tirsdag 30. desember 2014

Sosialisme Kommunisme Fascisme Nazisme Byråkrati Kapitalisme

Har dere det helt klart for hva disse betegnelsen står for? Hvis ikke, lær dere nedenstående definisjoner.

SOSIALISME: Du har to kuer, du gir den ene til din nabo.

KOMMUNISME: Du har to kuer, regjeringen tar begge og gir deg melk.

FASCISME: Du har to kuer, regjeringen tar begge og selger din melk.

NAZISME: Du har to kuer, regjeringen tar begge og skyter deg.

BYRÅKRATI: Du har to kuer, regjeringen tar dem begge, skyter den ene, melker den andre og heller ut melken.

KAPITALISME: Du har to kuer, selger den ene og kjøper en okse.


Min form for kapitalisme ville vært at jeg solgte begge kuene og kjøpte meg en skikkelig avlsokse. Jeg ville fått  mye mer betalt for å selge sæden av oksen enn melken av ei ku.

mandag 29. desember 2014

Vassendgutane, Ole Ivars og Kringkastningsorkesteret

Innledningsvis vil jeg på det innstendigste anbefale alle mine facebookvenner å investere i den nye RiksTV-boksen med opptaksmuligheter. Det er en av de beste investeringer jeg gjordt de senere år. Den har beriket mitt liv og gjordt det mye enklere å få tilgang til kultur- og underholdningsinnslag på NRK sine tre kanaler. Det holder for meg. På parabolen får jeg inn Viasat med alle de kanaler som er der. Videospilleren blir nå like sjeldent brukt som min fax og gammeldagse skrivemaskin.
Årsaken til overskriften er noen interessante musikalske sammenlikninger jeg har gjordt utfra avspilling av opptak av KORK (kringkastningsorkesteret) i byteltet i Egersund og henholdsvis Vassendgutane og Ole Ivars i Vikingskipet på Hamar.
Kvaliteten på KORK er jo musikalsk i elitedivisjonen. Og i tillegg er det en fryd for øynene å studere elitemusikere traktere førsteklasses musikkinstrumenter som om det var en forlengelse av kroppen.
På den andre ytterkant er Vassendgutane. De er Harry så det holder. Hatter med krokodilletenner, revehaler og diverse andre originale hodeplagg. Også typene da ! Bare det å oppleve dem fra dansegolvet må jo få noen hver i godt humør. Her er fengende dansbar musikk (trekkspill og gitar) som treffer deg i mellomgolvet så det dirrer.Det gjør ikke KORK. KORK treffer først og fremst ørene og tildels hjertet. Vel og merke hvis de opptret uten folkelige solister. Men i Egersunds Bytelt var det andre boller med KORK. De dyktige, sympatiske og folkelige lokale solister tilførte KORK en ekstra dimensjon musikalsk. Humøret og hjertet var med til de grader. De som var tilstede husker konserten resten av sin tid. Fordi man her hadde den optimale kombinasjonen av musikalske topprestasjoner og harryinnslag som overgikk til og med Vassendgutane!! Du snakker om full pakke!
Også var det Ole Ivars da. Jeg spiller mye av deres musikk, men da jeg så dem på opptaket fra Vikinghuset så jeg (helt subjektivt) hva de manglet i forholdt til Vassendgutane. Originaliteten og utstrålingen. De sto der i sine dresser uten slips og spilte på autopilot. De mangler typene, og ikke minst, den nyydelige sunnmørsdialekten! Jeg har nå avspilt opptakene av begge band flere ganger. Forskjellen (for meg) er slående når det gjelder utstråling, humør, humor, selvironi og danseappell. Virkelig slående!!  Min musikksmak er allsidig fra klassisk, opera, folkemusikk, country osv., men Vassendgutane er de som får meg i ekstra godt musikkhumør!

De fisefine  vil selvfølgelig rynke på sine finkulturelle neser bare ved å høre navnet Vassendgutane. Jeg tror at de går glipp av en dimensjon i livet. Og det er en musikkdimensjon som går  direkte hjem til de konstruktive urinstinkter i oss alle. Og som bekrefter til fulle visdommen i ordene fra den store spanske forfatteren Federico Garcia Lorca : Den dagen du slutter å undertrykke dine instinkter, den dagen har du lært å leve.
Men at Vassendgutane i musikktype "Harry" skulle bli ettertrykkelig slått av rockekar fra Sokndal, akkompagnert av selveste KORK i Egersund bytelt, beviser jo bare at virkeligheten overgår fantasien!!!!
Heia KORK, heia Vassendgutane! Dere burde kanskje slå dere sammen. Hvilken kombinasjon!! Og tenk på det virkelig blandede publikum som da hadde møtt frem. Forslaget er hermed overlevert pr. blogg.

 





tirsdag 23. desember 2014

Alene i julen betyr ikke alltid ensom jul.

Av ulike årsaker har jeg de siste 25 år feiret julaften fysisk alene, men aldeles ikke åndelig ensom! Jeg har faktisk ikke opplevd et eneste ensomt øyeblikk. Det har jeg ikke hatt tid til! For det eneste problemet jeg har opplevd i forbindelse med min egen julefeiring er at tiden gikk så alt for fort. Jeg kom ikke igjennom brøkdelen av alt det jeg hadde planlagt å lese. I tillegg er det mye interessant kultur på fjernsynet, ikke minst de tyske kvalitetskanalene ZDF og Ersten. Slik blir det i år og.
Det har bredt seg en oppfatning rundt om i det ganske land om at er du alene på julaften, så er du en stakkars sosial taper. Til alle de som stortrives sammen med familie og venner i julen, så må jeg faktisk få opplyse at det finnes de som oppfatter det som topp luksus å være helt alene i julen. Jeg er blandt dem.
I dag kommer min kjære datter fra Oslo. Vi har et utmerket forhold, og i kveld skal vi forhåndsutveksle presanger. Hun tilbringer jul med sin mors familie, så har vi to en middag sammen 3.juledag, før  jeg sannsynligvis kjører henne til Sola søndag.
I dag hadde jeg besøk av min kjære Kardis Hetland med sine to barnebarn, Tine Rubina og Jørgen Mikal. Kardis har holdt liv i meg i 25 år i mitt andre hjem, Grand Hotel. Hun kommer til meg lille julaften med en overdådig julekurv, og barnebarna får med seg hver sin reveungehale. Den de fikk i fjor var konen, og i år fikk de mannen. Så nå har de et reveektepar hver. Bare den happeningen alene ga meg nok sosial bensin til å vare helt fram til nyttår. I tillegg har jeg et sånt spennende sosialt liv i Saloon Kakadu hele året gjennom at jeg foretrekker fred og ro i julen. Jeg slipper familiekrangler og alt det som følger med av for mye alkoholbruk.

Jeg blogger ikke dette for å digge meg sjøl, men rett og slett for å nyansere bildet om såkaldte "sosiale tapere som sitter forlatt og ensomme på juleaften". Jeg kjenner også andre som foretrekker å være alene den dagen uten alt dette gavestyret og stresset. Og de er sandelig min hatt ingen sosiale tapere.
Selvfølgelig finnes det mye ensomhet på julaften. Og ikke bare på juleaften, men hele året. Vi lever nemlig i en så tvers gjennom-materialisert og overfladisk sivilisisasjon at det i seg selv masseproduserer ensomme sjeler. Og det er uhyggelig å konstantere at Ole Paus har helt rett. "Vi har alt , og det er alt vi har". I en sivilisasjon hvor vi vet prisen på alt, og verdien av ingenting. Og slett ikke det som virkelig betyr noe.

For nå har dette billig-hysteriet tatt fullstendig overhånd. Det er blitt den nye religionen. Rabatter, ta 5 og betal for 3, priser som alle ender på 99 osv. osv. Handelsstanden behandler oss alle som idioter. Det alle burde være opptatt av er å få mest mulig for pengene! Og det betyr ingenlunde alltid den laveste prisen. Men hvilken opplevelse, mottagelse, veiledning, kompetanse, trygghet, garanti osv. som er innbakt i prisen.

Så, nå får det være nok i denne omgang å opptre som helvetespredikant. Til mine bloggleseres informasjon så smilte jeg ekstra bredt når jeg skrev de siste setningene. Humør og selvironi er viktig for helsen.
Jeg vil ønske alle mine blogglesere en jul av et kaliber, som gjør at de  i årene fremover vil se tilbake på julen 2014 i et varmt og lysende skjær. Lev med dine nærmeste , mens du kan. Det er for sent å ta seg tid når det hele er forbi!  Livet er akkurat nå !  I dette øyeblikk!   GOD JUL!



mandag 22. desember 2014

Store fordeler med one-man operation

I 1987 hadde jeg Djevelens valg. Enten å legge ned en butikk som ikke gikk godt i det hele tatt. Eller å fortsette alene og låse meg til et fengsel for resten av min tid uten eneste dag med ferie. Vi var for mange sportsforretninger i Egersund, og ingen var noen gullgruver.
Da lanserte jeg slagordet som viste seg å være en genistrek- og er blitt et innarbeidet begrep i Egersund siden unnfangelsen- nemlig trøtte tirsdag. Det som inspirerte meg var navnet på den legendariske travhingsten Rex Rodney. Trøtte tirsdag er like melodiøst-og-i tillegg humoristisk. Jeg hadde en lenger plan. Og det var at jeg skulle en dag drive en så spesialisrt butikk som det bare var en av i hele verden (å jada!), og at jeg derfor kunne la trøtte tirsdag bli avløst av daue November.
Mine blogglesere vet at dette nå i 2014 er et faktum. Trøtte Tirsdag og undertegnede har hatt en meget lykkelig "skilsmisse" for mange år siden, og begge klarer seg utmerket godt på egen hånd.
En annen "stabukk" som driver en helspesialisert en-manns-butikk, ble nylig intervjuet og uttalte følgende:" Å ansette flere er uaktuelt. Det blir for dyrt og byråkratisk. Arbeidsgiverne blir pålagt alt for mye ansvar av myndighetene.  Medlemskap i en kjede blir aldri aktuelt. Forpliktelsene er for store, og de krever tvangssalg av varer. " Ingen i Norge kan være mer enig med han enn jeg i så måte.
En annen side er at du er uendelig mye mer økonomisk sårbar med et par ansatte, enn alene, hvis sykdom skulle inntre. Det opplevde jeg selv da jeg måtte hjerteopereres. Jeg slapp å ofre butikken en eneste bekymret tanke de to måneder Saloon Kakadu var "out of operation". Ingen ansatte som kunne gjøre tabber som jeg senere måtte rette opp, et bunnsolid varelager som er fullstendig upåvirket av moter , og en økonomi som er fullstendig fri for stress. Og en pensjon (ikke allverden) som tikker inn hver måned ,og er mer enn nok for en tilværele kjemisk renset for materielle luksusbehov.
 Men jeg har på andre måter en ekstrem luksus, som er få forreningsdrivende forunt. Jeg har den totale frihet til å gjøre hva jeg vil med innredningen av Saloon Kakadu,ha  mine helt egne fleksible åpningstider, bestemme mitt vareutvalg, og -prikken over ien- jeg kan stenge av operasjonen i daue November og nokså daue Mars/April. Og ellers innimellom hovedsesongen (juli-august).
Jeg registerer med interesse at nå i julens høysesong henger det rabattplakater overalt og  julevarer i bøtter og spann til reduserte priser. Alle skryter av øking salget, men den underliggende desperasjonen og gnagende usikkerheten lar seg ikke skjule. Vi drukner i varer som ingen trenger.
Hva vi imidlertid trenger er flere nyskapninger som kaffehuset Hos Veli rett opp for Sisu. Veli har klart å etablere en lun atmosfære i Øvre Elvegaten. Jeg registrerer med største glede at der er jevt sig hele tiden. Det er en ideell plass til å pleie vennskaps- og kjærlighetsforhold. Og så er det ikke trangt, samtidig som det intimt nok. En balansegang Veli har løst fremragende. I en oppjaget hverdag trenger vi slike oaser hvor vi kan nyte den uhørte luksus det er å ha tid nok. En luksus som ikke koster et eneste øre.
Og så vil denne gang avslutte med å sitere Marilyn Monroe. Et sitat som beviser at damen ikke var noen dum blondine, som mange hevder, men tvertimot meget intelligent: "Det er ikke sant at jeg ikke hadde noenting på. Jeg hadde radioen på!"




lørdag 20. desember 2014

Sportsbransjen og de moderne butikktyver

Ideen til overskriften fikk jeg av lederen i bransjebladet Sport, som jeg fikk i postboksen i går. Nå må jeg få innskyte at jeg i dag forretningsmessig har et like fjernt forhold til sportsbransjen, som jeg religiøst har til min barndoms kulturelt lutfattige og stakkarslige sekt. Selv om sekten har fått ny leppestift (kirke) så er Talibantype hjernevasking fortsatt den samme. Men nok om det.
Redaktøren i Sport hadde tydeligvis sett det lyset som jeg selv så allerede for mange år siden. Og det var at Norge ville få tre typer sportsforretninger
Den første utgaven er de gigantiske, XXL, G-MAX og Coop Obs. Ingen andre kan matche disse på utvalg og pris innen det produktspekter de velger.
Den andre utgaven er de helspesialiserte fagforretningene som konsentrerer seg om de varegrupper som krever spisskompetanse fra selgerne. Tengesdal Sport i Egersund er et utmerket eksempel i så måte. Disse fagbutikkene klarer seg godt i framtiden.
Den tredje utgaven er de mindre fullsortimentsbutikker som kalles "generalistene" , som ikke  har lave priser og utvalg til å konkurrere med gigantene. Heller ikke har disse "i dødens posisjon" den nødvendige ekspertise til å konkurrere med de virkelige fagbutikkene. Og det er derfor denne tredje utgave sliter for øyeblikket noe aldeles voldsomt økonomisk. De skylder penger og går med store underskudd og har egentlig ingen framtid.
I tillegg er disse taperne utsatt for dobbeltangrep fra både internett og de moderne butikktyver. De moderne butikktyver stjeler ikke varer, de stjeler betjeningens tid og oppmerksomhet. De benytter tredje utgave som et gratis showrom. De bruker prøverommene til å finne den riktige størrelsen og farven, og så sier de takk for seg. Deretter er det strake veien hjem for å sjekke på nettet hvem som har det billigste tilbud på det produktet de har bestemt seg for.
Denne oppførsel brer seg mer og mer overfor mange flere bransjer. Det interessante er at "kundene" ikke ser at de sager over den greina de selv sitter på. Når disse egoistene har sørget for at nærbutikkene må stenge, da skal de samme egoister snart få merke at det blir dyrt å bruke bil for å kjøre langt for å få tak i produktene. Den gammeldagse servicen er også blitt borte.
Personlig bruker jeg , i full egeninteresse, mitt serviceinnstilte og kompetente reisebyrå Via Travel vegg-i-vegg som ordner det hele for meg på alle mine reiser. Selv når jeg skal ta ferjen til Danmark. Det koster nemlig ikke et øre mer enn om jeg skulle dillet med dette selv! Da er jeg fullstendig trygg. Jeg får svettetokter bare ved tanken på at de skulle bli borte. Men med den pengesterke, patriotiske og meget sympatiske Teigen-familien som eier, kan jeg i så måte slappe fullstendig av.
Når det gjelder moderne butikktyver så har jeg gardert meg fullstendig. Det vareutvalget jeg har i dag , finnes kun her "in the entire world". Australene skreddersyr mine egne modeller. Meget interessant og meget utfordrende. Noen  utfordringer skal man ha.
Hadde jeg i dag blitt presset inn i et shoppingsenter som kjedebutikkeier, hadde jeg følt meg som en slave. Det ville alle andre også følt, hvis de opplever det jeg gjør nå. Den totale frihet når det gjelder innredning, vareutvalg, markedsføring og åpningstider.  Så "slavene" har min fulle sympati.

mandag 15. desember 2014

Mette, Cleng og den evige kjærlighet.

Den greske sangerinnen Vicky Leandros (bor i Tyskland) har en sang med bl.a. følgende strofe: " Ich habe die Liebe gesehen, das erste Blick aus Gluck in deinem Augen". ( Jeg har sett kjærligheten, det først blikk av lykke i dine øyne".)
Jeg har i så måte vært overprivilgert. Sandelig har jeg sett mye kjærlighet! Balansert med tilstrekkelig surhet fra andre hold! Salt og pepper må også til , for at ikke det hele skal bli for søtt og dvaskt!!
Men- over alt troner det jeg så mellom Mette og Cleng på Haukeland Sjukehus. Jeg traff Cleng på Haukeland i mars. Sammen med en herre til var vi et trio som skulle røntgenundersøkes før hjerteoperasjonen. Cleng og den andre herren var begge preget av stundens alvor. Personlig så jeg ut som om jeg skulle på fest. "Jeg har kjempet det jeg kunne for å være i normalt humør i forkant av operasjonen, men å være på ditt nivå kan umulig "normale" mennesker være på før en hjerteoperasjon hvor hele brystpartiet må åpnes", sa Cleng til meg på ventereommet. Han har muligens et point der.
Vel, jeg slapp billig fra det som jeg tidligere har blogget om. Jeg slapp ny klaff (festet den "gamle" med carbontråd) og hadde ingen tette blodårer. Men Cleng fikk en mye hardere "reise". Mens jeg et par dager etter operasjonen var nede og kjøpte aviser, sto det adskillig verre til med Cleng. Og det var da jeg fikk demonstrert en kjærlighet som gjør meg varm i hjerteroten som jeg blogger dette.
Sympatiske Cleng så et som et vandrende lik etter operasjonen. Men hans elskede Mette ( de hadde holdt sammen siden 15 års alderen) vandret arm i arm med Cleng opp og ned gangene for at han skulle få mosjon.
Bare det å oppleve en så grensesprengende kjærlighet var verdt hele turen til Haukeland! Jeg glemmer det aldri. Time etter time, dag etter dag! Jeg tør ikke tenke tanken ut hvordan Cleng skulle kommet seg gjennom dette uten Mette. Da vi skiltes på Haukeland, ønsket jeg dem begge lykke til og ba dem komme innom når de engang besøkte Egersund. Jeg fortalte dem begge om at når jeg i framtiden ville høre ordet kjærlighet, ville jeg alltid forbinde dette med Mette og Cleng der de arm-i-arm vandret i korridorene på Haukeland.
Da jeg en tid etter operasjon måtte ha tre dager til ettersjekk på SUS-Stavanger, kom sykesøstrene rullende med  - hvem andre!- enn Cleng midt på natten. Hadde han sett sjaber ut på Haukeland, sto det adskillig verre til nå der. Mette og øvrige familie kranset sengen. Jeg tenkte i mitt stille sinn at dette overlever du ikke.
Da jeg dagen etter reiste hjem , måtte jeg kort og godt fortrenge Cleng, Mette og deres felles prøvelser. Det ble for smertelig å bivåne at så tvers gjennom sympatiske mennesker skulle få en slik skjebne.
Men- hva skjer så lørdag 13.desember? Inn i Saloon Kakadu kommer Cleng, Mette og et vennepar fra Sola. Sistnevne hadde hytte på Hellvik og Cleng og Mette skulle tilbringe helgenen sammen med sine venner. Cleng var i god form og Mette strålte som alltid. Cleng hadde nå vært tilbake i arbeid siden juni og var i bedre hjerteform enn noensinne.
Jeg fortalte dem alle at nå trengte jeg ingen julepresanger på flere år. Jeg hadde fått den mest fantastiske presangen som tenkes kunne. Cleng var kommet levende og offensivt gjennom sine store helseprøvelser. Jeg fortalte dem at nå hadde jeg hentet fram igjen det jeg hadde fortrengt. Og det at for resten av mitt liv vil jeg , når jeg hører ordet kjærlighet,  ALLTID se for meg Mette og Cleng der arm i arm vandret i Haukeland Universitetssykehus sine ganger og korridorer. Takk til Mette og Cleng som ga meg slik en strålende opptakt til julen 2014!

fredag 12. desember 2014

Dinglebenken skal nå få sin Dinglebok

Hvis du googler Dinglebenken får du bekreftet Internettets utrolige kapasitet. Å skrive blogger , for så å overføre dem til Facebook, er utrolig enkelt og effektivt.
Jeg må bruke bloggen denne gang til å legge "en hvit løgn" død.
Jeg har tidligere hevdet at alle Rogalands fire regioner er med "i Dinglebenken". Nå er det sant!
Dalane kom opp med ideen. Jæren produserte den fysisk. Haugalandet satte navn på åtte-seters Dinglebenken. Ryfylke, v/ Sigrunn fra Imsland, har i dag beordret  at dinglebenken skal ha sin egen Dinglebok.
 Jeg har tidligere hevdet at eikematerialet kom fra Ryfylke. Det var en hvit løgn, ettersom det ikke er så mye eik i Ryfylke. Men jeg måtte jo få regnestykket til å gå i hop på et vis.
Dinglebenken skal bli en legende, og nå med egen Dinglebok (gjestebok) skal den bli et reisemål i seg selv. For hver dag som går, ser jeg  hva dette magiske møbel til nå har betydd for min livskvalitet. Den har vært den endelige billetten ut fra en påtvunget yrkessituasjon som "selger".
Nå er jeg historieforteller, "predikant", tilrettelegger, dirigent, hovmester m.m. alt ut fra hva den sosiale setting tilsier. Gru og skrekk hvis jeg skulle måtte fortsette stresset med å måtte selge. Flatt og uinteressant. For meg subjektivt! Ettersom vi alle heldigvis er forskjellige, stortrives mesteparten av de butikkansatte bak diskene som selgere. Uten dem hadde ikke det moderne samfunnet gått rundt!!!!  Men en komplisert intellektuell som meg skulle egentlig vært foreleser i  historie på universitetet.
Som det nå er foreleser jeg faktisk  i krigshistorie hver eneste dag. Det gjelder historien om de to australske flygerne som døde i kratsjen på Hovlandsheia i 1942. De som sitter på Dinglebenken er lutter øre.
Når jeg skal opptre som predikant, dikter jeg opp følgende historie rundt en ekstra flott stav av en rettvoksen einer (ca. 2 m høy). Den fikk Saloon Kakadu i gave i fjor av en person fra Nord-Norge.
Jeg forteller at etter at denne majestetiske staven kom på plass i Saloon Kakadu, fikk jeg mail fra St. Peter i Himmelen om at Moses truet meg  med et søksmål i mangemillonsklassen.Moses hadde nemlig fått overført bildet av staven via sosiale medier. Det resulterte i at han (selveste Moses!) hadde fått totalt nervøst sammenbrudd. Det var først nå han forsto hvorfor han hadde virret rundt i ørkenen i førti år med Israels stamme uten å komme seg ut. Han hadde ikke hatt den riktige staven!!
Med slikt søksmål hengende over meg, måtte der handlingt til- lynraskt. Men hvordan?
Vår Herre bønnhørte meg. Han sendte inn en herre som hadde hørt om det truende søksmål. Sistnevnte hadde med seg en interessant stav i einer, men ikke i nærheten av selveste Majestet-staven.
Jeg mailet bildet av begge staver opp til Moses og St. Peter og informerte dem om følgende:
Moses skulle få gå først når han i tidens fylde skulle  lede Saloon Kakadus stamme inn i det lovede land. Bak-laaaangt bak- skulle sykkelreperatøren danne baktropp og skulle allernådigst få ha med seg den myyyye mer beskjedne stav.
Var dette scenarioet akseptabelt for Himmelen?
Etter kort stund kom mailen.  Meget akseptabelt.  Søksmål frafallt!!!!



 

Smertefull rygg, forstuet hånd og livskunst

Som innfødt i det gamle bondesamfunnet i Bjerkreim var jeg opplært til aldri å klage, arbeide hardt, holde seg unna doktorer(!!) og alltid sammenlikne seg med andre som har det så mye verre. I tillegg fikk jeg inntrykket i ryggmargen litt bondepoesi fra min kjære moder: "Lykken er ikke den skjebnen du får, men det sinn med hvordan du bærer den (skjebnen). Altså: "Ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det".
At jeg i skrivende stund kan behandle mus og tastaruret på PC-en uten påtrengede smerter i fingre, hender og rygg(!) vil jeg aldri  mer ta som en selvfølge.
Jeg liker ikke å snakke om sykdom, langt mindre tenke høyt om dette på sosiale medier. Men- jeg regner med at dette kan hjelpe enkelte å forstå den ekstreme visdom det er i å alltid sammenlikne seg med andre som er mye verre stilt- eller en egen situasjon tidligere som er verre enn dagens!
For en måneds tid siden tok Fanden bolig i min rygg og armer. Det betydde at når jeg spaserte føltes det ut som jeg ble stukket med 1000 kniver i ryggen. Det samme når jeg satt, og det samme som når  jeg lå i sengen. Hostet jeg, var 10000 kniver i virksomhet. Å bruke fingrene på tastatur og mus det samme. For å gjøre historien kort. Det var bare å møte opp på jobb om morgenen med maks to timers søvn, uutholdelige smerter, bite tennene sammen og late som ingenting. Og presse seg igjennom og ta det som en virkelig utfordring. Og det er sikkert- å fortsette aktiviteten som før, er den beste medisin.
Jeg tror ikke en eneste besøkende i Saloon Kakadu merket noe som helst. Humøret og min alt for mye prating var akkurat som før. Gradvis ble det bedre. Jeg fortrengte hele greia og observerte at det var en ny "normal situasjon" som ville går over. Forhåpentligvis ville det da og bli mer elegant behandling av kniv og gaffel.
Men- Fanden hadde mer på lur. Som jeg danset en morgen alt for fort ned den ene bratte trappen i mitt gamle hus en mørk morgen , trådde jeg feil på et av de siste trinnene (takk og pris) , fikk overbalanse og landet i bunnen med venstrehånds langfinger og pekefinger først. Forstuingen gjorde at hånden raskt så ut som en halvveis oppblåst ballong. Så nå hadde jeg en venstrehånd med 50 % førlighet og en høyre med 80%. Det er da du oppdager hvor totalt hjelpeløs du er overfor alle hverdagens nødvendige gjerninger. Den uke som nå er passert, skal jeg huske for resten av mitt liv. Det  er aldeles ingen selvfølge med to funksjonerende hender. Det jeg tenkte på var at mennesker med fremskreden revmatisme må leve med en adskillig verre situasjon resten av sitt liv.  Jeg visste at for meg var dette en overgangsfase. I skrivende stund er ryggen sånn noenlunne, førligheten i høyre hånd nær 100 % og venstre ca. 80 %. Å bruke PCen er like smertefritt som før.Det samme med nøkkelkopiering.
Kombinasjonen av bondeoppvekst, og det at jeg som selvstendig enkelmannsforetagende bare måtte komme meg på jobb, gjorde at jeg yrkesmessig kom meg gjennom dette uten de største problemer. Den største utfordingen var kniv og gaffel.
Hadde jeg arbeidet i eks. det offentlige, skulle jeg uten minste problem fått en lege til å sykemelde meg for kortere eller lengre periode. Og det uten at det var minste grunn til beskyldning om utnytting av systemet.
Så derfor- har du muligheten- bit tennene sammen og vit at det alltid er noen som har det verre.
Så håper jeg at jeg etter julegalskapen kan få oppsøke en en fysioterapaut og få ut den siste rest av Fanden. fra ryggen.
 
 


torsdag 11. desember 2014

Fasttelefonen, faxen, videospilleren og Anna Lovinda.

Jeg har en fax som, i likhet med skrivemaskinen, er nærmest blitt en museumsgjenstand. Jeg trodde lenge at disse kunne jeg ikke leve mitt aktive sosiale liv uten. Så feil går det an å ta.
Så hadde jeg også en fasttelefon. Den er nå blitt erstattet av Iphonen fra Apple. Fasttelefonen har jeg ikke savnet et eneste sekund.Men det er jeg som har total kontroll over Iphonen. Det omvendte er desverre den nakne sannhet for mesteparten av smarttelefon-brukerne verden over. Det skremmende interessante er at stadig flere, ikke minst unger fra 6års-alderen får nakkeplager grunnet den unaturlige vinkel nakken får når du "bor i og sjekker mobilen" hele tiden. Så ikke bare er smartphonen blitt den nye , og totalt kontrollerende diktator for verdens befolkning, men den representerer også en ikke ubetydelig helserisiko!! Pluss at den kan være særdeles usosial. Å, jada!! Foreldrene prioriterer smartphonen framfor ungene!!!
Når det gjelder videospilleren, så var jeg iallefall sikker på at den kunne jeg ikke greie meg uten. Den gjorde det mulig å ta opp programmer på TV, spesielt krim og Tour de France. Men det var før jeg kjøpte den siste og nyeste riksboksen med opptaksmuligheter og lagringskapasitet 250 timer. Jeg vil på det instendigste anbefale mine blogglesere å vurdere innkjøp av denne genistrek. Å ta opp programmer og spille dem av går som en lek. Nå kan jeg eksempelvis se det minneverdige KORK-programmet med Ole Iversen til "evig tid". Videospilleren skal jeg bruke til å ta opp Tour de France ettersom jeg abbonnerer på Viasat og har ikke TV2 i riksboksen.
Men på et område rikker jeg meg ikke en millimeter når det gjelder å være "moderne". Og det er min evig elskede damesykket Anna Lovinda. Årsaken er at det er sannsynligvis verdens mest genialt konstruerte sykkel. Den er en Crescent og produsert i sin tid i Varberg i Sverige. Blandt verdens sykkeleksperter er  enigheten stor når det gjelder dette legendariske svenske sykkelmerke. Når det gjelder å overføre muskelkraft effektivt gjennom rammen direkte på hjulene har Crescent knapt hatt sin make. Desverre har produksjonen flyttet til Østen, i likhet med DBS og mange flere kjente merker.
Og så er det så at "damesykkel" er den sikreste rammeskonstruksjon når du sykler på glatt underlag. Det vet jeg bedre enn noen. Moderne sykler er for innviklet konstruktert med alt for mange unødvendige gear. Og ettersom de fleste syklister ikke er nøye nok med korrekt rammestørrelse, resulterer dette ofte i stressnakke ettersom avstanden mellom sete og styr er for stor.Sett albuen i setespissen og strekk ut fingrene Da skal avstanden mellom fingertupp og styr helst ikke være over en fingerbredde.
Husk  dette viktige råd neste gang du kjøper sykkel.
Og kjøp riksboksen med opptaksmuligheter! Det vil du ikke angre på.
Dette var dagens forelesning.


mandag 8. desember 2014

Da KORK kom til bygdesenteret Egersund

NRK hadde på lørdag et gjennomført program om da KORK (kringkastningsorkesteret) besøkte "bygda" Dalane og "bygdesenteret" Egersund. Det eneste som skjemmet ørlite (sett fra min subjektive side) var fokuset på kirker, bedehus og folketom by.
Men uansett var det en fenomenal Dalane-reklame. Og den store stjerne var selvsagt vår alles kjære musikkgeni Ole Iversen. Egentlig kunne programmet bare dreiet seg om ham. "Anmeldelsen" av programmet i kortform er "varmt og rørende". Interessant var det også at det var brukt mye tid på sangerinnen Moi fra Hovsherad. Hvilket betyder at Hovsherad er solid plantet i "bygda" Dalane. Det kunne forresten vært litt mer fra Bjerkreim, ettersom også Sokndal fikk sin del av oppmerksomheten.
Jeg har et spesielt godt forhold til Ole Iversen. Vi har god kjemi , og så er han så inderlig ekte, uten minste antydning til "de vanligs skrøpelighetssynder" som surhet,smålighet,stakkarslighet osv.
Da jeg snakket med ham på fredag strålte han som en sol og utbrøt gledesstrålende" i morgen skal jeg bli berømt!" Og nå er Ole blitt nasjonalkjendis, og en fenomenal ambassadør for det beste menneskelig "bygdesenteret" Egersund har å by på.
Samtidig som jeg gleder meg over all den virak Ole fortjent måtte få, misunner jeg (positivt) hans musikkbegavelse. Den som kunne hatt en slik musikkforståelse! På det området føler jeg meg absolutt som psykisk utviklingshemmet.
For meg var det interessant å observere hvor mye råmateriale som ligger til grunn når en kvalitetskanal som NRK går til verks. Jeg hadde fredagen besøk av et team i Saloon Kakadu som skulle gjøre en del opptak vedrørende undertegnedes musikksmak. De var lenge i huset. Råmaterialet kokte ned til tre innslag på ca.2 sekunders lengde hver. Det var mer enn nok. Interessant var det at på lørdagen kom den kvinnelige regissør og sjef for hele NRK-gjengen på  besøk. Hun bare mått få prøve 8 seters dinglebenken som hun hadde hørt så mye om. Hun satt glad og fornøyd både lenge og vel og dinglet med sine velformede ben.
I det hele tatt har dette være en kalashelg for "bygdesenteret "Egersund når det gjelder markedsføring. Så mye tilreisende som det var under julebyhelgen har det nok ikke vært i hele Egersunds historie. Og dette er er prosjekt som ikke kan kopieres. Settingen, de syngende munker, Globen og det hele. Og så er det hele gratis. Akkurat det siste moment reagerer mange tilreisende med vantro på.
Og nå med Ole Iversen som en fremragende ambassadør-kjendis er bygdesenteret Egersund virkelig i siget. Jeg tror faktisk det er en fordel for samarbeidet i framtidens Dalane at de 24000 bosatte i regionen oppfatter Dalane som felles bygd. Og så kan egersunderne kokettere med at de bor i et av Norgest mest koselige bygdesentere. Med en mer og mer legendarisk Juleby og Oktoberfestival. Og det unner sentrums-egersunderne alle i bygda Dalane å ha litt eiendomsforhold til.
Jo mer jeg tenker over det, jo mer ser jeg at KORK , med å kalle hele Dalene for "bygd", har begått en psykologisk genistrek. Som innfødt Bjerkreimsbu og samtidig svoren sentrumsegersunder, seg jeg at begge føler seg meget vel med å bo i felles "bygd". Takk KORK for landets mest elegante og smertefrie kommune-sammenslåing! Og takk til alle deltakerne i det flotte programmet på lørdag  og med Ole Iversen som selveste musikk-majesteten! Hear, hear, hear!

torsdag 4. desember 2014

Bedehuset, misjonshuset, sektene , Jesus og Den Onde

Når mennesker opplever totalt misbruk av , enten alkohol eller religion i nærmiljøet, er faren stor for at hatet mot et av fenomenene blir så stort at du skyller ut barnet med badevannet. Du stempler all alkohol, eller all religion, som en ødeleggende forbannelse. Så feil går det an å ta.
For min egen del produserte min barndoms sektebakgrunn intet som helst hat, men total avvisning av all form  for  religion som organisert sinnsykdom og åndelig aids. Men så gikk årene...
Det eneste syn på religion som, for meg,  har vært urokkelig uforandret alle disse årene er at de lokale sekter blir drevet av Den Onde. Og at Den Ondes lakeier holder 98 % av medlemmene som åndelige fanger.
Når det gjelder resten av den organiserte kristendom i regionen Dalane, har jeg totalt forandret syn på de som sokner til Misjonshuset i Egersund. Når et miljø som dette frembringer flere kulturprisvinnere i kommunen Eigersund, snakker vi like mye om en kulturell bevegelse, som religiøs. Årets kulturprisvinner Magnhild Hadland er en berikelse for enhver lokal sivilisasjon. Eigersund hadde vært mye fattigere uten denne solstråle av en meget begavet sangerinne. Likedan hadde vi vært også mye fattigere uten en annen solstråle, Siw Grethe Bøhn-Pettersen. Ikke bare gleder hun oss regelmessig med sine eminente tegninger i lokalavisen, men hun har også vært en av bærebjelkene i Julebyen ved sin regi i fenomenet Globen. Fullt fortjent kulturpris.
Jeg er som medmenneske uendelig glad i både Magnhild og Siw Grethe. Derfor har jeg informert dem begge om at det er tre elementer som er bomsikre i min personlige, paradiske himmel. Det er uutømmelige mengder topp kvalitets-rødvin. Og så er det at mens Magnhild synger himmelsk hele tiden , skal Siw Grethe fly rundt med nusselige englevinger. Og så er det noen momenter til, men de overlater jeg til mine leseres respektive fantasier...
Som etterretningsoffiser i Heimevernet lærte jeg om noe som het SITRAP, hvilket er forkortelse for situasjonsrapport. Derfor skal jeg i denne omgang slutte med å foreta, fra mitt høyst subjektive ståsted, en religiøs SITRAP  for Eigersund Kommune.
Det tidligere puritansk-pietiske-bedehus-avholds- Eigersund er for lengst historie. Intet understreker det bedre enn at vi nå har Oktoberfest med øl produsert av lokale Berentsen Brygghus som ligger helt i Norgestoppen når det gjelder kvalitetsøl. Vi har hatt Vinmonopol nå i 28 (!!) år , og det er øl i alle matvarebutikker.
Mørkemanns-bedehuset er historie. Menighets-misjonshuset er en kulturell kraft og har sitt noe troskyldige forhold til Jesus. Ingen tar skade av disse sympatiske menneskers religionsutøvelse. Det øvrige kristenliv har også fornyet seg i takt med tiden.
Ikke minst den største av sektene, Samfundet med kirke i Årstaddalen, har revolusjonert seg da de gikk bort fra bukseforbud for damer. Det er en humørfull gjeng som er like mye et forretningsforetagende, som religiøs. Jeg er ikke minste i tvil om at du kunne drevet både det ene og det andre (tenk selv) og vært fullverdig medlem, sålenge du hadde "den eneste rette dåp" og betalte godt med skatt. Min barndoms sekt er den eneste som er uforandret. Der har tiden stått stille når det gjelder undertrykkelse av kvinnene. Det er fortsatt bannlyst med funksjonelle bukser. Det skal være "dydig og gudelig" skjørt. Aller helst burka! Det er den selvgode og diktatoriske ledelsens store drøm i denne avdeling av Den Ondes undertrykkende diktatur.

 




onsdag 3. desember 2014

Da jeg bar Jesus Kristus og Jomfru Maria

For nordmenn flest er franske Korsika et ukjent og eksotisk reisemål. Ajaccio er den største by, hvor forøvrig Napoleon ble født. I den indre by rotet jeg meg inn i et trafikkinferno uten like i 1997. At jeg klarte å komme fra det uten en eneste skramme på leiebilen, regner jeg som en av mine aller største motoriserte trafikkprestasjoner. Øya er omtrent som størrelse med Rogaland , og den høyeste fjelltoppen er Monte Cinto på 2706 m.o.h.
Det som gjør Korsika enestående i verden er den helt særegne og intense lukten fra en spesiell busk. Jeg har snakket med norske sjøfolk som har erfart det samme som Napoleon. Fra milevis ute i Middelhavets mørke kan du fra skipet oppleve denne lukten som har sterkt innslag av parfyme i seg. Jeg forstår utmerket godt hva Napoleon snakker om. Den voldsomme og magiske natur og like magiske byer glemmer jeg aldri,  men lukten river ennå mer intenst i mitt indre den dag i dag bare jeg hører navnet Korsika.
Jeg hadde lest meg opp grundig på forhånd vedrørende Korsikas historie og utrolig varierte natur.  For øvrig er gjennomsnittshøyden over havet henimot 600 m! Det var med store forventninger jeg landet påsken 1997 i Bastia. Etter overnatting satte jeg kursen inn mod midten av øya og Monte Cinto. Været var en enorm skuffelse. Det var tykk tåke ca. 200 m.o.h.. Jeg ble mer og mer frustert. Jeg måtte bare "få det ut av systemet". Jeg parkerte leiebilen på en slette, gikk ut og knyttet neven i retning det berømte fjell. "Korsika, du er en bløff. Og dette skal liksom være skjønnhetens magiske øy !" skrek jeg ut mens jeg fektet med armene og danset krigsdans helt i min egen verden. Det jeg ikke observerte i min boble, var at bilistene som passerte den sinnsyke galningen, først slakket av , og så ga full gass for å komme seg lengst mulig vekk fra dette dansende vesenet øyeblikkelig!
Og akkurat da skrikingen og dansingen var på mest intense, revnet skydekket , og Monte Cinto åpenbarte seg i all sin mektige snøkledde enormitet.  Og fra da av var ekspedisjonen et eventyr for livet.
Et annet og uforglemmelig minne er noe som ytterst få nordmenn har opplevd å delta i. Og det er korsvandringen på Langfredag. Jeg overnattet to døgn i byen Olmeto på et helt egenartet hotell bygget kun av stein! Langfredags ettermiddag var jeg innom kirken og kom i snakk med presten som faktisk behersket engelsk! Han oppfordret meg til å være tilskuer til korsvandringen om kvelden. Det var påskens høydepunkt, og det skulle komme tusenvis av tilskuere fra hele regionen.
Vorspielet i kirken, før vandringen gjennom Olmetos krinkler og kroker, var et voldsomt skuespill med pauker, basuner, romerske soldater og det hele. Så startet prosesjonen i kirken. Først noen prester, så en tung Jesusfigur på en flat palle  båret av fire mann fulgt av avløsere. Derettet er liten åpning før neste ansamling geistlige kom vandrende foran Jomfru Maria, som hadde samme transportopplegg som Jesus Kristus. Ettersom jeg satt på benken nærmest døren, var jeg frekk nok til å sprette inn blandt de første avløserne. Resultat? Etter vandring gjennom trange smau og gater, var det min tur til å bære Jesus Kristus!! Jeg satte opp en meget gudelig mine mens vandringen fortsatte gjennom dette hav av mennesker. Da det var min tur til å få avløsing, så jeg kirken 100 meter borte. Sandelig skulle jeg også bære Jomfru Maria! Jeg slapp meg bakover og overtok det ene håndtaket på Marias palle. Derfra, med et enda mer gudelig uttrykk i ansiktet, bar jeg sammen med tre andre "sanne troende" Jomfru Maria helt fram til alteret. Amen!


tirsdag 2. desember 2014

Kontakt med den engelske fattigdommen i 1959

Det meldes nå fra seriøse tidsskrifter at fattigdommen  er i ferd med bite seg fast i stadig større del av den engelske befolkningen. Det mest tragiske er at en sjokkerende stor prosent er ungdom i "sin beste alder" som ikke engang har råd til å kjøpe seg den nødvendige mat, men er henvist til suppekjøkkener. Ingen mat, ingen bopel, ingen framtid.
Etter å ha lest siste artikkel om dette triste emnet, kom jeg til å tenke på en underærnært engelsk jente som tilbragte sommeren på nabogården til mitt kjære Hovland sommeren 1959. Flere underærnærte barn fra fattig-London ble den sommeren sendt til Norge for å få nok mat og frisk luft hos vertsfamiliene.Et av disse barna var en liten jente som skulle bo hos politi Reinhard Andersen med frue Betsine og Gunn og Per. Familien Andersen tilbrakte hele hans sommerferie på Hovland for å hjelpe Betsines familie i slåtten.
Jeg fant tonen med en eneste gang med denne underærnærte og forpjuskede jentungen. Grunnet alt for lite mat var hun kortvokst. Å se hvordan hun blomstet opp denne sommeren på Hovland tilhører et av mitt livs aller mest bevegede kapitler. Jeg hadde faktisk fortrengt det. Jeg øset over henne alt det jeg kunne av mitt ikke helt ubetydelige humør. Og sandelig fikk denne ytterst forsømte jentungen for første gang i sitt liv mat nok! Jeg på min side fikk praktisere min engelsk.
Jeg har glemt navnet på henne, men hennes stadig mer strålende ansikt gjennom denne sommeren, det ansiktet vil følge meg i et helt egenartet skjær i evigheters evighet.
At stadig flere millioner engelske barn 45 år senere er i ferd med å lide samme skjebne er det resultat du får når du parer den amerikanske krokodille-kapitalismen med et fortsatt sjokkerende klasseskille i et England. Det mest uhyggelige nå er at det er ikke de forskjellige lands regjeringer som styrer skattepolitikken som skulle legge et sivilisert grunnlag for en anstendig velferd for alle og enhver, uansett sosial bakgrunn.
De som styrer mot et så lavt skattenivå som mulig over hele verden, er de virkelig store haiene og krokodillene i denne kyniske utgave av menneskerasen. Og det er de multinasjonale konsernene! De driver ren utpressing mot de forskjellige lands regjeringer. De shopper skattelette på tvers av landegrensene. Får de det ikke som de vil, forflytter de bare virksomheten til et annet land som spyttslikker dem.
Vi aner det allerede i Norge. Den blå/blå regjeringen skal nå sette ned skattenivået for "forretningsfolk og bedrifter",for å "harmonisere" bedriftenes skattenivå med land "vi kan sammenlikne oss med". Og det tar de igjen med å skru skattenivået opp på vanlige folks boliger, bl.a. For ikke å snakke "plastposeavgift".
Verden beveger seg tilbake mot en fortid vi alle trodde skulle være en saga blott i det "teknologiske opplysningssamfunn". Vi er i ekspressfart tilbake mot husmanns-samfunnet. De stakkarne levde på nåde av storbonden , med slaveri, sesongarbeid og uten å eie nåla i veggen.
Jeg ser det samme mønsteret tegne seg nå. Nå er storbonden blitt erstattet av de internasjonale konserner, banker, forsikringsselskaper og et arrogant byråkrati.
Husmannen er blitt erstattet av en stadig økende masse verden over som kalles "ansatte på korttidskontrakter". Det medfører utrygghet når det gjelder deres økonomiske framtid. De får ikke lån til å kjøpe et enkelt husvære. De har ikke råd til utdannelse (burde vært gratis) osv. osv. De er den moderne tids utgave av jordens fordømte.  Og da er veien kort til å bli et lett bytte som lydig redskap for et satanisk, morderisk "religiøst" system. Som kapitalismen sår, så skal den høste!!

mandag 1. desember 2014

Løgnen om den amerikanske drømmen.

Det har nærmest vært en urokkelig religiøs sannhet blandt norske USA-tilbedere at "over there" kunne du realisere dine drømmer og bli rik i en fei. Vel nok er det ennå mulig, grunderne av Google, Facebook, Amazon m.flere kan tas til inntekt for akkurat dette syn. Men den brede virkelighet er en helt annen.
Det er vanskeligere i dag å klatre sosialt i USA enn i Norge. Samtidig er gapet mellom de virkelig rike og de millioner på minste lønn,  i ferd med å vokse noe aldeles uhyggelig. Middelklassen er på vei til å bli radert ut.

Fra mitt ståsted kontrolleres nå USA av noen få "familier", akkurat som i mafiatiden.  Du har "bankfamilien", "forsikringsfamilien", "forsvarsindustrifamilien" og "legemiddelfamilien".
Resultatet er at den vanlige amerikaner må leve under et evig helsestress! Og  helsetrygghet, som for oss nordmenn er en selvfølge, er for flere og flere amerikanerne en uoppnåelig drøm. Og nettopp "helseforsikring" må fra mitt subjektive ståsted være en av menneskehistoriens mest kamuflerte ,effektive og organiserte pengeutpressingsmetoder. Det har jeg sett klart fra dag en.
Og så har du"sukkerindustrifamilien" som sørger for at den jevne amerikaner snart er et vandrende fettberg grunnet inntak av alt for mye sukker i mat og drikke. Og det er disse forspiste og fattige som trenger helsetrygghet mest. Og disse er selvfølgelig helt uinteressante for "forsikringsfamilien" som kun er interesserte i friske mennesker som betaler et femsifret beløp pr. måned til "beskytterne". Mafiaen på Sicilia er jo bare smågutter i sammenlikning, sett fra mitt helt subjektive ståsted.
Årsaken til finanskrisen nå er rett og slett at "bankfamilien" tjente enorme summer på å gi råtne lån. Og da det hele raknet, ble tapene veltet over på skattebetalerne. Når det er penger å hente, privatiseres fortjenesten ( enorme "bonuser" og lønninger til lederne), men når det er penger å tape, sosialiseres tapene. Bonusene til lederne blir ikke redusert med en eneste cent! Og legg merke til at når noen på den moderate venstre fløy påpeker dette, blir de stemplet som "sosialister" og "kommunister".
Like grunnfalsk som "den amerikanske drømmen" er forstillingen om "den amerikanske friheten". I virkeligheten går "friheten" ut på å underkaste deg som slave under dollaren. Det er usigelig ironisk at nettopp på dollarsedlene står trykket "In god we trust" (vi stoler på Gud). Og den guden er jo mammon.Når den primitive pengegriskhet blir organisert på tilstrekkelig høyt nivå, blir samfunnet et gigantisk fengsel for de jordens fordømte som  befinner seg helt neders på stigen. Og de får aldri sjansen til å klatre et eneste trinn.

Da jeg i forbindelse med min hjerteoperasjon erfarte den enorme tryggheten det norske helsevesenet gir, måtte jeg reflektere over hva som hadde skjedd med min tilværelse hvis jeg hadde bodd i USA. Jeg turde nesten ikke tenke tanken. Og hvis jeg i tillegg skulle vært gjeldsslave!!
Jeg er på ingen måte imot private helseinstitusjoner. De vi har i Norge er et helt nødvendig korretktiv til et helsevesen som kan være for tregt og byråkratisk. Helst skulle fordelingen vært 50/50. Da holdt man de "pengriske" i sjakk, samtidig som de "demokratiske" måtte skjærpe seg hele tiden. På den måte blir pasientene vinnerne i et helsevesen som sammenlignet med cowboykapitalismen er et paradis.