenlunne psykologisk riktig pris er et meget interessant emne. På Corner (kan ta opp til 300 besøkende samtidig) ville en bilettpris på kr. 1000 for å oppleve Bruce Springsten, intimt og live i flere timer, vært alt for billig og helt feil. Det spørs om ikke 5000 også hadde vært i billigste laget for denne en-gang-i-livet-opplevelse. Hva bruker de mest forballgale på en av flere(!) årlige englandsturer??
lørdag 16. mars 2019
Nye Grand restaurant innleder ny tidsalder i Egersund
Fra 1990 og en menneskealder framover var jeg fast middagsgjest på Grand Hotel. Et av de virkelig store, minneverdige og sosiale kapitler i mitt liv. Men da Grand fikset opp restauranten og fjernet "husmannskosten" på menyen, var det naturlig for meg å flytte over til Hauen Kro. Servicen her er den samme for meg, som den var i alle år på Grand! Det betyr førsteklasses!!
Da Grand for en tid tilbake annonserte at de skulle til med et helt nytt restaurantkonsept, med åpent kjøkken, hadde jeg mine bange anelser. Den forrige oppunnsingen av restauranten var ikke helt i min stil. For meg ble det den gang noe sterilt og lettere ukoselig.
Nå skal Grand åpne sin nye restaurant med frokostbuffet mandag 18.3. Jeg ble nysgjerrig. Etter den obligatoriske morgentur med Anna Lovinda denne lørdag stakk jeg innom for å orientere meg i de nye lokaliteter. Og la det bli sagt med en eneste gang. Jeg fikk bakorversveis. Dette var ikke bare en framtidsrettet blink hva restaurantdrift angår, det var sentrumsblink!!
Jeg måtte fortelle om opplevelsen til en av mine bekjente. Hun + ektemann og et sekstitalls andre innbudte hadde vært på prøvesmaking i går. Damen har reist rundt i verden og er virkelig en kulinarisk ekspert. Hennes dom var kontant. En aldeles enestående matopplevelse gjennom alle rettene!.
Når jeg regelmessig er inne til EU-hjertekontroll på SUS, passer jeg på å ha en solid frokost på Atlantic som er rustet opp den siste tid med hundrevis av millioner. Men, frokostrestauranten er den samme "gamle trøtte" som før. Når jeg nå sammenligner med den sensasjonelle nyvinningen hos Grand, er dette for meg ren "knock out" fra Grand sin side. Dette prosjekt er så framtidsrettet og nyskapende , at Grand Restaurant kan faktisk bli et reisemål i seg selv. Og da spesielt hvis maten matcher interiøret! Og som vist til rapporten, har mat/interiør i Nye Grand Restaurant blitt et kanon-ekteskap.
Vil så denne satsingen gå ut over de renomerte spisesteder Hauen Kro og Lille India? På ingen måte! Fra mitt ståsted vil faktisk Grand med denne sin offensive og vellykkede satsing bestyrke de to nevnte spisesteder. De har alle tre forskjellig stil og utfyller hverandre perfekt i et moderne kulinarisk Egersund. Tilsammen er disse tre kvalitets-"spisesteder" kulinarisk dynamitt!!
For min egen del skal jeg piffe opp mitt bunnsolide ekteskap med Hauen Kro. Jeg skal være "utro" en gang i uken. Det betyr laaang frokost hver lørdag (0700-1000) på Grand når jeg er hjemme og ikke ute i den store verden. Da får jeg det beste av to verdener. Velsmakende middag i andre etasje på Hauen hvor jeg kan mimre meg tilbake til min barndoms grønne dal (Bjerkreims og Hellelands jordbruks-sivilisasjon rundt 1950), og "en dåft av den store og internasjonale verden" på Grand.
Selv om jeg stortrives under frokosten på Atlantic (mye grunnet betjeningen),så sitter jeg med en sterk følelse av at oppussingen av denne del av Atlantic hotell var bare ny leppestift på "den gamle trøtte kvinnelige sliter".
Grand Hotel i Egersund har ikke gått i denne fallgruben. Så langt derifra!
For balansens skyld må jeg nevne at den nye resepsjonen på Atlantic er det virkelig sus over. Der har eierne virkelig fått uttelling for alle millionene. Men med en brøkdel av værelser i forhold til Atlantic, kan Grand tillate seg å ha en mye mer intim resepsjon. Det er fordelen med å være passe stor. Et kort oppsummerende spørsmål til slutt. Er det noen andre byer i Norge på Egersunds størrelse som er i nærheten av å ha en så- til de grader- velkomponert og fremtidsrestaruant som Grand Hotel har gitt Egersund nå? Men , jeg glemte helt bort stolene i den nye restauranten. Knapt noe SPA-hotell matcher den himmelske komforten som stolene i nye Grand Restaurant. Du skulle egentlig betalt stol-luksusavgift!!
Da Grand for en tid tilbake annonserte at de skulle til med et helt nytt restaurantkonsept, med åpent kjøkken, hadde jeg mine bange anelser. Den forrige oppunnsingen av restauranten var ikke helt i min stil. For meg ble det den gang noe sterilt og lettere ukoselig.
Nå skal Grand åpne sin nye restaurant med frokostbuffet mandag 18.3. Jeg ble nysgjerrig. Etter den obligatoriske morgentur med Anna Lovinda denne lørdag stakk jeg innom for å orientere meg i de nye lokaliteter. Og la det bli sagt med en eneste gang. Jeg fikk bakorversveis. Dette var ikke bare en framtidsrettet blink hva restaurantdrift angår, det var sentrumsblink!!
Jeg måtte fortelle om opplevelsen til en av mine bekjente. Hun + ektemann og et sekstitalls andre innbudte hadde vært på prøvesmaking i går. Damen har reist rundt i verden og er virkelig en kulinarisk ekspert. Hennes dom var kontant. En aldeles enestående matopplevelse gjennom alle rettene!.
Når jeg regelmessig er inne til EU-hjertekontroll på SUS, passer jeg på å ha en solid frokost på Atlantic som er rustet opp den siste tid med hundrevis av millioner. Men, frokostrestauranten er den samme "gamle trøtte" som før. Når jeg nå sammenligner med den sensasjonelle nyvinningen hos Grand, er dette for meg ren "knock out" fra Grand sin side. Dette prosjekt er så framtidsrettet og nyskapende , at Grand Restaurant kan faktisk bli et reisemål i seg selv. Og da spesielt hvis maten matcher interiøret! Og som vist til rapporten, har mat/interiør i Nye Grand Restaurant blitt et kanon-ekteskap.
Vil så denne satsingen gå ut over de renomerte spisesteder Hauen Kro og Lille India? På ingen måte! Fra mitt ståsted vil faktisk Grand med denne sin offensive og vellykkede satsing bestyrke de to nevnte spisesteder. De har alle tre forskjellig stil og utfyller hverandre perfekt i et moderne kulinarisk Egersund. Tilsammen er disse tre kvalitets-"spisesteder" kulinarisk dynamitt!!
For min egen del skal jeg piffe opp mitt bunnsolide ekteskap med Hauen Kro. Jeg skal være "utro" en gang i uken. Det betyr laaang frokost hver lørdag (0700-1000) på Grand når jeg er hjemme og ikke ute i den store verden. Da får jeg det beste av to verdener. Velsmakende middag i andre etasje på Hauen hvor jeg kan mimre meg tilbake til min barndoms grønne dal (Bjerkreims og Hellelands jordbruks-sivilisasjon rundt 1950), og "en dåft av den store og internasjonale verden" på Grand.
Selv om jeg stortrives under frokosten på Atlantic (mye grunnet betjeningen),så sitter jeg med en sterk følelse av at oppussingen av denne del av Atlantic hotell var bare ny leppestift på "den gamle trøtte kvinnelige sliter".
Grand Hotel i Egersund har ikke gått i denne fallgruben. Så langt derifra!
For balansens skyld må jeg nevne at den nye resepsjonen på Atlantic er det virkelig sus over. Der har eierne virkelig fått uttelling for alle millionene. Men med en brøkdel av værelser i forhold til Atlantic, kan Grand tillate seg å ha en mye mer intim resepsjon. Det er fordelen med å være passe stor. Et kort oppsummerende spørsmål til slutt. Er det noen andre byer i Norge på Egersunds størrelse som er i nærheten av å ha en så- til de grader- velkomponert og fremtidsrestaruant som Grand Hotel har gitt Egersund nå? Men , jeg glemte helt bort stolene i den nye restauranten. Knapt noe SPA-hotell matcher den himmelske komforten som stolene i nye Grand Restaurant. Du skulle egentlig betalt stol-luksusavgift!!
tirsdag 12. mars 2019
Du må ha bakgrunn i sekt for å forstå IS
På første side i Aftenposten i dag står det at evakuerte IS-mødre lærer ungene å kaste stein på kvinner uten slør i interneringslerirene.
Det minner meg om ordene fra en viden berømt og original drosjesjåfør i Egersund på 1950-tallet. "Av øgler kommer øgleunger". Naive politikere og "snakkende politisk korrekte klasser" burde lære seg denne setning utenat.
Når det snakkes om at hjernevaskede og hjemvendte IS-bruder skal "rehabiliteres" og "omskoleres", så må jeg bare langsomt riste på hodet av denne grove uforstand. En hjernevasket islamist fra barnsben av vil du aldri noensinne klare å "åndelig omskolere". Det heslige par, uvitenheten og fanatismes, sitter så innprentet i nerve- og hjernebarken at intet kan endre på dette.
Det pågår nå en voldsom debatt ute i Europa hva som skal gjøres med hjemvendte IS-krigere. Hadde jeg hatt all makt, hadde samtlige av disse monstrumene blitt isolert for godt på en så øde øy som mulig. Og der skulle de fått oppholde seg til de døde en naturlig død.
De forskrekkeligheter disse fanatiske og hjernevaskede giftslanger i menneskelig skikkelse har begått de senere år, trosser enhver beskrivelse.
Homofile kastet ut fra høye bygninger, voldtekter av kvinner og barn, salg av kvinner og barn inn i prostitusjonen og indoktrinering av uhyggelig hat mot alle "vantro" osv., osv.
Den lærdommen jeg lærte fra min barndoms sekt er at når fanatismen får utfolde seg i fri dressur, ligger det mange ødelagte liv igjen på "lekeplassen til fanatismens psykopater".
Det som skiller lederne i de mest pietistiske og bakstreverske "kristelige" miljøer i Norge, fra IS, er kun maktmidlene.
De mest fanatiske ultradokse jøder i Israel går nå til fysisk angrep i busser på kvinnelige passasjerer som er kledd "ugudelig og moderne". IS har ikke patent på fanatismen.
Det eneste bolverk mot fanatisme er balansert og nøytral opplysning fra første barneår vedrørende årsakene til at at det oppsto religioner og alt det forferdelige som er begått, begås og vil i framtiden (desverre) bli begått av ensporede fanatikere. Opplysning, opplysning, opplysning!
Det minner meg om ordene fra en viden berømt og original drosjesjåfør i Egersund på 1950-tallet. "Av øgler kommer øgleunger". Naive politikere og "snakkende politisk korrekte klasser" burde lære seg denne setning utenat.
Når det snakkes om at hjernevaskede og hjemvendte IS-bruder skal "rehabiliteres" og "omskoleres", så må jeg bare langsomt riste på hodet av denne grove uforstand. En hjernevasket islamist fra barnsben av vil du aldri noensinne klare å "åndelig omskolere". Det heslige par, uvitenheten og fanatismes, sitter så innprentet i nerve- og hjernebarken at intet kan endre på dette.
Det pågår nå en voldsom debatt ute i Europa hva som skal gjøres med hjemvendte IS-krigere. Hadde jeg hatt all makt, hadde samtlige av disse monstrumene blitt isolert for godt på en så øde øy som mulig. Og der skulle de fått oppholde seg til de døde en naturlig død.
De forskrekkeligheter disse fanatiske og hjernevaskede giftslanger i menneskelig skikkelse har begått de senere år, trosser enhver beskrivelse.
Homofile kastet ut fra høye bygninger, voldtekter av kvinner og barn, salg av kvinner og barn inn i prostitusjonen og indoktrinering av uhyggelig hat mot alle "vantro" osv., osv.
Den lærdommen jeg lærte fra min barndoms sekt er at når fanatismen får utfolde seg i fri dressur, ligger det mange ødelagte liv igjen på "lekeplassen til fanatismens psykopater".
Det som skiller lederne i de mest pietistiske og bakstreverske "kristelige" miljøer i Norge, fra IS, er kun maktmidlene.
De mest fanatiske ultradokse jøder i Israel går nå til fysisk angrep i busser på kvinnelige passasjerer som er kledd "ugudelig og moderne". IS har ikke patent på fanatismen.
Det eneste bolverk mot fanatisme er balansert og nøytral opplysning fra første barneår vedrørende årsakene til at at det oppsto religioner og alt det forferdelige som er begått, begås og vil i framtiden (desverre) bli begått av ensporede fanatikere. Opplysning, opplysning, opplysning!
mandag 11. mars 2019
Sentrumsbutikkene, som nå, har ingen framtid
Showmann og fremragende journalist, Arnt Olav Klippenberg, har i lørdagens Aftenblad en interessant artikkel med overskrift : " Finnes det et liv etter butikkene"? Denne artikkel burde vært pensum for alle som våger seg på butikkdrift i sentrum i ,spesielt, småbyene i framtiden.
Jeg siterer" Butikker som vil overleve må ha det lille ekstra. I dag jakter vi på opplevelser".
Når jeg av og til pirker borti den påviselige tomhet i Egersunds Gågate er hylekoret løs. Spesielt fra den kanten som aldri har drevet butikk og ikke har den fjerneste peiling på hvor økonomisk katastrofalt det er å ha overtallig og underbeskjeftiget butikkbetjening ansatt i dødsesongen.
For disse synsere er det bare å kjøpe lokalet til nedlagte Virgrestad Jernvare og sette igang med butikkdrift umiddelbart! Lokalet er perfekt plassert.
Jeg kjenner reisende agenter (finnes fortsatt) som reiser over det ganske land. Og bildet er like bedrøvelig overalt. Byenes Sentrum dør ut. Hva enten det er Flekkefjord, Gjøvik, Elverum, Mo i Rana, Ålesund, Farsund, Tvedestrand, Risør, Bryne, Sandnes osv. osv. Handelsstanden over det ganske land, og som er lokalisert i de gamle sentrum, synes helt paralysert. Først kom shoppingsenterne, og nå netthandelen! To påfølgende slag i solar plexus!! Man er fullstendig i svime.
Det gleder meg at stemningen på årsmøtet i Egersund Sentrumsforening var god. (DT 11.3.) Ny leder i 20% stilling er ansatt og 50 % stilling til person som er ansvarlig for daglige gjøremål. Jeg stusser litt over denne miksen, men Sentrumsforeningen om det.
Hva Sentrumsforeningen burde gjøre, sett fra mitt ståsted (60 år bak disk i sentrum), er en brutal og seriøs analyse rundt et framtidsrettet spørsmål. 1.Hvilke butikker trenger Dalanes befolkning i Egersund Sentrum i framtiden? Det betyr at de vi ikke trenger, bør vurdere avvikling snarest.
Nå skulle en jo ut fra dette mitt blogginnslag tro at løsningen er å åpne butikk i et shoppingsenter; og så går alt av seg selv! Det være så langt derifra. Butikker legges ned i rasende tempo i shoppingsenterne over det ganske land. Kapitalismens lov er her rå og brutal. Tjener du ikke penger, så er det over og ut. Butikkdød og butikknedleggelser i shoppingsentere er ikke eierne av senterne interessert i at skal bli for godt kjent.. Det er dårlig reklame for senteret. I et gammeldags bysentrum er de tomme og gapende lokalene ikke til å skjule så lett.
Mens jeg blogger dette , tar jeg en avstikk ned til postboksen på Amfi Eikunda. Og er det tomt i Egersunds gågate nå i dødsesongen, så er det sannelig ikke overfyllt i butikkene på Eikunda. Mye folketomt. Så problemet og utfordringen er det samme for butikker, enten i bysentrum eller shoppingsentere. Det er ikke nok kunder til dette enorme berg av mer og mindre unødvendige produkter! Å sette ørten stativer midt i gågatene med "tilbudsvarer" hjelper ikke det aller minste. Det er ikke plass nok i skapene i husene til folk! Og det er ikke tid nok til å bruke alle disse plagg!
Som jeg nærmet meg butikken etter ærendet i postboksen, sto en person på døra og fotograferte de "spennende*" plakatene. Jeg bad herren inn. Han het Per Ivar og var fra Bodø. Han var født i 1964 og var oppkalt etter skøyteløper Per Ivar Moe. Han skulle - av alt- holde foredrag på hotellet for butikkpersonell i Egersund denne kveld! Og temaet var om hvordan fremtiden skulle møtes for å overleve i en stadig tøffere butikk-virkelighet. Han fikk sjokkbehandling av meg. Og da han innimellom kom til orde var han krystallklar på en faktor. Han reiste Norge rundt og holdt foredrag og hadde vært inne i tusentalls butikker. Det han savnet var innovasjonstakten i detaljbransjen. Med andre ord. Evnen til å tenke radikalt nytt når det gjelder HVORDAN vi skal selge produkter i framtiden. Det som skal forbli og overleve, må forandre seg totalt.
Jeg siterer" Butikker som vil overleve må ha det lille ekstra. I dag jakter vi på opplevelser".
Når jeg av og til pirker borti den påviselige tomhet i Egersunds Gågate er hylekoret løs. Spesielt fra den kanten som aldri har drevet butikk og ikke har den fjerneste peiling på hvor økonomisk katastrofalt det er å ha overtallig og underbeskjeftiget butikkbetjening ansatt i dødsesongen.
For disse synsere er det bare å kjøpe lokalet til nedlagte Virgrestad Jernvare og sette igang med butikkdrift umiddelbart! Lokalet er perfekt plassert.
Jeg kjenner reisende agenter (finnes fortsatt) som reiser over det ganske land. Og bildet er like bedrøvelig overalt. Byenes Sentrum dør ut. Hva enten det er Flekkefjord, Gjøvik, Elverum, Mo i Rana, Ålesund, Farsund, Tvedestrand, Risør, Bryne, Sandnes osv. osv. Handelsstanden over det ganske land, og som er lokalisert i de gamle sentrum, synes helt paralysert. Først kom shoppingsenterne, og nå netthandelen! To påfølgende slag i solar plexus!! Man er fullstendig i svime.
Det gleder meg at stemningen på årsmøtet i Egersund Sentrumsforening var god. (DT 11.3.) Ny leder i 20% stilling er ansatt og 50 % stilling til person som er ansvarlig for daglige gjøremål. Jeg stusser litt over denne miksen, men Sentrumsforeningen om det.
Hva Sentrumsforeningen burde gjøre, sett fra mitt ståsted (60 år bak disk i sentrum), er en brutal og seriøs analyse rundt et framtidsrettet spørsmål. 1.Hvilke butikker trenger Dalanes befolkning i Egersund Sentrum i framtiden? Det betyr at de vi ikke trenger, bør vurdere avvikling snarest.
Nå skulle en jo ut fra dette mitt blogginnslag tro at løsningen er å åpne butikk i et shoppingsenter; og så går alt av seg selv! Det være så langt derifra. Butikker legges ned i rasende tempo i shoppingsenterne over det ganske land. Kapitalismens lov er her rå og brutal. Tjener du ikke penger, så er det over og ut. Butikkdød og butikknedleggelser i shoppingsentere er ikke eierne av senterne interessert i at skal bli for godt kjent.. Det er dårlig reklame for senteret. I et gammeldags bysentrum er de tomme og gapende lokalene ikke til å skjule så lett.
Mens jeg blogger dette , tar jeg en avstikk ned til postboksen på Amfi Eikunda. Og er det tomt i Egersunds gågate nå i dødsesongen, så er det sannelig ikke overfyllt i butikkene på Eikunda. Mye folketomt. Så problemet og utfordringen er det samme for butikker, enten i bysentrum eller shoppingsentere. Det er ikke nok kunder til dette enorme berg av mer og mindre unødvendige produkter! Å sette ørten stativer midt i gågatene med "tilbudsvarer" hjelper ikke det aller minste. Det er ikke plass nok i skapene i husene til folk! Og det er ikke tid nok til å bruke alle disse plagg!
Som jeg nærmet meg butikken etter ærendet i postboksen, sto en person på døra og fotograferte de "spennende*" plakatene. Jeg bad herren inn. Han het Per Ivar og var fra Bodø. Han var født i 1964 og var oppkalt etter skøyteløper Per Ivar Moe. Han skulle - av alt- holde foredrag på hotellet for butikkpersonell i Egersund denne kveld! Og temaet var om hvordan fremtiden skulle møtes for å overleve i en stadig tøffere butikk-virkelighet. Han fikk sjokkbehandling av meg. Og da han innimellom kom til orde var han krystallklar på en faktor. Han reiste Norge rundt og holdt foredrag og hadde vært inne i tusentalls butikker. Det han savnet var innovasjonstakten i detaljbransjen. Med andre ord. Evnen til å tenke radikalt nytt når det gjelder HVORDAN vi skal selge produkter i framtiden. Det som skal forbli og overleve, må forandre seg totalt.
lørdag 9. mars 2019
De glade 50-årene
Det er så lenge siden jeg har blogget, grunnet isjasen, at jeg måtte aktivisere meg i denne regnfulle lørdag. Forøvrig er butikken og psyken nå 100 % operativ,mens fysikken er sånn, sånn. Det går framover. Dette til orientering til mine facebookvenner som er isjas-angrepne. Ta tiden til hjelp og vær så aktiv som mulig. Muskler er ferskvare!! Å sette deg ned er den sikreste garanti for , ikke bare null framgang, men tilbakegang!! Husk Churchills ord: "Går du gjennom Helvete, fortsett å gå!"
I min rikholdige boksamling har jeg en bok som langt på vei forklarer hvorfor vi som vokste opp på 1950 tallet var så glade (!). Omslagsbildet på boken er av tre glade jenter som hopper tau. Og bokens titel er :" De glade 50-årene".
Konklusjonen på boken , med mye bilder og artikler, er at vi var glade "fordi vi var glade inni oss"!!
Jeg følger forfatteren langt på vei, ettersom jeg vokste opp i dette magiske tiåret. I Egersund sentrum hvor vi bodde oppå hverandre og paralellt i det historiske hest-og-kjerre samfunnet i Bjerkreim og Helleland. Vi var aktive unger overalt, og foreldrene måtte helst jage oss inn om kvelden. Vi skapte våre egne univers med drømmer og fantasier og vissheten om at alt skulle bli bedre. Materielt har min generasjon vært med på en nærmest helt ubegripelig reise. Det som engang var ekstrem luksus, ( bil, høyere utdannelse, flyreiser, ferieturer utenlands, vannklosett, egne værelser osv. ) er nå blitt helt dagligdags for "alle og enhver" i olje-og velferdsstaten Norge.
Men- var det egentlig "bare" "barnlige og gledelige paradistilstander den gang i de "glade 50-årene"?
Akk, som vi mennesker glemmer fortt. Og takk for det!
Den gang hang nikotistanken i altfor mange hjem, pietismen hadde en åndelig underkuet befolkning i sitt jerngrep, jentunger som var kommet "i uløkka" ble dømt nord og ned, "tyskerunger" var mindreverdige og i det hele tatt var det altfor mange primitive drag i samfunnet.
Jeg husker en samtale jeg en gang hadde, i mitt den gang andre hjem i 20 år (Grand), med tidligere redaktør Alf Barstad i DT. Enn som jeg savner de maaange berikende samtalene jeg hadde med Alf i disse årene ! I den aktuelle samtalen spurte jeg Alf om hva han fant som den største forskjellen mellom "de gamle gode dager" og i dag (1995). Svaret glemmer jeg aldri. "Jeg synes vi er blitt snillere med hverandre"!! Selv om det var en generasjon mellom oss, så jeg øyeblikkelig poenget.
Vi kan hevde at samfunnet er blitt så mye fattigere nå som "alle originalene" er blitt borte. Den kjøper jeg på direkten. Men, skal du fungere i det moderne samfunn er du pukka nødt til å være utstyrt med en viss sosial intelligens. De tidligere "originalene" var ikke de mest sosialt intelligente, og de ville nok blitt de store tapere i dagens høyteknologiske samfunn, latterliggjordt og marginalisert. De fikk ha sin tid og sin identitet. Som erstatning har vi i det moderne samfunn fått stand-up-comedians. Og de må vi betale i dyre dommer for å oppleve! Bygdeoriginalene ga oss gratis underholdning i årevis!
Jeg er overlykkelig for at jeg fikk oppleve "de glade 50-årene". Og jeg er like glad for at jeg får avslutte min tid på moder jord i et moderne Egersund. Ville jeg i dag skrudd tiden tilbake?? No way!
Det mest gledelige (for meg) i dag er at begge kjønn, uansett bakgrunn, får sjanse til å utdanne seg. Buffeen av yrker er nærmest svimlende. På 50-tallets Eigersund måtte enten guttene til sjøs, bli fiskere, drenger på gard eller arbeide på "fabrekke" (Fayansen). Jentene skulle til nød gå på husmorsskole for å bli "gode hjemmeværede husmødre". "De glade 50-årene" hadde såvisst sine sider som ikke var særlig framtidsrettede. I dag er vi pukka nødt til å være framtidsrettede- hele tiden!!
I min rikholdige boksamling har jeg en bok som langt på vei forklarer hvorfor vi som vokste opp på 1950 tallet var så glade (!). Omslagsbildet på boken er av tre glade jenter som hopper tau. Og bokens titel er :" De glade 50-årene".
Konklusjonen på boken , med mye bilder og artikler, er at vi var glade "fordi vi var glade inni oss"!!
Jeg følger forfatteren langt på vei, ettersom jeg vokste opp i dette magiske tiåret. I Egersund sentrum hvor vi bodde oppå hverandre og paralellt i det historiske hest-og-kjerre samfunnet i Bjerkreim og Helleland. Vi var aktive unger overalt, og foreldrene måtte helst jage oss inn om kvelden. Vi skapte våre egne univers med drømmer og fantasier og vissheten om at alt skulle bli bedre. Materielt har min generasjon vært med på en nærmest helt ubegripelig reise. Det som engang var ekstrem luksus, ( bil, høyere utdannelse, flyreiser, ferieturer utenlands, vannklosett, egne værelser osv. ) er nå blitt helt dagligdags for "alle og enhver" i olje-og velferdsstaten Norge.
Men- var det egentlig "bare" "barnlige og gledelige paradistilstander den gang i de "glade 50-årene"?
Akk, som vi mennesker glemmer fortt. Og takk for det!
Den gang hang nikotistanken i altfor mange hjem, pietismen hadde en åndelig underkuet befolkning i sitt jerngrep, jentunger som var kommet "i uløkka" ble dømt nord og ned, "tyskerunger" var mindreverdige og i det hele tatt var det altfor mange primitive drag i samfunnet.
Jeg husker en samtale jeg en gang hadde, i mitt den gang andre hjem i 20 år (Grand), med tidligere redaktør Alf Barstad i DT. Enn som jeg savner de maaange berikende samtalene jeg hadde med Alf i disse årene ! I den aktuelle samtalen spurte jeg Alf om hva han fant som den største forskjellen mellom "de gamle gode dager" og i dag (1995). Svaret glemmer jeg aldri. "Jeg synes vi er blitt snillere med hverandre"!! Selv om det var en generasjon mellom oss, så jeg øyeblikkelig poenget.
Vi kan hevde at samfunnet er blitt så mye fattigere nå som "alle originalene" er blitt borte. Den kjøper jeg på direkten. Men, skal du fungere i det moderne samfunn er du pukka nødt til å være utstyrt med en viss sosial intelligens. De tidligere "originalene" var ikke de mest sosialt intelligente, og de ville nok blitt de store tapere i dagens høyteknologiske samfunn, latterliggjordt og marginalisert. De fikk ha sin tid og sin identitet. Som erstatning har vi i det moderne samfunn fått stand-up-comedians. Og de må vi betale i dyre dommer for å oppleve! Bygdeoriginalene ga oss gratis underholdning i årevis!
Jeg er overlykkelig for at jeg fikk oppleve "de glade 50-årene". Og jeg er like glad for at jeg får avslutte min tid på moder jord i et moderne Egersund. Ville jeg i dag skrudd tiden tilbake?? No way!
Det mest gledelige (for meg) i dag er at begge kjønn, uansett bakgrunn, får sjanse til å utdanne seg. Buffeen av yrker er nærmest svimlende. På 50-tallets Eigersund måtte enten guttene til sjøs, bli fiskere, drenger på gard eller arbeide på "fabrekke" (Fayansen). Jentene skulle til nød gå på husmorsskole for å bli "gode hjemmeværede husmødre". "De glade 50-årene" hadde såvisst sine sider som ikke var særlig framtidsrettede. I dag er vi pukka nødt til å være framtidsrettede- hele tiden!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)