Hvis Dalane skulle blitt sammenslått til en kommune, og jeg skulle bestemt den politiske ledelse, er jeg ikke det minste i tvil. Dette basert på et 73 år (ekstremt energisk) liv, hvor jeg har fulgt med i alle Dalanes ordførere sine politiske synder, villfarelser og uansvarlig offentlig politisk oppførsel.
Kommunen Dalane skulle hatt en ordfører og en borgermester som skulle utfyllt hverandre. Og den selvsagte ordførerer er Odd Stangeland som besitter kombinasjonen vennlighet/verdighet. Og borgermesteren er like selvsagt. Det er Leif Erik Egaas som, på sin side, besitter den like viktige kombinasjonen raushet/folkelighet. Og som reserve for dem begge er like selvsagt Dag Sørensen som kunne gått 100 % inn i rollene til både Odd og Leif Erik!!
Når jeg tidvis har sparket både Dag og Leif Erik saftig i baken ( fullt fortjent, spør du meg) i DT for deres opptreden politisk ( og da i særdeleshet vanviddet Dalanepakken), vet begge at dette ikke har noe som helt å gjøre med personer.
Det blir som en bedriftskamp i fotball. A og B er bestevenner, men spiller på hvert sitt lag. I kampens hete kan det gå fotballmessig meget hett for seg mellom bestevennene. Når kampen er over, er det tilbake i de vanlige solide rollene som bestevenner. Knivskarpt skille!!!
Denne gang må jeg svinge tuktens rist over ordfører Stangeland og kommunalplanutvalget i Eigersund vedrørende deres støtte til E39 Jærlinja. Du snakker om å gjøre Eigersunds framtidige befolkning en bjørnetjeneste! Begrepet bjørnetjeneste stammer som kjent fra historien om bjørnen som barnepasser ville fjerne vepsen fra babyens hode og dæljet til og knuste hodet.
Her snakker vi om de gode hensikters katastrofe!
Det samme gjelder kommunalplanutvalget med ordfører (?) i spissen som går inn for et prosjekt som (jfr. ordførers leserinnlegg) for Eigersund komune handler ny E39 først og fremst om hvordan vi knyttes opp mot regionene rundt oss.
O hellige enfold, tunnelsyn og provinsiell navnebeskuelse! At det går an for en ordfører å demonstrere for all verden at han ikke aner bæret av hensikten med nye E39!!
Hensikten med nye E39 er først og fremst å få mest mulig effektiv transportforbindelse mellom Rogaland og Sørlandet. Og Rogaland i denne forbindelse betyr først og fremst NordJæren/Stavanger-regionen med mesteparten av Sør-Rogalands befolkning konsentrert. Hva Dalane-politikerne (representerer ca. 5% av fylkets befolkning) mener om i denne sak, bør være de overordnende veimyndigheter fullstendig likegyldig. La "de politiske musene brøle" så mye de vil. Det minner om det amerikanske ordspråket:" Dogs bark. The caravan moves steady on"! (Hundene bjeffer, karavanen ruller uforstyrret videre).
Men for meg, som for Stavanger Aftenblad, er det mest alvorlige i denne sak at Jærlinja ville parkere dobbeltsporet til Egersund, For meg ville Jærlinja også skyte ut i den aller fjerneste tidshorisont enhver tanke om å prioritere utbygging av denne for Egersunds fremtid så særdeles avgjørende strekning og sveise Egersund og NordJæren sammen til et fungerende bofelleskap og felles arbeidsmarked.
At Eigersunds ordfører og hans mange meningsfeller ikke er oppmerksom på dette særdeles viktige moment vedrørende Eigersunds fremtid som et vitalt og velfungerende samfunn er ytterst urovekkende. Det er ikke nok arbeid til alle i Eigersund nå, og heller ikke i framtiden, hvis vi ikke får et dobbeltspor på plass som kan gjøre den helt nødvendige pendlingen så lite stressende og tidkrevende som mulig. Vennligst utstyr lokalpolitikerne med sterkt og avklarende tåkelys!
lørdag 29. april 2017
fredag 28. april 2017
Samfunnets avsindige expressforandring forsterker sjelens ensomhet
Jeg er svært opptatt av en psykisk gift som kan totalt ruinere et menneskes liv, og den giften heter ensomhet. Ettersom jeg har vunnet den lottokupong i livet som heter "medfødt naturlig ut-atvendthet", er jeg fullstendig immun mot denne etterhvert stadig mer utbredte folkesykdom. Jeg leste nylig en av de mange artikler om "denne indre ørken", og skal sitere noen tankevekkende setninger. Tankevekkende! Tenk etter!
"Ensomhet skaper sykdom. Psykosomatisk sykdom. Fysisk sykdom. Ensomhet spiller noe inn i hele vår fysiologi og hele vårt sjelsliv. En undersøkelse jeg leste en gang, fortalte at omman spurte 100 mennesker, og ga dem valget mellom ensomhet og en kronisk, ikke livstruende sykdom,så velger 80 % (!!) sykdommen. Ensomhet er noe av det tyngste vi bærer på i ryggsekken vår."
"Ensomhet finnes i alle aldersgrupper. Barn, unge, voksne og gamle.Og husk at du også i fellesskapet kan oppleve ulidelig ensomhet. Det er mange ensomme gifte."
Forfatteren av artikkelen er ikke i tvil om at ensomhet er i dag mer utbredt enn tidligere.
Han avsluttet artikkelen slik:
"Vi lever i en hastig verden der sosiale medier erstatter felleskapet. For en tid tilbake så jeg en tegning i det amerikanske magasinet The New Yorker. I en kirke sto en kiste, og det var tomme benkerader så langt øyet kunne se. To mennesker satt alene, og presten forrettet.
Under tegningen sto det:
"He had 2000 friends on facebook."
DET ER BESKRIVENDE FOR HVA VI SER RUNDT OSS I DAG."
For min egen del har jeg aldri vært det minste i tvil om at teknologien skaper avstand mellom mennesker og masseproduserer ensomhet.
I det bondesamfunnet jeg vokste opp i var ordet ensomhet et fremmedord. Samfunnet var sosialt-intensivt, på godt og vondt. Men ensomt , nei!!!
I forbindelse med den triste ensomheten er det også noe lest som jeg aldri glemmer:
" Roboter kan aldri bli mennesker, men mennesker kan bli roboter".
Og der er vi snart.
Det avsindige jaget etter effektivitet og profitt vil på sikt endre måten vi forholder oss til hverandre. Det blir faktisk ikke tid lenger til å være avslappede mennesker overfor hverandre. Det konstante presset er for stort.
Og som ikke dette var nok. Smartphonen er på rekordtid blitt vår "alles uunværlige venn"- HELE TIDEN!
Betyr dette utbruddet av "dommedagsprediken" fra min side at jeg ønsker meg tilbake til det "gamle samfunnet" jeg vokste opp i ?. Så langt, LANGT, derifra.
Men det er først og fremst en solidaritetsærklærig fra min side overfor de mange virkelig ensomme. Og det er også en påminnelse til de som er så heldige å leve i et inkluderende fellesskap, at de skal ikke ta dette som en selvfølge. Count your blessings! (Tell dine velsignelser).
Ha en strålende helg, alle mine facebookvnner, med den aldeles uvurderlige og gratis luksus som heter inkluderende fellesskapsfølelse. For stadig flere millioner er dette en nesten umulighet!
"Ensomhet skaper sykdom. Psykosomatisk sykdom. Fysisk sykdom. Ensomhet spiller noe inn i hele vår fysiologi og hele vårt sjelsliv. En undersøkelse jeg leste en gang, fortalte at omman spurte 100 mennesker, og ga dem valget mellom ensomhet og en kronisk, ikke livstruende sykdom,så velger 80 % (!!) sykdommen. Ensomhet er noe av det tyngste vi bærer på i ryggsekken vår."
"Ensomhet finnes i alle aldersgrupper. Barn, unge, voksne og gamle.Og husk at du også i fellesskapet kan oppleve ulidelig ensomhet. Det er mange ensomme gifte."
Forfatteren av artikkelen er ikke i tvil om at ensomhet er i dag mer utbredt enn tidligere.
Han avsluttet artikkelen slik:
"Vi lever i en hastig verden der sosiale medier erstatter felleskapet. For en tid tilbake så jeg en tegning i det amerikanske magasinet The New Yorker. I en kirke sto en kiste, og det var tomme benkerader så langt øyet kunne se. To mennesker satt alene, og presten forrettet.
Under tegningen sto det:
"He had 2000 friends on facebook."
DET ER BESKRIVENDE FOR HVA VI SER RUNDT OSS I DAG."
For min egen del har jeg aldri vært det minste i tvil om at teknologien skaper avstand mellom mennesker og masseproduserer ensomhet.
I det bondesamfunnet jeg vokste opp i var ordet ensomhet et fremmedord. Samfunnet var sosialt-intensivt, på godt og vondt. Men ensomt , nei!!!
I forbindelse med den triste ensomheten er det også noe lest som jeg aldri glemmer:
" Roboter kan aldri bli mennesker, men mennesker kan bli roboter".
Og der er vi snart.
Det avsindige jaget etter effektivitet og profitt vil på sikt endre måten vi forholder oss til hverandre. Det blir faktisk ikke tid lenger til å være avslappede mennesker overfor hverandre. Det konstante presset er for stort.
Og som ikke dette var nok. Smartphonen er på rekordtid blitt vår "alles uunværlige venn"- HELE TIDEN!
Betyr dette utbruddet av "dommedagsprediken" fra min side at jeg ønsker meg tilbake til det "gamle samfunnet" jeg vokste opp i ?. Så langt, LANGT, derifra.
Men det er først og fremst en solidaritetsærklærig fra min side overfor de mange virkelig ensomme. Og det er også en påminnelse til de som er så heldige å leve i et inkluderende fellesskap, at de skal ikke ta dette som en selvfølge. Count your blessings! (Tell dine velsignelser).
Ha en strålende helg, alle mine facebookvnner, med den aldeles uvurderlige og gratis luksus som heter inkluderende fellesskapsfølelse. For stadig flere millioner er dette en nesten umulighet!
torsdag 27. april 2017
Etter 14 dager er Wien inne i deg for alltid
Etter å ha funnet "min familie i Graben hotell" var det på tide å utforske metropolen. Til førstegangsbesøkende vil jeg anbefale at du starter med spaserturen fra St. Stephan katedralen langs den tettpakkede gågate til Stats-operaen. Herfra starter Wiens sight-seeingsbusser. Hopp på den gule linje og gå av ved eventyrslottet Schönbrunn m/magiske omgivelser. Ta den første bussen slik at du unngår de lange billettkøer. Du kommer til å bli like betatt av de gedigne omgivelsene som av slottet slik at du (som jeg) antagelig må ut til denne opplevelsen i to omganger. Det er også Zoologisk Have bak slottet. Altså- Schönbrunn må stå på topp av listen over opplevelser.
Det neste slott som står for tur er Belvedere. Er du litt sprek spaserer du fra Statsoper gjennom byparken og stopper opp i ærbødighet foran det voldsomme minnesmerke russerne har reist til minne om deres falne i kampene i Østerrike mot Hitler. Når dette aldeles overveldende er fordøyd, spaserer du opp bakkene til Belvedere. Du nyter parken i det Øvre Slott og kjøper billett som gjelder også det nedre slott Belvedere. Mellom slottene er nok en praktfull park. I motsetning til Schönbrunn kan du nyte kunstskattene (malerier og statuer) i begge Belvederes slott uten "å stå som sild i tønne".
På listen over "må oppleves" er Maria Theresias indre gemakker i Hofsburg, Operaen og ikke minst indre og magisk utsmykkede saler av det storslåtte byggverk som huser nasjonalforsamlingen. I det hele er det så mange og store momunentalbygg i Wien at du kan føle det å sammenlikne en norsk småby med Wien og kalle begge "byer", blir som å sette en blåhval og spissmus i samme klasse og kalle dem begge "pattedyr".
For meg personlig var den største skuffelsen i Wien St. Stephans-domen. I motsetning til Peterskirken i Roma ga de golde og nakne vegger et kaldt inntrykk. Det ble noe bedre ved annen gangs besøk 2.påskedag da det var gudstjeneste med flott sang og storartet orgelmusikk. Derimot ga Votivkirche i nærheten av det fantastiske rådhuset et helt annet varmt inntrykk.
Jeg hadde hørt så mye om kafekulturen i Wien. Den fant jeg ikke de første dagene noensteds. Langs hele sentrum var det derimot overfyllt av tettpakkede turistfeller. Folk satt "som sild i tønne" inne og ute med menyer som ikke var noe særlig spesielt for Wien. Dyr iskrem finnes overalt.
Men, så snublet jeg endelig over den kafeen jeg hadde på forhånd sett i mitt indre. Kafeen vil jeg huske resten av mitt liv. Den lå ved inngangen til Hofburg, og jeg hadde praktfull utsikt mot det eventyrlige inngangspartiet til Hofburg og hestedrosjene. Innvendig hersket en kulturell og uforstyrret ro med stort sett innfødte gjester. Endelig! Denne kafe var sannelig en egen reise til Wien verdt!
Jeg var innom flere kvelder på rad og satt i timesvis. Jeg hadde funnet mitt favorittbord med total oversikt over det store, men dog intime lokale, og ga nok driks (ikke vanlig i Wien) til at kelneren favoriserte meg hver kveld.
Som jeg sitter her og blogger, kan jeg bare lukke øynene og være tilbake i en kafe jeg skal huske for resten av min tid. Jeg ser for meg alle de stilig antrukne damene, kunstnertypene og føler ennå atmosfæren av en tidsalder som ikke lenger finnes. Og prisnivået var helt greit. Kr 195 for en kalvewienersnitsel (xxl) med stor grønnsakskål inkludert lar seg høre. Og så innredningen da! Sirlig bevart fra sent fra 1800 tallet. Det var med stort vemod jeg forlot denne tidløse Wienerkafe siste kvelden, og det var med stort vemod jeg forlot mitt kjære Graben med den varme og serviceinnstilte stab. Her blir det ikke Wien adjø, men helt klart Wien Auf Wiedersehen!!! WIRKLICH!!!!
Det neste slott som står for tur er Belvedere. Er du litt sprek spaserer du fra Statsoper gjennom byparken og stopper opp i ærbødighet foran det voldsomme minnesmerke russerne har reist til minne om deres falne i kampene i Østerrike mot Hitler. Når dette aldeles overveldende er fordøyd, spaserer du opp bakkene til Belvedere. Du nyter parken i det Øvre Slott og kjøper billett som gjelder også det nedre slott Belvedere. Mellom slottene er nok en praktfull park. I motsetning til Schönbrunn kan du nyte kunstskattene (malerier og statuer) i begge Belvederes slott uten "å stå som sild i tønne".
På listen over "må oppleves" er Maria Theresias indre gemakker i Hofsburg, Operaen og ikke minst indre og magisk utsmykkede saler av det storslåtte byggverk som huser nasjonalforsamlingen. I det hele er det så mange og store momunentalbygg i Wien at du kan føle det å sammenlikne en norsk småby med Wien og kalle begge "byer", blir som å sette en blåhval og spissmus i samme klasse og kalle dem begge "pattedyr".
For meg personlig var den største skuffelsen i Wien St. Stephans-domen. I motsetning til Peterskirken i Roma ga de golde og nakne vegger et kaldt inntrykk. Det ble noe bedre ved annen gangs besøk 2.påskedag da det var gudstjeneste med flott sang og storartet orgelmusikk. Derimot ga Votivkirche i nærheten av det fantastiske rådhuset et helt annet varmt inntrykk.
Jeg hadde hørt så mye om kafekulturen i Wien. Den fant jeg ikke de første dagene noensteds. Langs hele sentrum var det derimot overfyllt av tettpakkede turistfeller. Folk satt "som sild i tønne" inne og ute med menyer som ikke var noe særlig spesielt for Wien. Dyr iskrem finnes overalt.
Men, så snublet jeg endelig over den kafeen jeg hadde på forhånd sett i mitt indre. Kafeen vil jeg huske resten av mitt liv. Den lå ved inngangen til Hofburg, og jeg hadde praktfull utsikt mot det eventyrlige inngangspartiet til Hofburg og hestedrosjene. Innvendig hersket en kulturell og uforstyrret ro med stort sett innfødte gjester. Endelig! Denne kafe var sannelig en egen reise til Wien verdt!
Jeg var innom flere kvelder på rad og satt i timesvis. Jeg hadde funnet mitt favorittbord med total oversikt over det store, men dog intime lokale, og ga nok driks (ikke vanlig i Wien) til at kelneren favoriserte meg hver kveld.
Som jeg sitter her og blogger, kan jeg bare lukke øynene og være tilbake i en kafe jeg skal huske for resten av min tid. Jeg ser for meg alle de stilig antrukne damene, kunstnertypene og føler ennå atmosfæren av en tidsalder som ikke lenger finnes. Og prisnivået var helt greit. Kr 195 for en kalvewienersnitsel (xxl) med stor grønnsakskål inkludert lar seg høre. Og så innredningen da! Sirlig bevart fra sent fra 1800 tallet. Det var med stort vemod jeg forlot denne tidløse Wienerkafe siste kvelden, og det var med stort vemod jeg forlot mitt kjære Graben med den varme og serviceinnstilte stab. Her blir det ikke Wien adjø, men helt klart Wien Auf Wiedersehen!!! WIRKLICH!!!!
onsdag 26. april 2017
Ferden til mektige og imponerende Wien
Nå måtte det endelig bli- turen til Wien. Denne kulturelle storby med sin tunge avtrykk i Europas nyere historie ligger ligsom litt under radaren og utenom reiseruten for nordmenn flest. Påsken 2017 var tiden inne for min del.
Drosjesjåfør Rolf leverte meg foran døren på Sola, innsjekking gikk smertefritt, og jeg hadde god til å prøve å løse VG sine søndags-kryssord. Videre til Gardemoen som er rotete og lite logisk innrettet, spør du meg. Servicen hos Austrian Airlanes var upåklagelig. Jeg fikk servert generøst med rødvin med påfyll! Jeg skulle egentlig ønsket at flytyren hadde vart lenger.
Drosjesjåføren var fra Tyrkia og hadde bodd i Wien i mange år. Det var interessant å høre han berette på tysk om sin oppvekst i Tyrkia, hvordan han havnet i Wien og hvordan det er å leve her. Takk til Reidar Brandsberg som lærte meg tysk!
Det viste seg at Terje på reisebyrået, vegg-i-vegg, hadde truffet sentrumsblink med hotell Graben. Midt i sentrum, i en koselig sidegate med kun 30 meter til det yrende sentrum, der ligger det hotellet jeg innstendig vil anbefale alle mine facebookvenner å vurdere når du er i Wien.
Resepsjonen var koselig og relativt liten. Resepsjonisten var noe tørr, men korrekt og hjelpsom. Under mitt 14 dager opphold fikk jeg tinet han opp ettertrykkelig til samme nivå som resten av den vennlige og sympatiske stab.
Rommet var komfortabelt og nennsomt ført inn i den moderne verden. Hotellet er opprinnelig fra 1800 tallet. Sengen og madrass var så komfortabel at jeg for en meeeget sjelden gang sov i et strekk til rundt 0600. Jeg gjorde meg mine tanker om frokostsalen. I Adelaides 5-stjernes hotell i November, med svæært luksusrom, bad og det hele. var resepsjonen gedigen med flere bak "disken". Men frokost-rommet var lite, nakent og ukoselig. Frokosten var heller ikke all verden.
Så hvis størrelsesforholdet skulle være det samme her hos hotell Graben, så måtte det være "et lite kott" hvor frokosten skulle inntas. Surprise, surprise! Frokostsalen var stor, majestetisk og vakte minner fra en tidsalder som ikke lenger er. Jeg likte meg fra første sekund og strenet direkte til det mest attraktive hjørnebordet med total utsikt og kontroll!. Dette ble "mitt" bord under hele oppholdet og skikkelig skilt med "Reservert" var på plass når jeg ankom som førstemann hver morgen litt før 0700.
Første morgen tonet jeg flagg øyeblikkelig. Sjefen for frokoststaben var noe over 150 cm, var fra Taiwan og hadde total kontroll. Kommet inn døren første morgen, gikk jeg direkte bort til damen, holdt rundt henne med hendene på skuldrene og ga henne en kontant og lynrask smask som så vidt berørte hennes isse, mens jeg sa på tysk."Jeg skal være her i 14 dager og du skal være mama som passer på meg. Jeg er en sauegjeter fra Norge som for første gang er ute i den store verden!" (Hvite løgner kan absolutt krydre tilværelsen!)
Den gikk hjem på direkten! ( Øvelsen anbefales absolutt ikke for sosiale amatører)!
Frokosten var i første divisjon, både i utvalg og kvalitet. Jeg fortalte mama at det aller minste jeg hadde å utsette på, var at eggene var for hardkokte. Jeg fortalte videre at min bestemor hadde vært sjefskokk i sin tid på Norges største høyfjellshotell (mer hvite løgner) og hun hadde lært meg å koke eggene akkurat perfekt, ikke for harde og ikke for bløte! Jeg satt drøye 3 timer første morgen ved frokostbordet og tok inn det vekslende og fascinerende persongalleriet og det hele.
Neste morgen sto sjefskokken ved mitt bord med 4 perfekt kokte egg!! Jeg var klar for Wien!
Drosjesjåfør Rolf leverte meg foran døren på Sola, innsjekking gikk smertefritt, og jeg hadde god til å prøve å løse VG sine søndags-kryssord. Videre til Gardemoen som er rotete og lite logisk innrettet, spør du meg. Servicen hos Austrian Airlanes var upåklagelig. Jeg fikk servert generøst med rødvin med påfyll! Jeg skulle egentlig ønsket at flytyren hadde vart lenger.
Drosjesjåføren var fra Tyrkia og hadde bodd i Wien i mange år. Det var interessant å høre han berette på tysk om sin oppvekst i Tyrkia, hvordan han havnet i Wien og hvordan det er å leve her. Takk til Reidar Brandsberg som lærte meg tysk!
Det viste seg at Terje på reisebyrået, vegg-i-vegg, hadde truffet sentrumsblink med hotell Graben. Midt i sentrum, i en koselig sidegate med kun 30 meter til det yrende sentrum, der ligger det hotellet jeg innstendig vil anbefale alle mine facebookvenner å vurdere når du er i Wien.
Resepsjonen var koselig og relativt liten. Resepsjonisten var noe tørr, men korrekt og hjelpsom. Under mitt 14 dager opphold fikk jeg tinet han opp ettertrykkelig til samme nivå som resten av den vennlige og sympatiske stab.
Rommet var komfortabelt og nennsomt ført inn i den moderne verden. Hotellet er opprinnelig fra 1800 tallet. Sengen og madrass var så komfortabel at jeg for en meeeget sjelden gang sov i et strekk til rundt 0600. Jeg gjorde meg mine tanker om frokostsalen. I Adelaides 5-stjernes hotell i November, med svæært luksusrom, bad og det hele. var resepsjonen gedigen med flere bak "disken". Men frokost-rommet var lite, nakent og ukoselig. Frokosten var heller ikke all verden.
Så hvis størrelsesforholdet skulle være det samme her hos hotell Graben, så måtte det være "et lite kott" hvor frokosten skulle inntas. Surprise, surprise! Frokostsalen var stor, majestetisk og vakte minner fra en tidsalder som ikke lenger er. Jeg likte meg fra første sekund og strenet direkte til det mest attraktive hjørnebordet med total utsikt og kontroll!. Dette ble "mitt" bord under hele oppholdet og skikkelig skilt med "Reservert" var på plass når jeg ankom som førstemann hver morgen litt før 0700.
Første morgen tonet jeg flagg øyeblikkelig. Sjefen for frokoststaben var noe over 150 cm, var fra Taiwan og hadde total kontroll. Kommet inn døren første morgen, gikk jeg direkte bort til damen, holdt rundt henne med hendene på skuldrene og ga henne en kontant og lynrask smask som så vidt berørte hennes isse, mens jeg sa på tysk."Jeg skal være her i 14 dager og du skal være mama som passer på meg. Jeg er en sauegjeter fra Norge som for første gang er ute i den store verden!" (Hvite løgner kan absolutt krydre tilværelsen!)
Den gikk hjem på direkten! ( Øvelsen anbefales absolutt ikke for sosiale amatører)!
Frokosten var i første divisjon, både i utvalg og kvalitet. Jeg fortalte mama at det aller minste jeg hadde å utsette på, var at eggene var for hardkokte. Jeg fortalte videre at min bestemor hadde vært sjefskokk i sin tid på Norges største høyfjellshotell (mer hvite løgner) og hun hadde lært meg å koke eggene akkurat perfekt, ikke for harde og ikke for bløte! Jeg satt drøye 3 timer første morgen ved frokostbordet og tok inn det vekslende og fascinerende persongalleriet og det hele.
Neste morgen sto sjefskokken ved mitt bord med 4 perfekt kokte egg!! Jeg var klar for Wien!
torsdag 6. april 2017
Dalanes vindmøller som miljøforbryternes evige monument
Gangsteren Al Capone som regjerte Chicago på 1930-tallet uttalte en gang noen visdomsord som selv Jesus Kristus ville gitt sin fulle tilslutning til.
"Jeg er overrasket over at så mange mennesker blir kriminelle, når det finnes så mange LOVLIGE måter å være UÆRLIGE på."
Al Capone var en "ærlig" gangster, sett fra mitt ståsted, sammenliknet med Dalanes "vindmøllemafiaes" utstrakte nettverk. Al Capones forbrytervirksomhet var tidsbegrenset og ødela ikke et aldeles uerstattelig landskap. Det gjør imidlertid det omfattende " miljøkriminelle" nettverk som nå raserer Dalanes uerstattelige heier for evig og alltid.
Det helt enestående med Dalane er at berggrunnen er det samme som på månen, nemlig anortositt. Du finner det ytterst få andre steder på moder jord. Opplyste og ansvarlige politikere i Dalane hadde selvfølgelig for lengst fått dette inn på UNESCOS liste over unik natur som måtte fredes til glede for verdens kommende generasjoner.
Men ettersom Norges politikere i alminnelighet, og Dalanepolitikerne i særdeleshet, har vist seg gang på gang(for meg 100% subjektivt) å være kulturelle amøber (en av verdens mest primitive skapninger), ser vi nå i Dalane samme opplegget som IS bruker i Syria og Irak. Angrep på, og rasering av helt uerstattelige kulturelle og naturmessige skatter.
En amerikansk filosof skrev en gang noe som har blitt avgjørende for mitt livs ansvarlige verdigrunnlag. " For å få en verden med mening , burde alle mennesker være 100% ansvarlige for sine handlinger, OG IKKE MINST KONSEKVENSENE FOR ANDRE MENNESKER."
Og overfor alle, ABSOLUTT ALLE, som DIREKTE, og ikke minst INDIREKTE, profiterer på voldtekten av Dalanes aldeles enestående heielandskap, tror jeg nok at de mest fanatiske naturvernerne (ikke jeg) ville synes at alle innvolverte burde bli straffeforfulgte.
Personlig synes jeg det bare er trist, ytterst trist, å se at" krokodillenes kapitalisme" , privat og ikke minst OFFENTLIG, ødelegger et av jordklodens mest enestående og helt uerstattelige landskap.
Hadde Al Capone regjert Dalane, hadde vi sannsynligvis sluppet dette.
Jeg vil nok en gang presisere at dette blogger jeg fra mitt 100 % subjektive ståsted.
Når det gjelder problematikken rundt vindmøllene i Dalane ,ville nok "fakta" fortonet seg fullstendig forskjellig fra ståstedet til Donald Trump og meg selv. Hadde Donald stått på Jernbaneveien når de rundt 60 meter lange vingene ble fraktet på "lastebilene", ville han nok fått kapitalistisk orgasme.
For meg er det innvendig bare gråt og vemod. Heldigvis er vi alle forskjellige. Ellers hadde vi endt som pissemauren. Alle like, og alle med samme aktivitet.
"Jeg er overrasket over at så mange mennesker blir kriminelle, når det finnes så mange LOVLIGE måter å være UÆRLIGE på."
Al Capone var en "ærlig" gangster, sett fra mitt ståsted, sammenliknet med Dalanes "vindmøllemafiaes" utstrakte nettverk. Al Capones forbrytervirksomhet var tidsbegrenset og ødela ikke et aldeles uerstattelig landskap. Det gjør imidlertid det omfattende " miljøkriminelle" nettverk som nå raserer Dalanes uerstattelige heier for evig og alltid.
Det helt enestående med Dalane er at berggrunnen er det samme som på månen, nemlig anortositt. Du finner det ytterst få andre steder på moder jord. Opplyste og ansvarlige politikere i Dalane hadde selvfølgelig for lengst fått dette inn på UNESCOS liste over unik natur som måtte fredes til glede for verdens kommende generasjoner.
Men ettersom Norges politikere i alminnelighet, og Dalanepolitikerne i særdeleshet, har vist seg gang på gang(for meg 100% subjektivt) å være kulturelle amøber (en av verdens mest primitive skapninger), ser vi nå i Dalane samme opplegget som IS bruker i Syria og Irak. Angrep på, og rasering av helt uerstattelige kulturelle og naturmessige skatter.
En amerikansk filosof skrev en gang noe som har blitt avgjørende for mitt livs ansvarlige verdigrunnlag. " For å få en verden med mening , burde alle mennesker være 100% ansvarlige for sine handlinger, OG IKKE MINST KONSEKVENSENE FOR ANDRE MENNESKER."
Og overfor alle, ABSOLUTT ALLE, som DIREKTE, og ikke minst INDIREKTE, profiterer på voldtekten av Dalanes aldeles enestående heielandskap, tror jeg nok at de mest fanatiske naturvernerne (ikke jeg) ville synes at alle innvolverte burde bli straffeforfulgte.
Personlig synes jeg det bare er trist, ytterst trist, å se at" krokodillenes kapitalisme" , privat og ikke minst OFFENTLIG, ødelegger et av jordklodens mest enestående og helt uerstattelige landskap.
Hadde Al Capone regjert Dalane, hadde vi sannsynligvis sluppet dette.
Jeg vil nok en gang presisere at dette blogger jeg fra mitt 100 % subjektive ståsted.
Når det gjelder problematikken rundt vindmøllene i Dalane ,ville nok "fakta" fortonet seg fullstendig forskjellig fra ståstedet til Donald Trump og meg selv. Hadde Donald stått på Jernbaneveien når de rundt 60 meter lange vingene ble fraktet på "lastebilene", ville han nok fått kapitalistisk orgasme.
For meg er det innvendig bare gråt og vemod. Heldigvis er vi alle forskjellige. Ellers hadde vi endt som pissemauren. Alle like, og alle med samme aktivitet.
tirsdag 4. april 2017
Vindmøller og ansvarlig politikks aldeles dundrende konkurs.
Jeg fortalte nylig en dame med fremskutt og ansvarlig stilling i Dalane følgende. "Jeg har alltid ment at udugelige og uansvarlige politikere er minst like stor trussel for befolkningen som de korrupte folkevalgte." Svaret? " De korrupte vet vi om, mens de totalt uansvarlige klarer til en viss grad å skjule sin totale udugelighet, uansvarlighet og stormannsgalskap. Og de siste er mye, MYE verre i deres angrep på og forråtnelse av medmenneskelig ansvarlig politikk." (Sitat slutt).
Og det er nettopp den politiske forråtnelsen (for meg 100 % SUBJEKTIVT) som vindmøllene representerer. Det er noe som heter i bibelen "at når en blind leder en annen blind, faller de begge i graven".
Her kommer "smarte forretningsfolk" forblindet av profittbegjær og legger ut et fristende åte for politikere som er like samfunnsmessig og økonomisk naive som en baby på to år. Og åtet er "store årlige skatteinntekter". Med en gang ordet "subsidiering" er i luften, kommer gribbene sirklende. Og lukten av "årlige inntekter i all evighet" fra de "grønne sertifikater" ble jo aldeles uimotståelig. Og for "finansfiffen i sine lakksko og silkedresser", ble det jo som å ta sukkertøy fra unger.
I mange offentlige stillinger kreves det et intervju for å få en stilling. Så ikke med politikerne. De blir nominert på en liste , og vipps skal de fordele milliarder av folkets innbetalte skatter. Jeg våger påstanden at det er knapt 5 % av politikere verden over som har den nødvendige økomiske-og ikke minst- samfunnsansvarlige kompetanse til å bekle sine stillinger.
Og nå sviver snart natursvineriet ved navn vindmøller over Dalanes en gang aldeles enestående heielandskap. Å kalle de politikere som har latt seg bruke som underdanige ærendsgutter og nyttige idioter, er (for meg) faktisk å fornærme idiotene. Så grovt er (for meg fortsatt 100 % subjektivt) sviket og forræderiet mot både landskap og framtidens strømkunder og skattebetalere.
Jo mer og mer jeg betrakter politikernes hårreisende avgjørelser, ikke minst lokalt i Dalane, mer og mer blir jeg imponert av min kjære damesykkel Anna Lovinda. Hun kunne ikke i sin villeste fantasi bidratt til at sakelsløse mennesker må flytte fra sine hjem fordi hun lot seg bestikke til å plassere et lydmessig torturredskap ved navn vindmølle kloss i husene deres.
Og det er nettopp den politiske forråtnelsen (for meg 100 % SUBJEKTIVT) som vindmøllene representerer. Det er noe som heter i bibelen "at når en blind leder en annen blind, faller de begge i graven".
Her kommer "smarte forretningsfolk" forblindet av profittbegjær og legger ut et fristende åte for politikere som er like samfunnsmessig og økonomisk naive som en baby på to år. Og åtet er "store årlige skatteinntekter". Med en gang ordet "subsidiering" er i luften, kommer gribbene sirklende. Og lukten av "årlige inntekter i all evighet" fra de "grønne sertifikater" ble jo aldeles uimotståelig. Og for "finansfiffen i sine lakksko og silkedresser", ble det jo som å ta sukkertøy fra unger.
I mange offentlige stillinger kreves det et intervju for å få en stilling. Så ikke med politikerne. De blir nominert på en liste , og vipps skal de fordele milliarder av folkets innbetalte skatter. Jeg våger påstanden at det er knapt 5 % av politikere verden over som har den nødvendige økomiske-og ikke minst- samfunnsansvarlige kompetanse til å bekle sine stillinger.
Og nå sviver snart natursvineriet ved navn vindmøller over Dalanes en gang aldeles enestående heielandskap. Å kalle de politikere som har latt seg bruke som underdanige ærendsgutter og nyttige idioter, er (for meg) faktisk å fornærme idiotene. Så grovt er (for meg fortsatt 100 % subjektivt) sviket og forræderiet mot både landskap og framtidens strømkunder og skattebetalere.
Jo mer og mer jeg betrakter politikernes hårreisende avgjørelser, ikke minst lokalt i Dalane, mer og mer blir jeg imponert av min kjære damesykkel Anna Lovinda. Hun kunne ikke i sin villeste fantasi bidratt til at sakelsløse mennesker må flytte fra sine hjem fordi hun lot seg bestikke til å plassere et lydmessig torturredskap ved navn vindmølle kloss i husene deres.
mandag 3. april 2017
Zorba, og galskapen som redskap for å oppnå friheten.
Det finnes øyeblikk i et menneskes liv som forandrer det samme menneskes syn på livet for alltid. For meg var et slikt øyeblikk da jeg som 16-åring så avslutningen på den vidunderlige filmen Zorba the Greek. Antony Quinn spilte livskunstneren Zorba, og Alan Bates spillte amerikansk millionær-sønn som skulle lære livskunst av Zorba på Kreta.
Det er tidlig søndag morgen, og en Zorba i sterk bakrus sitter på en brygge og dingler med føttene. Millionærsønnen (helt edru) sitter ved siden av Zorba. Så sier Zorba:" Du har alt i livet , min gutt, untatt det aller viktigste!" "Og hva er det?" "Galskap!! En mann trenger en hvis porsjon galskap, hvis ikke..." "Hvis ikke hva?" " Han tør aldri kutte repet som binder ham fast og føle virkelig frihet!"
Den opplevelsen åpnet øynene mine og gjorde meg fullt ut oppmerksom på at vi alle "moderne mennesker" lever et av de mest ufrie liv i hele menneskets historie. Fordelen ved å "ha levd en stund", som jeg, er at man kan gi mer og mer blanken i "hva som er politisk korrekte livsverdier" og frisert og "anstendig oppførsel". Diktert av de moralske farisæere. Og farisæerens valgspråk har alltid vært : "Rør ikke ved meg, for jeg er helligere enn deg".
For meg henger begrepet "galskap" og "frihet" meeeget nøye sammen. Å gå gjennom livet som en grå forskremt skygge var aldri på mitt tapet i det hele tatt. For det er en forskrekkelig høy pris å betale for å "være alles venn og alles narr". Du mister selvrespekten, og etterhver tar selvforakten over. Og da er løpet kjørt.
Når det gjelder livskunst er det også en annen opplevelse jeg aldri glemmer. Det var i Sydney november 2013. Det var spesialutstilling på museet vedrørende Australias historie , og jeg kom i prat med en innfødt som satt og spilte på sin Didgeredoo. Det er et instrument som ligner på et rør, og kommer fra små trestammer hvor innmaten er spist opp av termittet, (Store maur). Når du blåser gjennom det, kommer det trompetlignende lyder.
Denne innfødte fortalte meg at de moderne mennesker hadde fullstendig glemt bort en av de aller viktigste livskvaliteter (og som hans forfedre gjennom tusener av år hadde hatt), og det var evnen til å drømme. Da tenkte jeg på den norske dikter som skrev " Tanke og drøm er himmelske kjøretøy". Er det der vi er nå? Har selvstendig tenking og radarparet drøm og fantasi forlatt oss for alltid?
Med mobilens totale herredømme verden over, har ordet "massemyrderier" for meg fått helt ny betydning. Smartphonens totale kontroll over hjerne og følelsesapparat, vil på sikt frembringe en helt ny type mennesker verden over. Utvendig vil de se ut som mennesker, men den innvendige infrastruktur er for alltid bombet sønder og sammen av smartphonens massemyrderi av den egne drøm og selvstendige tanke.
Dette er ikke tanker fra "et utdatert fossil" som vil skru klokken tilbake til de "gamle, gode dager". De gamle dager var sannelig ikke "gode". Vi har aldri før i mennesketens historie hatt muligheten til å leve så sunne og interesserte liv som nå. Men-teknologien har den innebygde egenskap at den skaper avstand mellom mennesker. Og mens roboter aldri kan bli som ekte mennesker, kan menneskelignende skapninger innvendig bli som roboter. Og når smarphonen sier hopp, så hopper du. Hvert eneste sekund er du tvunget til å "være på".Fremtidens arbeidsgivere forlanger det. Og har da ordene "et menneskeverdig liv" bare blitt en tom frase fullstendig tømt for mening og innhold?
Det er tidlig søndag morgen, og en Zorba i sterk bakrus sitter på en brygge og dingler med føttene. Millionærsønnen (helt edru) sitter ved siden av Zorba. Så sier Zorba:" Du har alt i livet , min gutt, untatt det aller viktigste!" "Og hva er det?" "Galskap!! En mann trenger en hvis porsjon galskap, hvis ikke..." "Hvis ikke hva?" " Han tør aldri kutte repet som binder ham fast og føle virkelig frihet!"
Den opplevelsen åpnet øynene mine og gjorde meg fullt ut oppmerksom på at vi alle "moderne mennesker" lever et av de mest ufrie liv i hele menneskets historie. Fordelen ved å "ha levd en stund", som jeg, er at man kan gi mer og mer blanken i "hva som er politisk korrekte livsverdier" og frisert og "anstendig oppførsel". Diktert av de moralske farisæere. Og farisæerens valgspråk har alltid vært : "Rør ikke ved meg, for jeg er helligere enn deg".
For meg henger begrepet "galskap" og "frihet" meeeget nøye sammen. Å gå gjennom livet som en grå forskremt skygge var aldri på mitt tapet i det hele tatt. For det er en forskrekkelig høy pris å betale for å "være alles venn og alles narr". Du mister selvrespekten, og etterhver tar selvforakten over. Og da er løpet kjørt.
Når det gjelder livskunst er det også en annen opplevelse jeg aldri glemmer. Det var i Sydney november 2013. Det var spesialutstilling på museet vedrørende Australias historie , og jeg kom i prat med en innfødt som satt og spilte på sin Didgeredoo. Det er et instrument som ligner på et rør, og kommer fra små trestammer hvor innmaten er spist opp av termittet, (Store maur). Når du blåser gjennom det, kommer det trompetlignende lyder.
Denne innfødte fortalte meg at de moderne mennesker hadde fullstendig glemt bort en av de aller viktigste livskvaliteter (og som hans forfedre gjennom tusener av år hadde hatt), og det var evnen til å drømme. Da tenkte jeg på den norske dikter som skrev " Tanke og drøm er himmelske kjøretøy". Er det der vi er nå? Har selvstendig tenking og radarparet drøm og fantasi forlatt oss for alltid?
Med mobilens totale herredømme verden over, har ordet "massemyrderier" for meg fått helt ny betydning. Smartphonens totale kontroll over hjerne og følelsesapparat, vil på sikt frembringe en helt ny type mennesker verden over. Utvendig vil de se ut som mennesker, men den innvendige infrastruktur er for alltid bombet sønder og sammen av smartphonens massemyrderi av den egne drøm og selvstendige tanke.
Dette er ikke tanker fra "et utdatert fossil" som vil skru klokken tilbake til de "gamle, gode dager". De gamle dager var sannelig ikke "gode". Vi har aldri før i mennesketens historie hatt muligheten til å leve så sunne og interesserte liv som nå. Men-teknologien har den innebygde egenskap at den skaper avstand mellom mennesker. Og mens roboter aldri kan bli som ekte mennesker, kan menneskelignende skapninger innvendig bli som roboter. Og når smarphonen sier hopp, så hopper du. Hvert eneste sekund er du tvunget til å "være på".Fremtidens arbeidsgivere forlanger det. Og har da ordene "et menneskeverdig liv" bare blitt en tom frase fullstendig tømt for mening og innhold?
Abonner på:
Innlegg (Atom)