torsdag 28. august 2014

Havre til en død hest

I lokalavisen refereres til "lokale krefter" som vil få nytt liv i et døende Egersund sentrum. Til det kan jeg bare kommentere at det er like fåfengt som å få den "unge generasjon" til å lese papiraviser eller å gå tilbake til sveivetelefonen. Eller gi havre til en død hest.
Jeg har holdt hus i Egersund sentrum i nesten 70 år og har fulgt samfunnsutviklingen på nært hold. Det har vist gått hus forbi at det er noe i dag som heter fjernsyn og internett. Det er der, og spesielt på nettet og mobilen at folket tilbringer sin tid. Hva er det så er så spesielt med butikkstrukturen i Egersund? Er det butikker eller spisesteder som er så interessante at folk reiser langveisfra for å oppsøke dem? Jeg stiller bare spørsmålet.
Hvis Egersund hadde hatt like mange innbyggere som Haugesund, hadde vi ikke hatt et Eikunda Amfi midt i byen. Kjøpesenterne ville da vært plassert på Slettebø. Som det nå er har vi fått den moderne utgaven av "kjøpmannen på hjørnet" i form av nettopp Eikunda "kjøpesenter". Vi har i så måte vært veldig heldige.
Personlig ser jeg nå at jeg har vært ekstra heldig som kan trappe ned mitt arbeid gradvis.I en alder av 70 år har jeg aldri vært mer "fit for fight" enn nå. Når Olaf Thon i en alder av 90 kan holde trøkket oppe, så hva så? Jeg forstår veldig godt de som går til rettssak mot staten for å få lov å stå i stillingen til fyllte 70. Skulle jeg nå pensjonert meg ville jeg blitt helt "tussete". En dame , tre,fire år eldre enn meg , sa at etter hun ble pensjonert følte hun ikke lenger at hun var med "i det virkelige livet".
Å være til nytte og bidra med noe meningsfullt overfor sine medmennesker må jo være den absolutte luksus. Du forfaller ikke så fort som når du ikke lenger deltar i "det virkelige livet".
En bekjent av meg fortalte at hans far (rundt 90) hadde som mål å utføre et selvpålagt oppdrag hver eneste dag. En virkelig konstruktiv utfordring!!
En annen bekjent (alder 92) fortalte meg engang at det sikreste tegn på at du var blitt gammel, var at du ser mer bakover enn fremover!
Nå kan vi ikke gardere oss mot kreft, hjerteproblemer eller liknende. Livet er i så måte blodig urettferdig. Men vi kan leve det livet vi nå en gang har fått utlevert med å observere noen enkle kjøreregler.
Aristoteles Onassis ( gresk skipsreder). "Når et menneske hevder at man kan oppn å alt med penger, kan man være sikker på at vedkommende aldri har hatt penger".
K. Steincke (filosof). " De fleste ville hatt mye å glede seg over, hvis de bare hadde hatt tid."
Hellbillies (folkerockgruppe). FOR SENT Å TA SEG TID NÅR DET HELE ER FORBI.
Tenker den siste satt!


onsdag 27. august 2014

Da jeg "healet" Tony Sheridan.

Min uerstattelige venn, og journalist. Arnt Olav Klippenberg har beriket livet til mange. Ikke minst undertegnede. I et ekstra magisk lys står historien om da jeg "healet" Tony Sheridan. Tony Sheridan var så "stor" at Paul McCartney kalte ham "my teacher".
Da han for noen år siden skulle ha konsert i Egersund (med Beatlesbandet "DET BETALES") fikk han øye på min hatteutstilling på hotellet. Han fant endelig hatten han hadde søkt etter så lenge!
Arnt Olav fulgte han opp til Saloon Kakadu. På turen opp fortalte Arnt Olav at jeg var "a little special". Tony trodde da at jeg hadde magiske evner som Snåsamannen.
For å gjøre en lang historie kort. Jeg hadde håndpåleggelse på Tony (Med billedbevis!). Etter håndpåleggelsen sa Tony "I feel much better already!"
Nå er Tony ikke lenger blandt oss. I mitt ikke helt kjedelige og anonyme liv er denne hendelsen en virkelig "høydare".
Men det er en moral i denne (egentlig fantastiske) historien. Og det er at når du er svær i kjeften (som undertegnede) må du si B, når du først har sagt A.
Da Tony holdt seg for brystet og utbrøt "I have some pain here", sa jeg på sparket " I will fix that!". Da var det ingen vei tilbake. Selv om det var for meg i utgangspunktet bare en gimmick.
I den boken om Egersund som Arnt Olav og Ingvar Hovland nå skal utgi, er denne "happeningen" viet et helt kapitel.
Uansett, jeg tror nok at Arnt Olav i sitt meget innholdsrike liv, vil huske akkurat denne "håndpåleggelsen" for resten av sin tid.

lørdag 23. august 2014

Hvordan forberede 5 minutter foran 1000 personer

Da Harald Berentsen spurte meg om jeg ville være med å åpne årets ølfestival, svarte jeg ja på flekken. Ikke fordi jeg personlig trengte noen som helst ekstra PR. Jeg må være den siste i Dalane som trenger akkurat det. Men det var en interessant utfordring.
Ingen i Norge kjører så mye show daglig som jeg gjøre i Saloon Kakadu, verdens mest unike og intime scene (å, ja da). I dag, i går og i forgårs satt det det mennesker der og hikstelo. Et par av damene lo så voldsomt at tårene løste opp makeupen. Nok om det.
Arnt Olav Klippenberg og jeg har testet kapasiteten på Saloonen. Han har vært inne med rundt 50 stk, og det var plass til flere.
Men å stå foran 1000 mennesker alene, og med max taletid 5 minutter, se det var en utfordring. Og derfor vil jeg kort dele med meg mine forberedende erfaringer så langt. Dette i tilfelle noen av mine facebookvenner skulle få lignende utfordring. Så har dere oppskriften gratis.
For det første må du ha en pang åpning. (Første setning heeelt avgjørende)  Og så må du ha en pang avslutning. Og så må du i midtpartiet ha en konsentreeeert og  interessant historie.
Du må også  i ditt indre terpe, terpe, terpe  til det sitter. Alle innfall og ideer rundt "foredraget" skriver du ned øyeblikkelig. Du samler og samler råmateriale i visshet om at minst 95 % må kasseres. Du må ha igjen  et konsentrat som sitter som ei kule.
I respekt for arrangørene- og ikke minst festivaldeltakerne- har jeg forberedt meg så det holder.
Den magiske- og den heeeeeelt avgjørende setning nr. 1- fikk jeg i gave av underholdningsgeniet Arnt Olav Klippenberg.
Ettersom den er så original, må setning nr. 2 være av samme kaliber. Og den har jeg virkelig slitt med. Setning nr. 1 skal nemlig være utskytingsramp for setning nr.2.
Det eneste jeg vil røpe er at etter nr. 2 kommer det litt pompøse : " Ærede festdeltakere, vær hilset!"

Så følger setning nr. 3 som er sjokkartet original. ( Ingen vulgære pinligheter!!!) Men så var det den like viktige setning nr. 4 som skulle passe som hånd i hanske til setning nr. 3. Også den har jeg virkelig slitt med.
Inntil i går kveld var alt på plass inne i meg og satt som ei kule, untatt de to meget viktige setninger nr. 2 og 4. For å få dette i boks, måtte jeg stole på underbevistheten.
Og bingo! I morges var de begge på plass! Underbevistheten hadde bønnhørt meg.

Så derfor - kan mine erfaringer hjelpe noen- så er hensikten med dette blogginnslag oppnådd.
Moralen må være. Gå seriøst og grundig til verks, så har du en fenomenal hjelper i underbevistheten- når du minst venter det!
Ha forøvrig en strålende helg- med underbevistheten på plass!!

torsdag 21. august 2014

Livet er en reise gjennom opplevelser

Jeg leste nylig en interessant uttalelse om bilder og malerier." Bilder og malerier er helt verdiløse hvis det ikke er en historie knyttet til dem". Helt korrekt!
Det samme gjelder produkter. Uten en opplevelse eller historie knyttet til produktene vil du aldri få noe forhold til dem. Derfor er samfunnet blitt så uendelig kjedelig , intet annet enn en gigantisk ansamling  av "møl".
På veggen har jeg en liten plakett 10x10 cm med inskriften Life is a journey, not a destination. (Livet er en reise, ikke noe bestemmelssted). Den plaketten har en egen historie. Den kjøpte jeg i den sydligste by på New Zealand, Invercargill. I varemagasinet J.K.Smith, 2 etasje, i souveniravdelingen. Der var det 3 meget  trivelige og humørfyllte damer som jeg flørtet med og fikk dem i ekstra godt humør. Jeg tror jeg til og med at jeg smådanset med et par av dem! Så hver gang jeg ser opp på denne plaketten, spiller hele tapen seg inne i meg. Plaketten representerer et lite, men interessant kapittel i mitt liv. Hadde jeg kjøpt dem i en vanlig souvenirbutikk med likegyldig personale hadde den ikke betydd noe annet enn at det var et viktig ordspråk inngravert. Ikke noe mere.
Derfor har jeg navn på kjære sykkel Anna Lovinda. Å sykle med Anna Lovinda er noe helt annet enn å sykle med en grønn svensk Crescent damesykkel uten navn. Jeg har samme forhold til Anna Lovinda som sauegjeterne har til sin hund, stav og hatt.
Mens jeg blogger dette, leser jeg på veggen følgende utklypp på veggen foran meg:" Jeg vet om folk som har tilbrakt så mye tid bak en skjerm at de ikke lenger klarer å sosialisere med MENNESKER I VIRKELIGHETEN!" Og dette er en aldeles uhyggelig og ond sirkel!!!! Jo lenger du er borte fra VIRKELIGHETEN, jo vanskeligere er det å komme tilbake.
Dette bare bekrefter den dype sannhet i ordspråket : Livet er ikke noe du eier eller har. Det er noe du DELTAR i, og OPPLEVER!!!!!!!!!!!!!!!!!
Det igjen ytterligere understreker visdommen hos romersk  filosof og keiser Marcus Aurelius: Det er ikke døden du skal frykte, men det at du aldri har levd!
En kjent norsk forfatter har beskrevet det moderne forretningsliv på denne måten. Det finnes ingen historie, intet særpreg, ingen struktur. INGENTING! BARE ET TRØSTESLØST HØL HVOR ALT ER PÅ TILBUD.
For rundt 50 år siden leste jeg en artikkel som var en advarsel om hva vi hadde i vente. Maskiner kan aldri bli mennesker, men mennesker kan bli maskiner.
At vi alle nå er blitt nyttige roboter og idioter i teknologiens tjeneste , bekrefter bare at vi er nær målet.
Når du ligger, sitter, står og går med nesen konstant i mobilen, blir det sandelig ikke mye til overs for minneverdige, medmenneskelige opplevelser. Til det trenges det tid, ekte interesse - og ikke minst vilje og mot til å tale Roma midt imot.
Du er ikke lenger menneske, men en pakke som skal presenteres så strømlinjet og glatt som mulig når du skal søke jobb i framtidens gjennomkommersialiserte helvete. Jeg skriver ikke dette som helvetespredikant, til det er jeg  i alt for mye konstant godt humør. Dette kalles folkeopplysning!
 

fredag 15. august 2014

Når en sivilisasjon plutselig dør

I min barndoms bygd ,Helleland, skjedde flere hendelser rundt 1960, som over natten endret min barndoms Helleland for alltid.
Først ble det bygget ny bro. Og da ble det gamle Helleland sentrum liggende i skyggen. Ingen hadde lenger ærende innom. Så ble meieriet flyttet i retning Dalheim. Det var det endelige dødsstøtet for den gamle gardbruks-sivilisasjonen i Helleland. I tillegg fikk vi det første (?) byggefeltet i kommunen ( Skjærpe), Amanda startet kafe , og vi fikk bensinstasjon rett overfor Amanda. Alt dette gjorde at vi fikk en "amerikanisering" av Helleland på så kort tid som knapt noe bygdesamfunn i Norge har vært i nærheten av.
Denne opplevelsen gjør at jeg ser den samme utviklingen i Egersund sentrum; det har bare tatt litt lenger tid. Samfunnsendringene er som alderdommen, den kommer langsomt og umerkelig.I skrivende stund er byen totalt "død". Mens det i en vanlig krig lyges tapstallene nedover, så er det motsatte som skjer når "forretningsdrivende" blir intervjuet av lokalavisen. Da er det ikke måte på hvor mye de selger. Rabatt- og salgsplakater forteller en helt annen historie.
Sannheten er at vi drukner i produkter vi ikke trenger. Det samme med butikker. For min egen part ser jeg nå utelukkende min butikkvirksomhet som et middel til å holde meg sosialt engasjert og oppdatert.Så det å slippe å gå på "sosial tomgang" er for meg det aller viktigste. Jeg kjenner mange på min alder (70) som er presset ut av arbeidslivet, på tross av at de har mange "ungdommelige" år igjen.
Alle som "har levd en stund" bør være konstant nysgjerrige på livet, og ikke minst samfunnsutviklingen. Mister du interessen for livet, blir du fort parkert. En av mine best venner er noen-og-åtti og har en meget ung hjerne.Jeg kan avslutte med hans  visdomsord: "Jeg synes gamle mennesker glir for lett inn i forfallet".
 

mandag 11. august 2014

Toppservice hos Maritim Fjordhotell i Flekkefjord.

For meg har en laaang frokost hos Maritim Fjordhotell i Flekkefjord, så mange søndager som mulig, blitt  et nødvendig kvalitetskapittel i mitt liv. Nå fortjener sandelig staben litt gratisreklame.
Først og fremt selve plasseringen av hotellet. Du får knapt mer intim og idyllisk stemning i en by ved kysten i Norge i dag. Du nyter din frokost og kikker rett ut på fuglelivet i den indre arm av havnen, 10 meter fra deg. Stressnivået er null.
I går skulle jeg egentlig vært i Hardanger, men været var så usikkert at jeg skrinla alle reiseplaner den søndagen. Men da jeg våknet i 5 tiden så jeg at været ikke var så værst. Og da var det jo klart at det måtte bli tur til mitt kjære "hjem" i Flekkefjord. Ferden gikk over Jøssingfjord, og derfra til Maritim møtte jeg ikke en eneste bil, langt mindre bobil. Jeg ankom hotellet noe over sju og traff meget sympatiske og serviceinnstilte May Brit i resepsjonen. Jeg er nå så " husvarm" at hun og de andre i den vennlige staben slipper å si at "den varme maten er ikke på plass før offisiell tid kl 0800". De vet nå at jeg skal inn og lese en haug med aviser, drikke kaffe og nyte roen i kafeen og fuglelivet utenfor vinduet helt uforstyrret fram til 0800 når de første hotellgjester tusler inn.
Det interessante er at selv om det etterhvert enkelte ganger blir helt fullt, så ligger det en velsignet ro over det hele.
Er været enestående, som har vært tilfellet denne sommer,  er det bare å ta med seg kaffen etter solid og laaaang frokost er unnagjordt og forflytte deg ut og opp på utendørsterrassen i andre etasje med utsikt over hele havnen.
Jeg vil også nevne at bydelen Hollenderbyen er sannsynligvis den mest kompakte trehusbebyggelse i Norge i dag. Så etter den idylliske frokost er det bare å gi seg ut på vandring i den idylliske by.
Men nok en gang- det er betjeningen på Maritim Fjordhotell som er den avgjørende faktor for at jeg stortrives. Den skal de ha.
God tur til Flekkefjord og opphold på Maritim Fjordhotell.
Og så¨kan dere jo deretter ta turen til Hidra.

Derfor stortrives jeg på Maritim Fjordhotell i Flekkefjord.