Min kjære moder podet også inn i meg :" Lykken er ikke den skjebne du får, men med det sinn hvormed du bærer den."
Det mest lysende eksempel jeg har opplevd i så måte er en godt voksen bekjent av meg som fikk et tre over ryggen under skoghogst og ble lam fra livet og ned. Han er fullt operativ i dag med spesialtilpasset bil. Han fortalte meg at da han lå på Sunnås og fikk oppleve ungdommer som grunnet ulykker var lammet fra halsen og ned, hadde han selv i sammenlikning vært heldig. Det kunne for ham gått så mye verre.
Det denne ikke-sutrende person demonstrerer er offensiv livskunst på sitt mest lysende. Den sanne livskunstner sammenlikner seg kun med de som er verre stilt enn han (hun) selv! De lever etter visdommen " count your blessings (tell dine velsignelser). Det er bare å observere visdommen fra K. Steincke: "De fleste ville hatt mye å glede seg over hvis de bare hadde hatt tid...".
Jeg liker også ytringen fra en lokal filosof: " Man skal nøye vurdere hva man skal bekymre seg over".
En uerstattelig rikdom i livet er ekte venner. Denne type venner gir klar beskjed hvis de oppdager at du begynner å tenke negative tanker. Personlig har flere av dette kaliber. Den eldste av dem går mot 83 år og er offensiv som en tjueåring. Da jeg forleden mailet ham om at jeg nå ville slakke av på farten, fikk jeg klar melding tilbake. HAN skulle iallefall ikke slakke det allerminste på sitt tempo og planer. Han hadde flere artikler pluss bok på beddingen. Så da forventet han at jeg som bare er guttungen (blir 70) ikke kunne være mindre aktiv. Det var jo direkte vitamininnsprøyting.
Så vil jeg takke alle mine facebookvenner for året som gikk og ønsker dem et offensivt nyttår med mye og variert medmenneskelig livskunst.
Den svenske skøyteløperen Johnny Nilsson hadde som valgspråk:
Sikt på stjernene, så når du kanskje tretoppene.
Her må tenkes stort og offensivt nok!
Jeg vil også komme med observasjonen av fjellklatrer Arne Ness jr.:
Skal man få noe ut av livet, kan man ikke alltid bevege seg på trygg grunn.
Ikke glem drømmen. Og glem aldeles ikke motet til å forfølge drømmen.
Ha et aldeles strålende 2014!!
mandag 30. desember 2013
torsdag 19. desember 2013
Mennesket, delfinen, sjimpansen og gorillaen
I den rommelige zoologiske hage i Sydney er det en illustrasjon av menneskets nære slektskap med menneskeapene og gorillaene. Mennesket har omtrendt 98 % av de samme gener som sjimpansene.
Illustrasjonen besto av et slekts-tre utenfor gorillagården som viser når menneskeapene skilte lag med halvapene (med haler), og senere når menneskene senere skilte lag med våre fysiske søskenbarn, gorillaene og sjimpansene.
En enkel og lærerik illustrasjon var sammenlikningen av fotavtrykkene, håndens form og ikke minst hodeskallen. Utført tredimensjonalt i bronse. Jeg tror ikke det er noen steder i verden hvor en observatør kan forstå sammenhengen så ettertrykkelig og øyeblikkelig.
Men det som var ekstra interessant, var det jeg oppdaget i det naturhistoriske museum i metropolen. Der så jeg et snitt av av en delfin, som viste likheten med de indre organer i et menneske. Ikke minst hjernen! Den var som hos mennesket grålig av farve, og den hadde dimensjoner som den menneskelige hjerne. Det skulle vært interessant å denne sammenheng å sammenlikne delfinens hjerne mot de mest intelligente hunderaser.
Å reise er å leve - og lære!!
Illustrasjonen besto av et slekts-tre utenfor gorillagården som viser når menneskeapene skilte lag med halvapene (med haler), og senere når menneskene senere skilte lag med våre fysiske søskenbarn, gorillaene og sjimpansene.
En enkel og lærerik illustrasjon var sammenlikningen av fotavtrykkene, håndens form og ikke minst hodeskallen. Utført tredimensjonalt i bronse. Jeg tror ikke det er noen steder i verden hvor en observatør kan forstå sammenhengen så ettertrykkelig og øyeblikkelig.
Men det som var ekstra interessant, var det jeg oppdaget i det naturhistoriske museum i metropolen. Der så jeg et snitt av av en delfin, som viste likheten med de indre organer i et menneske. Ikke minst hjernen! Den var som hos mennesket grålig av farve, og den hadde dimensjoner som den menneskelige hjerne. Det skulle vært interessant å denne sammenheng å sammenlikne delfinens hjerne mot de mest intelligente hunderaser.
Å reise er å leve - og lære!!
onsdag 18. desember 2013
Er egentlig nettbutikken noen trussel mot fysiske butikker?
I siste utgave av bransjebladet Sport var det en overskrift som fikk meg til å hoppe i stolen. Nettbutikken, en fiasko!
Forfatteren hadde en genial sammenlikning som forklarer hvorfor kun mellom 3 og 5 % av varehandelen foregår på nett. Nettbutikken er ikke noe annet enn en postordrekatalog på nett.
Forfatteren skriver videre at nettbutikken ikke er i nærheten av å utgjøre noen trussel for seriøse og veldrevne "gammeldagse" fysiske butikker. Han gir sistnevnte følgende råd: Fortsett å utvikle butikken slik at den gir kundene impulser og sanseinntrykk i en atmosfære der de besøkende trives. Bare den fysiske butikken har muligheten til å påvirke alle sansene.
Jeg har selv hatt klokkertro på at nettet overtar mer og mer. Så feil går det an å ta! Jeg hadde fullstendig oversett at mennesket er et sosialt vesen. Mennesket liker også å ha gjordt kjøpet i minnerike og positive omgivelser.
Nå har jeg faktisk en konsentrert samling av didgeridooer (blåseinstrumenter fra Australia) som ikke finnes noe annet sted på kloden. Hvis jeg hadde gått inn på nettsiden til Spirit Gallery i Sydney kunne jeg faktisk kjøpt disse over nettet. Illustrasjonene vedrørende didgeridooene er krystallklare. Men da ville jeg ikke hatt noe spesielt forhold til disse kunstverkene.
Som det nå er opplever jeg varmen og servicen fra Mama, Reno og Tara hver gang jeg ser bort på de 6 ekstraordinære didgeridooene. Minnene om disse flotte og inspirerende medmenneskene vil følge meg resten av min tid og gir disse kunstverk "sjel".
Til sammenlikning har jeg 5 andre didgeridooer som jeg kjøpte i Brisbane. De er fine nok, men selv om jeg sånn noenlunne husker butikken jeg kjøpte dem i , husker jeg ikke annet av ekspeditøren enn at han var en kineser som snakket meget dårlig engelsk. Så for meg er dette bare 5 fint malte rør uten noensomhelst historie knyttet til dem.
Og nettopp det er selvelste oppskriften for å konkurrere med nettet.
Skap minneverdige opplevelser for dine kjøpere. Minner som de skal med seg resten av sin tid.
Og så må disse nisjeforretningene være like spesielle som hver enkelt didgeridoo. Det finnes nemlig bare et eksemplar av hver seriøs didgeridoo. De kan ikke kopieres.
Når det gjelder netthandel så har den kommet for å bli. Bare spør Amazon. Men så var det da hvor stor prosentandel av handelen den skal ta...... Fremtiden vil vise.
Forfatteren hadde en genial sammenlikning som forklarer hvorfor kun mellom 3 og 5 % av varehandelen foregår på nett. Nettbutikken er ikke noe annet enn en postordrekatalog på nett.
Forfatteren skriver videre at nettbutikken ikke er i nærheten av å utgjøre noen trussel for seriøse og veldrevne "gammeldagse" fysiske butikker. Han gir sistnevnte følgende råd: Fortsett å utvikle butikken slik at den gir kundene impulser og sanseinntrykk i en atmosfære der de besøkende trives. Bare den fysiske butikken har muligheten til å påvirke alle sansene.
Jeg har selv hatt klokkertro på at nettet overtar mer og mer. Så feil går det an å ta! Jeg hadde fullstendig oversett at mennesket er et sosialt vesen. Mennesket liker også å ha gjordt kjøpet i minnerike og positive omgivelser.
Nå har jeg faktisk en konsentrert samling av didgeridooer (blåseinstrumenter fra Australia) som ikke finnes noe annet sted på kloden. Hvis jeg hadde gått inn på nettsiden til Spirit Gallery i Sydney kunne jeg faktisk kjøpt disse over nettet. Illustrasjonene vedrørende didgeridooene er krystallklare. Men da ville jeg ikke hatt noe spesielt forhold til disse kunstverkene.
Som det nå er opplever jeg varmen og servicen fra Mama, Reno og Tara hver gang jeg ser bort på de 6 ekstraordinære didgeridooene. Minnene om disse flotte og inspirerende medmenneskene vil følge meg resten av min tid og gir disse kunstverk "sjel".
Til sammenlikning har jeg 5 andre didgeridooer som jeg kjøpte i Brisbane. De er fine nok, men selv om jeg sånn noenlunne husker butikken jeg kjøpte dem i , husker jeg ikke annet av ekspeditøren enn at han var en kineser som snakket meget dårlig engelsk. Så for meg er dette bare 5 fint malte rør uten noensomhelst historie knyttet til dem.
Og nettopp det er selvelste oppskriften for å konkurrere med nettet.
Skap minneverdige opplevelser for dine kjøpere. Minner som de skal med seg resten av sin tid.
Og så må disse nisjeforretningene være like spesielle som hver enkelt didgeridoo. Det finnes nemlig bare et eksemplar av hver seriøs didgeridoo. De kan ikke kopieres.
Når det gjelder netthandel så har den kommet for å bli. Bare spør Amazon. Men så var det da hvor stor prosentandel av handelen den skal ta...... Fremtiden vil vise.
tirsdag 17. desember 2013
Bondesamfunnet 1950 nærmere 1650 enn 2014
Rasman Polden har gitt ut en kulturhistorisk viktig bok med titel DER INGEN LENGER BUR. Boka tar for seg fraflyttede gardsbruk i Helleland. Og for meg var den særdeles interessant.
I 1947 som treåring kom jeg til garden Gådå rett under Grønning. Mellom Høyland og Gåda lå Holand. Og innenfor Gådå lå Roghaug og ikke minst Dalen.
Og i 1947 var det gardsdrift på Grønning, Dalen, Roghaug, Gådå og Holand- alle 5. I dag er det bare drift på Gådå. Det som slo meg da jeg studerte bildene av Dalen og Holan var at disse bygningene og driftsformen hadde mye mer til felles med jordbruket i 1650 enn de har med dagens høymekaniserte jordbruk.
Så på seksti korte år har min generasjon gjennomlevet en revolusjon i samfunnsutvikling som trosser enhver fantasi til de som levde den gang. Virkeligheten overgår til de grader fantasien.
Oskar i Dalen ble en ruvende skikkelse i min fireårige barneverden. Jeg husker jeg var innom et par ganger og besøkte Oskar og Maria. I dag ville de blitt kaldt samboere, men den tids titel på damene var tjenestejenter. Det jeg husker var den uforstyrrelige ro som hersket der inne i den enkle stue.
Sandelig satte de ikke store krav til tilværelsen der de levde særdeles nøkternt med ikke altfor mange husdyr.
Og de var ikke alene. Langt inn på 1950-tallet levde det mange rundt i dette land så enkelt og tildels fattigsligt. Jeg har selv vært et par steder tidlig på 1960 tallet hvor det var usigelig fattigsligt og primitivt. Innlagt vann og strøm? Nei! Primitiv utedass? Ja! Julegavepress? Nei!
Som jeg betrakter bildet av "primitive" Dalen nok en gang, strøymer minnene på så eg knapt kan anda. Å ha fått delta som aktør i en enkel og særdeles lite kravstor sivilisasjon er jeg evig takknemlig for. Det minner meg stadig om visdommen i ordtaket "count your blessings". ( Tell dine velsignelser).
Hvis jeg innimellom glemmer dette, skal jeg bla meg fram til bildet av Dalen. Tenke seg til at for meg er det mentalt kortere å reise til Sydney enn det var for Oskar og Maria å reise til Egersund!
Og mens Oscar og Maria var "gamle" og utslitte når de rundet 50, er dagens syttiåringer ungdommelige og bereist over den ganske verden.
Så alt var sandelig ikke bedre før!!
I 1947 som treåring kom jeg til garden Gådå rett under Grønning. Mellom Høyland og Gåda lå Holand. Og innenfor Gådå lå Roghaug og ikke minst Dalen.
Og i 1947 var det gardsdrift på Grønning, Dalen, Roghaug, Gådå og Holand- alle 5. I dag er det bare drift på Gådå. Det som slo meg da jeg studerte bildene av Dalen og Holan var at disse bygningene og driftsformen hadde mye mer til felles med jordbruket i 1650 enn de har med dagens høymekaniserte jordbruk.
Så på seksti korte år har min generasjon gjennomlevet en revolusjon i samfunnsutvikling som trosser enhver fantasi til de som levde den gang. Virkeligheten overgår til de grader fantasien.
Oskar i Dalen ble en ruvende skikkelse i min fireårige barneverden. Jeg husker jeg var innom et par ganger og besøkte Oskar og Maria. I dag ville de blitt kaldt samboere, men den tids titel på damene var tjenestejenter. Det jeg husker var den uforstyrrelige ro som hersket der inne i den enkle stue.
Sandelig satte de ikke store krav til tilværelsen der de levde særdeles nøkternt med ikke altfor mange husdyr.
Og de var ikke alene. Langt inn på 1950-tallet levde det mange rundt i dette land så enkelt og tildels fattigsligt. Jeg har selv vært et par steder tidlig på 1960 tallet hvor det var usigelig fattigsligt og primitivt. Innlagt vann og strøm? Nei! Primitiv utedass? Ja! Julegavepress? Nei!
Som jeg betrakter bildet av "primitive" Dalen nok en gang, strøymer minnene på så eg knapt kan anda. Å ha fått delta som aktør i en enkel og særdeles lite kravstor sivilisasjon er jeg evig takknemlig for. Det minner meg stadig om visdommen i ordtaket "count your blessings". ( Tell dine velsignelser).
Hvis jeg innimellom glemmer dette, skal jeg bla meg fram til bildet av Dalen. Tenke seg til at for meg er det mentalt kortere å reise til Sydney enn det var for Oskar og Maria å reise til Egersund!
Og mens Oscar og Maria var "gamle" og utslitte når de rundet 50, er dagens syttiåringer ungdommelige og bereist over den ganske verden.
Så alt var sandelig ikke bedre før!!
Fremtidens aviser og fremtidens butikker
I Dagens Næringsliv av i går leser jeg bl.a.: Alt for mye av journalistikken lages på samme vis som for 20, 30 og 50 år siden." Og så videre: VG er blandt de mediehusene som har skjønt at samspill mellom leserne og seerne er helt nødvendig for å overleve."
Det samme gjelder butikkene i gamle bysentra. Dette har jeg terpet på før. Kundene må aktivt involveres. Det fikk jeg et slående bevis på sist fredag kveld. Jeg har mine konsentrerte åpningstider (1100 til 1600 vinterstid) og er ikke medlem av Sentrumsforeningen Der har jeg ingenting å gjøre ettersom det på butikkdøren står med STORE bokstaver: Rogalands Severdighet nr. 16. Og så med mindre skrift: 16 meter fra Egersund Kino. Passe humoristisk.
Spesielle omstendigheter gjorde at jeg fikk besøk av 4 ektepar fra Nord-Jæren kl. 18.30 denne fredag Den ene herremannen skulle ha en hatt. Gjengen var i festhumør (skulle på revy senere). Showet varte helt fram til kl. 2000 bak lukkede butikkdører. Mine roller var å opptre vekselvis som tilrettelegger, myndig dirigent, hovmester og seriøs fagmann. Gjestene selv sto for kalasunderholdning der de etter tur og meget aktivt vekslet mellom rollene som hattejury og mannequiner. Og den magiske åtteseters-dinglebenk var helt avgjørende for den sosiale setting! Det endte opp med at fem av den humørsmittende gjengen vandret ut av Saloon Kakadu med hatter på hodet (alle forskjellige modeller), overmåte godt fornøyd med tingenes tilstand. De sa de hadde fått et minne for livet og ville aldri glemme da de opptrådte som mannequiner. Jeg for min del hadde fått et glimt av framtiden. Og den er at de som driver med ekstrem nisje kan ha slike happeninger utenom åpningstiden en gang imellom. Salg og kjøp er ikke det vesenlige, men selve opplevelsen. Og langtidseffekten er ubetalelig reklame ved hjelp av munn til munn metoden. Og den er effektiv!
Den påfølgende lørdag ble det solgt 3 hatter (tre forskjellige herrer) uten minste behov for show. Hver især av herrene visste hva de skulle ha, så det gikk fort og effektivt. Den fjerde hatt som ble solgt hadde litt show rundt seg. Mor/far/sønn/svigerdatter kom inn. Mor hadde tidligere virket i butikk som bl.a. hadde solgt damehatter! Sønn skulle få hatt av mor. Jeg plasserte juryen på dinglebenken, sønnen på catwalken og fant fram de modeller jeg mente valget burde stå om- og trakk meg diskret tilbake. Resten ordnet seg selv. Alle fire var strålende fornøyd med valget. Jeg er nå blitt så dreven etter 7 års erfaring med hatter at jeg øyeblikkelig så hva som var riktig hatt. Men- tro det eller ei- jeg klarer faktisk å stoppe min nesten konstante talestrøm når det er psykologisk riktig. Spesielt når jeg har kontakt med hatteeksperter! Og denne mor var virkelig ekspert på hatter!
Verdens største utvalg av australske hatter finner du i Sydney. Men 99 % (minst!) kunne jeg ikke solgt hos meg. De er (for meg) rett og slett for "harry". Det er da jeg får bekreftet at Bill (min produsent) er et geni når det gjelder forståelse for virkelig "style".
Til opplysning- de16 dagene jeg var i Sydney (4 millioner innbyggere) kunne jeg telle på én hånd hvor mange personer jeg møtte som gikk med hatt. Tenke seg til at i min barndom gikk alle menn i den vestlige sivilisasjon med hatt. Og nå er alle gammeldagse hattebutikker blitt historie......
Det samme gjelder butikkene i gamle bysentra. Dette har jeg terpet på før. Kundene må aktivt involveres. Det fikk jeg et slående bevis på sist fredag kveld. Jeg har mine konsentrerte åpningstider (1100 til 1600 vinterstid) og er ikke medlem av Sentrumsforeningen Der har jeg ingenting å gjøre ettersom det på butikkdøren står med STORE bokstaver: Rogalands Severdighet nr. 16. Og så med mindre skrift: 16 meter fra Egersund Kino. Passe humoristisk.
Spesielle omstendigheter gjorde at jeg fikk besøk av 4 ektepar fra Nord-Jæren kl. 18.30 denne fredag Den ene herremannen skulle ha en hatt. Gjengen var i festhumør (skulle på revy senere). Showet varte helt fram til kl. 2000 bak lukkede butikkdører. Mine roller var å opptre vekselvis som tilrettelegger, myndig dirigent, hovmester og seriøs fagmann. Gjestene selv sto for kalasunderholdning der de etter tur og meget aktivt vekslet mellom rollene som hattejury og mannequiner. Og den magiske åtteseters-dinglebenk var helt avgjørende for den sosiale setting! Det endte opp med at fem av den humørsmittende gjengen vandret ut av Saloon Kakadu med hatter på hodet (alle forskjellige modeller), overmåte godt fornøyd med tingenes tilstand. De sa de hadde fått et minne for livet og ville aldri glemme da de opptrådte som mannequiner. Jeg for min del hadde fått et glimt av framtiden. Og den er at de som driver med ekstrem nisje kan ha slike happeninger utenom åpningstiden en gang imellom. Salg og kjøp er ikke det vesenlige, men selve opplevelsen. Og langtidseffekten er ubetalelig reklame ved hjelp av munn til munn metoden. Og den er effektiv!
Den påfølgende lørdag ble det solgt 3 hatter (tre forskjellige herrer) uten minste behov for show. Hver især av herrene visste hva de skulle ha, så det gikk fort og effektivt. Den fjerde hatt som ble solgt hadde litt show rundt seg. Mor/far/sønn/svigerdatter kom inn. Mor hadde tidligere virket i butikk som bl.a. hadde solgt damehatter! Sønn skulle få hatt av mor. Jeg plasserte juryen på dinglebenken, sønnen på catwalken og fant fram de modeller jeg mente valget burde stå om- og trakk meg diskret tilbake. Resten ordnet seg selv. Alle fire var strålende fornøyd med valget. Jeg er nå blitt så dreven etter 7 års erfaring med hatter at jeg øyeblikkelig så hva som var riktig hatt. Men- tro det eller ei- jeg klarer faktisk å stoppe min nesten konstante talestrøm når det er psykologisk riktig. Spesielt når jeg har kontakt med hatteeksperter! Og denne mor var virkelig ekspert på hatter!
Verdens største utvalg av australske hatter finner du i Sydney. Men 99 % (minst!) kunne jeg ikke solgt hos meg. De er (for meg) rett og slett for "harry". Det er da jeg får bekreftet at Bill (min produsent) er et geni når det gjelder forståelse for virkelig "style".
Til opplysning- de16 dagene jeg var i Sydney (4 millioner innbyggere) kunne jeg telle på én hånd hvor mange personer jeg møtte som gikk med hatt. Tenke seg til at i min barndom gikk alle menn i den vestlige sivilisasjon med hatt. Og nå er alle gammeldagse hattebutikker blitt historie......
mandag 16. desember 2013
Traktoren, utedassen og shoppingsenterne.
Da traktoren kom på 1950 tallet forsvant hesten langsomt ut som arbeidsdyr. Jeg fikk oppleve det på nærmeste hold.
Da vannklosettet kom for fullt, forsvant utedassen langsomt og sikkert.
Og da shoppingsenterne oppsto døde bykjernene langsomt ut som stedet hvor man gjør sine innkjøp. Og det er med samfunnsforandringen som det er med alderdommen. Den kommer snikende ganske umerkelig.
Nå skiver vi 16. desember og det skulle ifølge det som var "normalt" før bety at det kokte av folk i gatene. Så er aldeles ikke tilfelle. Det døde sentrum i Egersund føles i dag ekstra dødt når man sammenlikner med julebydagene. ( De døde bysentrum finnes for øvrig over alt nå for tiden."
Det som har skjedd i Egersund etter at julebyen ble startet, er at det blir mange "døde" handledager i desember. Handelen blir nå konsentrert om dagene i de to uker juleby pluss de aller siste panikkdager.
Og det betyr mange dager på tomgang bak diskene.
For kundene som vil ha god service og seriøs oppmerksomhet fra butikkstaben er det nok lurt å handle på de tider da det er stille i butikkene.
Men det er jo slik at for mange mennesker er livet et utsettelsesprosjekt. Det er så sandelig også julegavekjøp!
Og så lover man seg selv dyrt og hellig at neste år skal man være ute i tide med gavekjøp.
Hadde det kanskje vært en ide å gi som "gave" til de voksne et innpakket kort hvor det sto skrevet: "Dette kort er et bevis på at jeg denne jul "gir" deg en dyp, personlig og uforstyrret samtale nå du monne ønske det. Da har man byttet ut materie med ånd og opplevelse. Noe å tenke på.
Da vannklosettet kom for fullt, forsvant utedassen langsomt og sikkert.
Og da shoppingsenterne oppsto døde bykjernene langsomt ut som stedet hvor man gjør sine innkjøp. Og det er med samfunnsforandringen som det er med alderdommen. Den kommer snikende ganske umerkelig.
Nå skiver vi 16. desember og det skulle ifølge det som var "normalt" før bety at det kokte av folk i gatene. Så er aldeles ikke tilfelle. Det døde sentrum i Egersund føles i dag ekstra dødt når man sammenlikner med julebydagene. ( De døde bysentrum finnes for øvrig over alt nå for tiden."
Det som har skjedd i Egersund etter at julebyen ble startet, er at det blir mange "døde" handledager i desember. Handelen blir nå konsentrert om dagene i de to uker juleby pluss de aller siste panikkdager.
Og det betyr mange dager på tomgang bak diskene.
For kundene som vil ha god service og seriøs oppmerksomhet fra butikkstaben er det nok lurt å handle på de tider da det er stille i butikkene.
Men det er jo slik at for mange mennesker er livet et utsettelsesprosjekt. Det er så sandelig også julegavekjøp!
Og så lover man seg selv dyrt og hellig at neste år skal man være ute i tide med gavekjøp.
Hadde det kanskje vært en ide å gi som "gave" til de voksne et innpakket kort hvor det sto skrevet: "Dette kort er et bevis på at jeg denne jul "gir" deg en dyp, personlig og uforstyrret samtale nå du monne ønske det. Da har man byttet ut materie med ånd og opplevelse. Noe å tenke på.
Magiske Blue Mountains rundt Sydney.
Hvis du legger ut på den totalt laaange flyturen til Sydney (rundt 22 timer), for all del få med deg Blue Mountains rundt Sydney. Jeg kan takke en ekspeditør i en Outdoor-butikk i Hobart for at jeg under mitt tredje besøk i Sydney endelig fikk med meg denne magiske naturopplevelsen.
Bare togturen opp til Katomba er en opplevelse i seg selv. Jeg hadde følelsen av å reise på første klasse. Det var selvsagt dobbeltspor helt opp, og jernbanevognene var i to etasjer! Og prisen på luksusopplevelsen i andre etasje var 65 kr. for tur/retur! To timer opp og to timer ned. Jernbanelinjen stiger omtrent hele veien opp til turistknutepunktet Katomba.
Da jeg i 2007 kjørte hele strekningen Brisbane-Cairns (1680km.), syntes jeg landskapet var dørgende flatt og kjedelig. Derfor ble jeg tatt fullstendig på sengen etterhvert som Blue Mountains åpenbarte seg i all sin velde. Hvilke dimensjoner på de milevise skoger! Og nettopp skog er det siste jeg forbinder med Australia (minus Tasmania). Blue Mountains er først og fremst endeløse skoger og et helt spesielt blått himmellys som trollbinder alle som besøker denne magiske region.
Går du ned hovedgaten i Katomba står du plutselig ved et flere hundre meter høyt stup som gjør at hele den voldsomme naturscene minner om Grand Canyon. Her var det flere vandringsstier med tilhørende hjertet-i-halsen stup. Folk med høydeskrekk er hermed advart. Det er trygt å vandre på stiene, men det er ikke stengsler på utsiktsstedene, så trår du feil......
Var togturen billig , var billetten med turistbussen dyr. Du kunne gå av og på ved de faste stoppestedene i en rundløype på noen få kilometer. Dette skulle betales med kr. 230,-. For meg var dette i grenseland til turistflåing. Derfor anbefaler jeg deg hvis du er i Sydney å kjøpe en komplett pakke på turistkontoret. Da får du bussbillett og billetter til de to svevebanene over Canyonen inkludert. Da er prisen totalt ikke så MYE dyrere. Og da får du virkelig valuta for pengene.
En vis mann fortalte meg en gang "at man skal være meget nøye med hva man skal bruke energi på å bekymre seg over". Derfor la jeg bare i sammen prisen på den alt for billige togbilletten med den alt for dyre bussbilletten , og så var det samlet helt o.k. Det kommer under begrepet Psykologisk Livskunst.
Så for all del- er du i Sydney og har tid- få med deg Blue Mountains. Det bør være like selvfølgelig som å oppleve Operahuset innenfra. Den guidede turen i Operahuset er nemlig et absolutt must. Der fikk jeg vite bl.a. at glassplatene ("taksteinene") som dekker hele Operahuset kommer fra Sveits! Av alle steder! Og de gigantiske vinduene fra Frankrike. For å hindre at vinduene sprekker når de utvider seg på de virkelig varme dagene, er de utstyrt med spesiell fugemasse i karmene og midt på vindusflaten der de er delt.
Livskunsten består av å lære seg noe nytt hver dag og ikke gjøre seg fortjent til følgende tekst på gravsteinen: "Død og tilstivnet som tjueåring, men begravet som åttiåring".
Bare togturen opp til Katomba er en opplevelse i seg selv. Jeg hadde følelsen av å reise på første klasse. Det var selvsagt dobbeltspor helt opp, og jernbanevognene var i to etasjer! Og prisen på luksusopplevelsen i andre etasje var 65 kr. for tur/retur! To timer opp og to timer ned. Jernbanelinjen stiger omtrent hele veien opp til turistknutepunktet Katomba.
Da jeg i 2007 kjørte hele strekningen Brisbane-Cairns (1680km.), syntes jeg landskapet var dørgende flatt og kjedelig. Derfor ble jeg tatt fullstendig på sengen etterhvert som Blue Mountains åpenbarte seg i all sin velde. Hvilke dimensjoner på de milevise skoger! Og nettopp skog er det siste jeg forbinder med Australia (minus Tasmania). Blue Mountains er først og fremst endeløse skoger og et helt spesielt blått himmellys som trollbinder alle som besøker denne magiske region.
Går du ned hovedgaten i Katomba står du plutselig ved et flere hundre meter høyt stup som gjør at hele den voldsomme naturscene minner om Grand Canyon. Her var det flere vandringsstier med tilhørende hjertet-i-halsen stup. Folk med høydeskrekk er hermed advart. Det er trygt å vandre på stiene, men det er ikke stengsler på utsiktsstedene, så trår du feil......
Var togturen billig , var billetten med turistbussen dyr. Du kunne gå av og på ved de faste stoppestedene i en rundløype på noen få kilometer. Dette skulle betales med kr. 230,-. For meg var dette i grenseland til turistflåing. Derfor anbefaler jeg deg hvis du er i Sydney å kjøpe en komplett pakke på turistkontoret. Da får du bussbillett og billetter til de to svevebanene over Canyonen inkludert. Da er prisen totalt ikke så MYE dyrere. Og da får du virkelig valuta for pengene.
En vis mann fortalte meg en gang "at man skal være meget nøye med hva man skal bruke energi på å bekymre seg over". Derfor la jeg bare i sammen prisen på den alt for billige togbilletten med den alt for dyre bussbilletten , og så var det samlet helt o.k. Det kommer under begrepet Psykologisk Livskunst.
Så for all del- er du i Sydney og har tid- få med deg Blue Mountains. Det bør være like selvfølgelig som å oppleve Operahuset innenfra. Den guidede turen i Operahuset er nemlig et absolutt must. Der fikk jeg vite bl.a. at glassplatene ("taksteinene") som dekker hele Operahuset kommer fra Sveits! Av alle steder! Og de gigantiske vinduene fra Frankrike. For å hindre at vinduene sprekker når de utvider seg på de virkelig varme dagene, er de utstyrt med spesiell fugemasse i karmene og midt på vindusflaten der de er delt.
Livskunsten består av å lære seg noe nytt hver dag og ikke gjøre seg fortjent til følgende tekst på gravsteinen: "Død og tilstivnet som tjueåring, men begravet som åttiåring".
lørdag 14. desember 2013
Den livsfarlig "sexy" kinesiske drosjesfåfør
Hoveformålet med dette års australiareise var å besøke sjefen for Kakadu- Craig Whillas i Bankstown. Bankstown er en forstad til Sydney.
Mitt hotell bestilte en taxi som ankom presis med en kinesisk sjåfør. Han skulle vise seg å være litt av en type. Ikke lenge etter oppstarten av turen var han svært ivrig med å vise meg et innslag han hadde hatt på Utube. Titelen het The Sexy Taxidriver (himself).
Han tuklet med telefonen for å finne innslaget mens bilen måtte stort sett seile sin egen sjø med meg som oppasser. Jeg hadde hjertet i halsen under hele turen mens han viste meg innlaget og kommenterte det ettertrykkelig. Han var tydeligvis overmåte tilfreds med at han hadde publisert dette på Utube.
Vi kom levende fram til Kakadus hovedkvarter og jeg kunne slappe av. Kineseren spurte om han også kunne få returen til mitt hotell. Jeg avtalte at han skulle hente meg om et par timer på betingelse av at konsentrerte seg om kjøringen full og helt. Han lovet dyrt og hellig.
Craig og jeg fant tonen med en eneste gang. Han var særdeles jordnær og vettug. Vi delte den samme forretningsfilosofien. Han var dessuten svært interessert i racersykler, ettersom han hadde syklet noen ritt som amatør. Og da var det gjordt. Vi snakket like mye sykler som vi diskuterte Kakadu. Vi skiltes for denne gang helt synkronisert når det gjaldt Kakadus framtid.
På tilbaketuren hadde kineseren nå en annen Utub-video på gang. Denne gang var det The Comic Taxidriver (himself). Jeg påpekte at vi var blitt enige om ingen Utube-innslag på hjemturen. Men dette var jo en annen video, sa han, og ikke Sexy Driver. Da ga jeg opp. Vi kom levende fram denne gang også, selv om hjertet mitt var i halsen hele tiden også på returen.
Så der er drosjesjåfører, og der er drosjesjåfører. Men denne drosjesjåføren husker jeg iallefall i lange tider.
Mitt hotell bestilte en taxi som ankom presis med en kinesisk sjåfør. Han skulle vise seg å være litt av en type. Ikke lenge etter oppstarten av turen var han svært ivrig med å vise meg et innslag han hadde hatt på Utube. Titelen het The Sexy Taxidriver (himself).
Han tuklet med telefonen for å finne innslaget mens bilen måtte stort sett seile sin egen sjø med meg som oppasser. Jeg hadde hjertet i halsen under hele turen mens han viste meg innlaget og kommenterte det ettertrykkelig. Han var tydeligvis overmåte tilfreds med at han hadde publisert dette på Utube.
Vi kom levende fram til Kakadus hovedkvarter og jeg kunne slappe av. Kineseren spurte om han også kunne få returen til mitt hotell. Jeg avtalte at han skulle hente meg om et par timer på betingelse av at konsentrerte seg om kjøringen full og helt. Han lovet dyrt og hellig.
Craig og jeg fant tonen med en eneste gang. Han var særdeles jordnær og vettug. Vi delte den samme forretningsfilosofien. Han var dessuten svært interessert i racersykler, ettersom han hadde syklet noen ritt som amatør. Og da var det gjordt. Vi snakket like mye sykler som vi diskuterte Kakadu. Vi skiltes for denne gang helt synkronisert når det gjaldt Kakadus framtid.
På tilbaketuren hadde kineseren nå en annen Utub-video på gang. Denne gang var det The Comic Taxidriver (himself). Jeg påpekte at vi var blitt enige om ingen Utube-innslag på hjemturen. Men dette var jo en annen video, sa han, og ikke Sexy Driver. Da ga jeg opp. Vi kom levende fram denne gang også, selv om hjertet mitt var i halsen hele tiden også på returen.
Så der er drosjesjåfører, og der er drosjesjåfører. Men denne drosjesjåføren husker jeg iallefall i lange tider.
torsdag 12. desember 2013
Sentrumbutikkenes store og vanskelige utfordring
I Stavanger Aftenblad kunne vi forleden lese at Stavanger Sentrum på dagtid er dødt og tomt for folk. Det samme gjelder Egersund og alle andre bysentra i Norge. Og nå er vi i julemåneden desember, og det er like dødt. Jeg synes litt synd på de butikker som har virkelig lagt seg i selen med flotte juleutstillinger. Det skaffer ikke et eneste ekstrasalg hvis butikkene mangler innhold og opplevelser. Det blir som å sminke den utseendemessig flotte dame med pudder, leppestift og hele pakken. Hvis hun forsatt er like tom innvendig, er hun fortsatt like uinteressant. Så og med butikker.
Jeg så det samme i 4-milloners Sydney. Butikkene var så stappet med varer at du kunne knapt røre deg. De eneste to "butikker" jeg fant interessante (blandt de hundrevis jeg var innom) var Spirit Gallery (hvor jeg kjøpte mine didgeridooer) og Victoriabygningen i George Street. Victoriabygningen er en ærverdig gammel bygning i flere etasjer og dekker et helt kvartal. Det inne finner du det mest fantastisk kunstige juletre i hele Australia. Det er 30 meter (!) høyt og har en blinkende lysdekorasjon som er nærmest magisk. Det strekker seg over flere etasjer gjennom den store åpning midt i bygningen. Og i alle etasjer er det små kafebord rundt midtåpningen. Å sitte der med utsøkt kaffe og kake og betrakte det pulserende folketeater pluss fantastisk juletre- det husker jeg i årene som kommer.
De store varehusene i London kaller framtidens oppskrift for "varenes teater". Og jeg siterer fra en avisartikkel i ærværdige Aftenposten:" Her skal det ikke selges varer i den travle førjulstid, men en OPPLEVELSE. Disse varehusene er veldig bevisste på at shopping skal være en sosial aktivitet i seg selv. Det handler om å bli underholdt, overrasket og oppleve noe spektakulært.
Rett og slett for å overleve måtte jeg mer enn noen være fullt oppmerksom på dette. Derfor betrakter jeg "gammeldags" tenkende butikker som levende museumer fra steinalderen. Og med gammeldagse tenker jeg butikker som kjøper inn varer, stabler dem i hyller innvendig og stativer utvendig med svære glorete prislapper. Og dett er dett! Ikke en eneste minneverdig opplevelse, bare trøtte varer som det er så alt for mye av. De overlever ikke framtiden..
De som overlever framtiden er shoppingsenterne type London ( aldeles ikke nitriste Kvadrat), netthandelen og rendyrkede nisjebutikker som gir de besøkende seriøs oppmersomhet. Kan sistnevnte i tillegg by på show (når det monne passe) ligger de godt an for å møteframtiden.
Jeff Bezos som med sin Amazon-netthandel (95000 ansatte) er i ferd med fullstendig å revolusjonere varehandelen har helt fra starten vært urokkelig når det det gjelder Amazons grunnmur. Den er bygget på tre store ideer : 1. Sett kunden først. 2. Tenk nytt. 3. Vær tålmodig.
Jeg hadde forleden en artig opplevelse i Saloon Kakadu. Jeg fikk besøk av meget seriøs dame i 30 års alderen. Underholdningsartisten i meg fikk hvile mens den seriøse fagmannen tok helt over. Damen var i over en time. Hun hadde en utrolig kjennskap til sportsbransjen. Hun ble så begeistret for de superkule villmarksbukser som Kakadu kun produserer for meg ( i hele verden!) at hun kjøpte et eksemplar. Denne bukse skulle hun ha på seg på arbeide hver dag og gjøre sine kollegaer misunte. Jeg tillot meg å spørre hvor hun jobbet. Svaret var : " Hos XXL i Kristiansand!"
Jeg så det samme i 4-milloners Sydney. Butikkene var så stappet med varer at du kunne knapt røre deg. De eneste to "butikker" jeg fant interessante (blandt de hundrevis jeg var innom) var Spirit Gallery (hvor jeg kjøpte mine didgeridooer) og Victoriabygningen i George Street. Victoriabygningen er en ærverdig gammel bygning i flere etasjer og dekker et helt kvartal. Det inne finner du det mest fantastisk kunstige juletre i hele Australia. Det er 30 meter (!) høyt og har en blinkende lysdekorasjon som er nærmest magisk. Det strekker seg over flere etasjer gjennom den store åpning midt i bygningen. Og i alle etasjer er det små kafebord rundt midtåpningen. Å sitte der med utsøkt kaffe og kake og betrakte det pulserende folketeater pluss fantastisk juletre- det husker jeg i årene som kommer.
De store varehusene i London kaller framtidens oppskrift for "varenes teater". Og jeg siterer fra en avisartikkel i ærværdige Aftenposten:" Her skal det ikke selges varer i den travle førjulstid, men en OPPLEVELSE. Disse varehusene er veldig bevisste på at shopping skal være en sosial aktivitet i seg selv. Det handler om å bli underholdt, overrasket og oppleve noe spektakulært.
Rett og slett for å overleve måtte jeg mer enn noen være fullt oppmerksom på dette. Derfor betrakter jeg "gammeldags" tenkende butikker som levende museumer fra steinalderen. Og med gammeldagse tenker jeg butikker som kjøper inn varer, stabler dem i hyller innvendig og stativer utvendig med svære glorete prislapper. Og dett er dett! Ikke en eneste minneverdig opplevelse, bare trøtte varer som det er så alt for mye av. De overlever ikke framtiden..
De som overlever framtiden er shoppingsenterne type London ( aldeles ikke nitriste Kvadrat), netthandelen og rendyrkede nisjebutikker som gir de besøkende seriøs oppmersomhet. Kan sistnevnte i tillegg by på show (når det monne passe) ligger de godt an for å møteframtiden.
Jeff Bezos som med sin Amazon-netthandel (95000 ansatte) er i ferd med fullstendig å revolusjonere varehandelen har helt fra starten vært urokkelig når det det gjelder Amazons grunnmur. Den er bygget på tre store ideer : 1. Sett kunden først. 2. Tenk nytt. 3. Vær tålmodig.
Jeg hadde forleden en artig opplevelse i Saloon Kakadu. Jeg fikk besøk av meget seriøs dame i 30 års alderen. Underholdningsartisten i meg fikk hvile mens den seriøse fagmannen tok helt over. Damen var i over en time. Hun hadde en utrolig kjennskap til sportsbransjen. Hun ble så begeistret for de superkule villmarksbukser som Kakadu kun produserer for meg ( i hele verden!) at hun kjøpte et eksemplar. Denne bukse skulle hun ha på seg på arbeide hver dag og gjøre sine kollegaer misunte. Jeg tillot meg å spørre hvor hun jobbet. Svaret var : " Hos XXL i Kristiansand!"
onsdag 11. desember 2013
Hva er det vi har mistet i 2013?
I Natural Museum i Sydney kom jeg i prat med en innfødt (aborigine). Han fortalte meg at en helt sentral del i livet til aboriginerne gjennom mange tusener av år var drømmene.
Han beklaget at denne magiske dimensjon nå er så godt som helt borte i det moderne samfunn. Jeg kan ikke si meg mer enig. Jeg kan tilføye at en annen like sentral del i livet, når det gjelder livskvalitet, også er borte. Og det er tid. Uten tid intet liv.
Så faktisk er god tid den nye og nesten uoppnåelige luksus.
Og samtidig er hele verden nå underlagt et vesen som kan være både narkotika og tyrann . Smartphoner og iphoner regjerer ubønnhørlig.
Nå skal vi ikke lenger ha indre liv, sjel og privatliv. Alle skal vite absolutt alt om oss.
Og skal du ha sjanse på arbeidsmarkedet i framtiden må du presentere deg selv som en attraktiv vare.
Betyr det at jeg mener at alt var så mye bedre før. På ingen måte.
At begge kjønn fra alle sosiale lag nå får muligheten til utdannelse er intet mindre enn en totalrevolusjon.
At alle har mulighet til å legge ut på reiser og oppdage verden er også revolusjon så det holder. Osv,osv.osv.....
At alle originalene nå er borte er imidlertid et stort tap. De ga samfunnet nødvendig kulør. Nå skal vi være like strømlinjeformet alle som en . Personlig prøver jeg å leve opp til ordspråket: Vi er alle født gale, noen av oss forblir det. Jeg skal til min døende dag kjempe for min rett til å ha nok galskap inne i meg. Den har nemlig reddet min forstand.
Tilslutt et lite hjertesukk fra en bekjent av meg som besværet seg over det fysiske kjærlighetsliv mellom han og kona. " Sexlivet er blitt helt ødelagt etter at vi skal være fire i ektesenga hele tiden.!" ???????????? " Hva mener du?".
"Jo, kona, jeg og to iphoner!!!"
Noen som kjenner seg igjen????
Ha en strålende kveld!
Han beklaget at denne magiske dimensjon nå er så godt som helt borte i det moderne samfunn. Jeg kan ikke si meg mer enig. Jeg kan tilføye at en annen like sentral del i livet, når det gjelder livskvalitet, også er borte. Og det er tid. Uten tid intet liv.
Så faktisk er god tid den nye og nesten uoppnåelige luksus.
Og samtidig er hele verden nå underlagt et vesen som kan være både narkotika og tyrann . Smartphoner og iphoner regjerer ubønnhørlig.
Nå skal vi ikke lenger ha indre liv, sjel og privatliv. Alle skal vite absolutt alt om oss.
Og skal du ha sjanse på arbeidsmarkedet i framtiden må du presentere deg selv som en attraktiv vare.
Betyr det at jeg mener at alt var så mye bedre før. På ingen måte.
At begge kjønn fra alle sosiale lag nå får muligheten til utdannelse er intet mindre enn en totalrevolusjon.
At alle har mulighet til å legge ut på reiser og oppdage verden er også revolusjon så det holder. Osv,osv.osv.....
At alle originalene nå er borte er imidlertid et stort tap. De ga samfunnet nødvendig kulør. Nå skal vi være like strømlinjeformet alle som en . Personlig prøver jeg å leve opp til ordspråket: Vi er alle født gale, noen av oss forblir det. Jeg skal til min døende dag kjempe for min rett til å ha nok galskap inne i meg. Den har nemlig reddet min forstand.
Tilslutt et lite hjertesukk fra en bekjent av meg som besværet seg over det fysiske kjærlighetsliv mellom han og kona. " Sexlivet er blitt helt ødelagt etter at vi skal være fire i ektesenga hele tiden.!" ???????????? " Hva mener du?".
"Jo, kona, jeg og to iphoner!!!"
Noen som kjenner seg igjen????
Ha en strålende kveld!
tirsdag 10. desember 2013
Årsaken til at jeg kjøpte verdens største didgeridoo
Mine facebook-venner har nettopp fått oversendt et bilde av en didgeridoo i en dimensjon som er helt unik i Austalias historie. En didgeridoo er som kjent et blåseinstrument som de innfødte i Austalia spiller på. De ekte didgeridooer er hulet ut innenfra av termitter som har spist seg gjennom den bløte margen.
Det største utvalget av didgeridooer til salgs i hele verden finner du i Sydney. I 2007 kjøpte jeg 5 stk. i Brisbane. Ekte saker, uthulet av termitter. Disse var de fem flotteste (100 cm) som Brisbanes største forhandler hadde i hus. Jeg var svært imponert av dem- inntil jeg entret Spirit Gallery i Sydney i 2009. Jeg fikk nærmest hakeslepp. Det var en overflod av didgeridooer flottere enn mine 5. Da bestemte jeg meg. Jeg kjøpte de to mest spesielle som var i Spirit Gallery. De var 150 cm. lange, og innehaveren sa at han gjennom mange år i bransjen aldri hadde vært borti noe lignende. Jeg tror ham, ettersom jeg sjekket dette grundig i et utall butikker i Sydney denne november. Av alle de hundrevis, og atter hundrevis av didgeridooer du kan få kjøpt i Sydney er det ingen som er i nærheten av de to jeg kjøpte av Spirit Gallery i 2009. Bortsett fra to!
Lillemonstrumet (210 cm) og storemonstrumet (300 cm) i Spirit Gallery kunne ta pusten fra noen hver. Jeg visste der og da at disse bare skulle til Egersund hvis jeg fant en særdeles god grunn. Storemonstrumet hadde en kunstner hatt som prosjekt i nesten ti år. Det hadde hengt på veggen i bare en måned i Gallery og hadde hatt mange interessenter, men prisen, prisen! For ikke å snakke om at du skal også ha plass til den. (Under kuppelen hos meg i Saloon Kakadu er det 350 cm).
Det var ikke høyt nok under taket i Gallery til at majesteten kunne stå oppreist, så derfor hang den på veggen i sin fulle 300 cm lengde.
Jeg spurte førsteasstistenten om jeg kunne få høre lyden i storemonstrumet. Han er ekspert som blåser på didgeridoo, og jeg hadde hørt ham i aksjon før. Vi hektet 3- meteren ned, og han begynte å blåse. For en resonnans! Jeg ba om opsjon for en time på dette en-gang-i-livet-vidunder.
Jeg vandret ned til Operahuset (snau kilometer) og kikket utover havnen mot berømte Harbour Bridge. Det var noe med duren fra den 3 meter lange majesteten. Den minnet om noe.
Og så slo det meg! Lyden av flypropeller! Og da hadde jeg koblingen! Operasjon Freshmann da trekkfly og glider startet ut fra England for å bombe anlegget på Rjukan som skulle produsere tungtvann for Hitlers atombombeplaner.
Det gikk fryktelig galt. Trekkflyet (m/propellyd) styrtet på Hæstad i Helleland, og glideren med de to australske piloter styrtet i heia på min barndoms gard Hovland på andre siden av dalen og E39.
Så nå har jeg på plass i Saloon Kakadu bilde av plaketten som minnesmerke over de to australske piloter pluss 10 britiske soldater, og i tillegg majesteten på 300 cm som minne over canaderne og britene i trekkflyet med propellyd.
Spirit Gallery opplyste at maken til didgeridoo er aldri blitt produsert i Australias historie. Og det blir med den ene. Ingen har kompetanse og tid mer til å ta på seg et slikt prosjekt som for framtiden kun kan beskues in the world town named Egersund!
Det største utvalget av didgeridooer til salgs i hele verden finner du i Sydney. I 2007 kjøpte jeg 5 stk. i Brisbane. Ekte saker, uthulet av termitter. Disse var de fem flotteste (100 cm) som Brisbanes største forhandler hadde i hus. Jeg var svært imponert av dem- inntil jeg entret Spirit Gallery i Sydney i 2009. Jeg fikk nærmest hakeslepp. Det var en overflod av didgeridooer flottere enn mine 5. Da bestemte jeg meg. Jeg kjøpte de to mest spesielle som var i Spirit Gallery. De var 150 cm. lange, og innehaveren sa at han gjennom mange år i bransjen aldri hadde vært borti noe lignende. Jeg tror ham, ettersom jeg sjekket dette grundig i et utall butikker i Sydney denne november. Av alle de hundrevis, og atter hundrevis av didgeridooer du kan få kjøpt i Sydney er det ingen som er i nærheten av de to jeg kjøpte av Spirit Gallery i 2009. Bortsett fra to!
Lillemonstrumet (210 cm) og storemonstrumet (300 cm) i Spirit Gallery kunne ta pusten fra noen hver. Jeg visste der og da at disse bare skulle til Egersund hvis jeg fant en særdeles god grunn. Storemonstrumet hadde en kunstner hatt som prosjekt i nesten ti år. Det hadde hengt på veggen i bare en måned i Gallery og hadde hatt mange interessenter, men prisen, prisen! For ikke å snakke om at du skal også ha plass til den. (Under kuppelen hos meg i Saloon Kakadu er det 350 cm).
Det var ikke høyt nok under taket i Gallery til at majesteten kunne stå oppreist, så derfor hang den på veggen i sin fulle 300 cm lengde.
Jeg spurte førsteasstistenten om jeg kunne få høre lyden i storemonstrumet. Han er ekspert som blåser på didgeridoo, og jeg hadde hørt ham i aksjon før. Vi hektet 3- meteren ned, og han begynte å blåse. For en resonnans! Jeg ba om opsjon for en time på dette en-gang-i-livet-vidunder.
Jeg vandret ned til Operahuset (snau kilometer) og kikket utover havnen mot berømte Harbour Bridge. Det var noe med duren fra den 3 meter lange majesteten. Den minnet om noe.
Og så slo det meg! Lyden av flypropeller! Og da hadde jeg koblingen! Operasjon Freshmann da trekkfly og glider startet ut fra England for å bombe anlegget på Rjukan som skulle produsere tungtvann for Hitlers atombombeplaner.
Det gikk fryktelig galt. Trekkflyet (m/propellyd) styrtet på Hæstad i Helleland, og glideren med de to australske piloter styrtet i heia på min barndoms gard Hovland på andre siden av dalen og E39.
Så nå har jeg på plass i Saloon Kakadu bilde av plaketten som minnesmerke over de to australske piloter pluss 10 britiske soldater, og i tillegg majesteten på 300 cm som minne over canaderne og britene i trekkflyet med propellyd.
Spirit Gallery opplyste at maken til didgeridoo er aldri blitt produsert i Australias historie. Og det blir med den ene. Ingen har kompetanse og tid mer til å ta på seg et slikt prosjekt som for framtiden kun kan beskues in the world town named Egersund!
mandag 9. desember 2013
Havna i Hobart var enorm
Etter min 5 ukers ekspedisjon på Tasmania/Sydney har jeg trengt en uke til å "komme i gjenge" og få bort det plagsomme jetlaget.
Første mål var Hobart, Tasmania, og det var sandelig en overraskelse når det gjaldt størrelsen på havna. I volum er den 3,5 ganger større enn den gedigne havna i Sydney! Hvis du noen gang i livet besøker virkelig fjerne Hobart, så for all del ta deg opp til Mount Wellington. Dette 1270 høye fjellet ligger der som Hobarts store vokter. På toppen får du virkelig sett dimensjonene av havna i Hobart. Vår egen lune havn i Egersund blir nokså nusselig i forhold.
Når det gjelder skiftende værforhold må Hobart ha en uslåelig verdensrekord. Det hevdes at på Sørøya på New Zealand kan du oppleve 4 årstider på samme dag. Jeg har selv erfart sannheten i dette. På Tasmania, og i særdeleshet Talbot, kan du faktisk oppleve 4 årstider på en time. Selv om den påstanden er noe overdrevet, opplevde jeg selv følgende væromslag. En dag var det 32 varmegrader, og kort tid etterpå var det snø på toppen av Mount Wellington. Mitt første besøk på toppen ble gjordt i strålende sommervær uten en sky på himmelen. Hvilken utsikt. Man kan faktisk se fjerdeparten av hele øya derfra.
Da jeg fra sentrum så snøen på toppen, hev jeg meg på en mini-turistbuss opp til topps. Den særegne opplevelsen av å kaste snøballer i Australia ville jeg ha med meg. Et minne for livet. Veien til toppen ble bygget som et nødsarbeide på 1930-tallet. Når du står i sentrum av Hobart aner du ikke at det er vei i åssiden, så tett er skogen.
Å reise fra Sydney direkte til Hobart var ifølge en turbussjåfør som å reise tilbake 30 år i tid. Han har et poeng. Jeg hadde noen andre utflukter som jeg skal komme tilbaket til etterhvert. Dette er bare en "åpningsblogg" ettersom det har vært 6 ukers fravær fram til nå.
Første mål var Hobart, Tasmania, og det var sandelig en overraskelse når det gjaldt størrelsen på havna. I volum er den 3,5 ganger større enn den gedigne havna i Sydney! Hvis du noen gang i livet besøker virkelig fjerne Hobart, så for all del ta deg opp til Mount Wellington. Dette 1270 høye fjellet ligger der som Hobarts store vokter. På toppen får du virkelig sett dimensjonene av havna i Hobart. Vår egen lune havn i Egersund blir nokså nusselig i forhold.
Når det gjelder skiftende værforhold må Hobart ha en uslåelig verdensrekord. Det hevdes at på Sørøya på New Zealand kan du oppleve 4 årstider på samme dag. Jeg har selv erfart sannheten i dette. På Tasmania, og i særdeleshet Talbot, kan du faktisk oppleve 4 årstider på en time. Selv om den påstanden er noe overdrevet, opplevde jeg selv følgende væromslag. En dag var det 32 varmegrader, og kort tid etterpå var det snø på toppen av Mount Wellington. Mitt første besøk på toppen ble gjordt i strålende sommervær uten en sky på himmelen. Hvilken utsikt. Man kan faktisk se fjerdeparten av hele øya derfra.
Da jeg fra sentrum så snøen på toppen, hev jeg meg på en mini-turistbuss opp til topps. Den særegne opplevelsen av å kaste snøballer i Australia ville jeg ha med meg. Et minne for livet. Veien til toppen ble bygget som et nødsarbeide på 1930-tallet. Når du står i sentrum av Hobart aner du ikke at det er vei i åssiden, så tett er skogen.
Å reise fra Sydney direkte til Hobart var ifølge en turbussjåfør som å reise tilbake 30 år i tid. Han har et poeng. Jeg hadde noen andre utflukter som jeg skal komme tilbaket til etterhvert. Dette er bare en "åpningsblogg" ettersom det har vært 6 ukers fravær fram til nå.
Abonner på:
Innlegg (Atom)