Islams hjernevaskende virksomhet, med Saudi-Arabia og IS i spissen, har som endelig mål totalt verdensherredømme. Det betyr at alle levende vesener skal fullstendig underkaste seg Allah, uten å stille en eneste kritisk tanke. Nå må jeg i samme åndedrett tilføye at det er like stor forskjell på muhammedanerne verden over, som det er mellom de kristne. I fra de helt liberale til de helt fanatiske. Den muslimske filosofen Ibn Rushd sier: "Det er utenkelig at Gud ville gi oss fornuft, og deretter gi oss en religion som går mot fornuften".
Hvilket betyder at alle religioner som forkaster fornuften og nekter medlemmene å stille fornuftige og kritiske spørsmål, er en kombinasjon av åndelig svindel og åndelig slaveri. Og resultatet er milliarder av "åndelige zombies".
I min barndoms sekt bestående av , religiøst sett, åndelige pygmeer, står det klart at (at hvis det er åndelige ting man ikke forstår) , skal man ikke gruble derover med menneskelig fornuft.
Når man ser jødene med sine hodeplagg, sorte kapper og lange fletter der de dundrer hodet mot muren i Jerusalem, er det like tragisk som det er komisk. Men jødene har sterk konkurranse på området.
Men den steinharde kapitalisme, med USA og Sveits(!) som yppersteprester er nok den religionen (åjada) som har hjernevasket flest. Tvillingsjelene materialisme/kapitalisme har funnet sitt eget halleluja som gjør at vi alle får dånedimpen. Og dette flerfoldige halleluja er "tilbud, sesongsalg, rabatt, 99 priser og hele kostebinderiet av lureri".
I stedetfor å stille seg spørsmålet :"Hva får jeg egentlig tilbake for det jeg betaler" , er vi opplært til å tro at laveste pris er beste kjøp.
Denne problemstilling har oljebransjen brutalt fått erfare. Utenlandsk verft som har fått tilslaget på rigger fordi de hadde "laveste pris" har enkelte ganger levert et slurvearbeide som har gitt norske verft store reparasjonsoppdrag. Og totalprisen har blitt svært mye høyere enn om norske verft hadde fått oppdraget og levert et seriøst fagarbeide fra første stund.
Den nye folkesporten "billige flybilletter" og "billige hotellovernattinger" blir ikke alltid så billig når alle ekstrakostnader tas med.
Ganske elementært. Et hotell i en større by skal ha 1000 kr. pr natt. Et annet 1500. Utfra logikken til rabattfantomene om å kun fokusere på prisen, skal da det "billigste" være "det beste kjøp". Men de som vil "ha mest mulig for pengene" studerer beliggenheten av disse to hotell nøyere. Det "billigste" viser seg å ligge langt fra sentrum som igjen betinger mye tid og transportutgifter for å komme fram til opplevelsene i sentrum. Det "dyreste" ligger midt i sentrum med "alt" i gåavstand.
Jeg kunne tatt med mange liknende eksempler.
Eksempelvis de som har spart 10 øre på bensinen, etter å ha brukt tid og bensin på å cruise rundt og sammenlikne. Og når de først er inne i den "billigste bensinstasjonen" røsker de like godt med seg et par pølser med "alt" til 100 kr. pr stk.
Den mest vanvittige adferd i så måte står nok den kvinnelige del av befolkningen for. Hvor mange millioner (åja!) plagg ligger rundt i klesskapene som aldri blir brukt. De ble kjøpt fordi de var på "tilbud". Men, hvis vi alle oppfører oss 100 % økonomisk fornuftig, kratsjer dette kunstige oppbygde " materialistiske søppelsamfunnet" fullstendig. Det var ikke bærekraftig. Den som lever får se..
lørdag 28. april 2018
tirsdag 24. april 2018
Kjører fem ord SP mot undergangen?
Et engelsk ordtak sier: "Du er herre over det ord som ikke er sagt. DET TALTE ORD ER HERRE OVER DEG". For ikke å snakke om det skrevne ord i disse sosiale media tider.
"Vi vil ha f.... di". Denne korte setningen sendt fra en mobil til Liv Gerd Navarsete for to år siden kan faktisk være starten på Senterpartiets avvikling. I fylla gjør vi mye rart som vi angrer dyrt på i ettertid. Spesielt i Trøndelag. Det viser en interessant artikkel i Aftenposten nå lørdag. Men når fremtredende SP-politikere med nestlederen i spissen samles til et tydeligvis meget fuktig møte, og resultatet blir en mail av mest primitive sort som ingen av deltakerne vil ta ansvaret for, da er det ikke privat lenger.
Nå har den høyprofilerte nestlederen trukket seg fra vervet. Han burde ikke være den eneste. For en uopprettelig skade er skjedd for SP i disse me#too-tider. For alle oppegående nordmenn og nordkvinner har fått hakeslepp av hva som nå som utfolder seg for åpen scene på landsbasis. En ting er den sjikanerende og primitive mailen fra kloakken, men det er feigheten fra de impliserte som , iallefall for meg, er mest skremmende. Og ikke minst den manglende handlekraft fra lederen av SP i denne meeget utfordrende situasjon.
Som leder av SP ville jeg reist til Trøndelag og samlet alle "deltakerne" og forklart dem alvoret i situasjonen. Ikke bare for dem selv, men og for omdømmet til SP. Dette omdømmet må nå være i fritt fall. Hvilke moderne damer på bygdene vil stemme på et parti som har slike representanter og slikt kvinnesyn?
Selv har jeg et svært så liberalt lev-å-la-leve-syn på tilværelsen. Prippenhet er for meg et helt uforståelig ord. Det må være tillatt å ettertrykkelig gå på trynet i situasjonsbestemte omgivelser. Bare du ikke gjør det til en daglig vane! Og at det ikke går svært grovt utover sakesløse personer!!!!
Den store svenske dikter Strindberg sa en gang følgende: " Det er ikke dydene som gjør oss til mennesker, men feilene"! Hvilket "helvete på jord" ville det ikke vært hvis vi alle var "striglet, veloppdragne og perfekte"? Jeg grøsser ved tanken.
Når det gjelder den tydeligvis fuktige og trønderske politikerfesten, så kunne jeg i utgangspunktet "latt tvilen komme tiltalte tilgode". Unnskyldningen var at "alle var så stupfulle at ingen husker noe". Men det er bare den haken ved dette, at da er du så stupfull at du ikke er i stand til å sende en melding på korrekt norsk(!)
Når jeg tenker på alt det jeg selv har liret av meg i livet, i klin edru tilstand, så blir jeg bare bedrøvet. På det området hadde jeg oppfyllt tabbekvoten før jeg var begynt på tenårene!
Grunnet min bondebakgrunn (født på gard i Bjerkreim) har jeg alltid følt en viss tilhørighet med SP og deres mål "om blomstrende bygder". Men det er bare det at utviklingen går sin gang med stadig færre gårdsbruk med samme totale produksjonskapasitet som før. Denne utviklingen er ustoppelig.
Så hvor skal SP så finne velgergrunnlaget i en stadig mer teknifisert framtid? Greit nok at partiet for øyeblikket flyter på en kunstig medgangsbølge. Men denne bølgen vil nok bråstoppe hvis fremtredende representanter fra SP begår flere "offentlig/politiske selvmordsforsøk". Landets komikere har jo nå fått helt gratis et helt enestående råstoff til overdådig underholdning!
"Vi vil ha f.... di". Denne korte setningen sendt fra en mobil til Liv Gerd Navarsete for to år siden kan faktisk være starten på Senterpartiets avvikling. I fylla gjør vi mye rart som vi angrer dyrt på i ettertid. Spesielt i Trøndelag. Det viser en interessant artikkel i Aftenposten nå lørdag. Men når fremtredende SP-politikere med nestlederen i spissen samles til et tydeligvis meget fuktig møte, og resultatet blir en mail av mest primitive sort som ingen av deltakerne vil ta ansvaret for, da er det ikke privat lenger.
Nå har den høyprofilerte nestlederen trukket seg fra vervet. Han burde ikke være den eneste. For en uopprettelig skade er skjedd for SP i disse me#too-tider. For alle oppegående nordmenn og nordkvinner har fått hakeslepp av hva som nå som utfolder seg for åpen scene på landsbasis. En ting er den sjikanerende og primitive mailen fra kloakken, men det er feigheten fra de impliserte som , iallefall for meg, er mest skremmende. Og ikke minst den manglende handlekraft fra lederen av SP i denne meeget utfordrende situasjon.
Som leder av SP ville jeg reist til Trøndelag og samlet alle "deltakerne" og forklart dem alvoret i situasjonen. Ikke bare for dem selv, men og for omdømmet til SP. Dette omdømmet må nå være i fritt fall. Hvilke moderne damer på bygdene vil stemme på et parti som har slike representanter og slikt kvinnesyn?
Selv har jeg et svært så liberalt lev-å-la-leve-syn på tilværelsen. Prippenhet er for meg et helt uforståelig ord. Det må være tillatt å ettertrykkelig gå på trynet i situasjonsbestemte omgivelser. Bare du ikke gjør det til en daglig vane! Og at det ikke går svært grovt utover sakesløse personer!!!!
Den store svenske dikter Strindberg sa en gang følgende: " Det er ikke dydene som gjør oss til mennesker, men feilene"! Hvilket "helvete på jord" ville det ikke vært hvis vi alle var "striglet, veloppdragne og perfekte"? Jeg grøsser ved tanken.
Når det gjelder den tydeligvis fuktige og trønderske politikerfesten, så kunne jeg i utgangspunktet "latt tvilen komme tiltalte tilgode". Unnskyldningen var at "alle var så stupfulle at ingen husker noe". Men det er bare den haken ved dette, at da er du så stupfull at du ikke er i stand til å sende en melding på korrekt norsk(!)
Når jeg tenker på alt det jeg selv har liret av meg i livet, i klin edru tilstand, så blir jeg bare bedrøvet. På det området hadde jeg oppfyllt tabbekvoten før jeg var begynt på tenårene!
Grunnet min bondebakgrunn (født på gard i Bjerkreim) har jeg alltid følt en viss tilhørighet med SP og deres mål "om blomstrende bygder". Men det er bare det at utviklingen går sin gang med stadig færre gårdsbruk med samme totale produksjonskapasitet som før. Denne utviklingen er ustoppelig.
Så hvor skal SP så finne velgergrunnlaget i en stadig mer teknifisert framtid? Greit nok at partiet for øyeblikket flyter på en kunstig medgangsbølge. Men denne bølgen vil nok bråstoppe hvis fremtredende representanter fra SP begår flere "offentlig/politiske selvmordsforsøk". Landets komikere har jo nå fått helt gratis et helt enestående råstoff til overdådig underholdning!
mandag 23. april 2018
Uten noen trøkk i livet, liten ekte glede/lykke
I et par av riksavisene denne helg, var begrepet lykke viet et par interessante artikler. Ordet glede ble også viet oppmerksomhet. Og spesielt forholdet mellom kortvarig glede og dypere lykke.
"Når ting går for lett, blir man fort dum". Maxim Gorkijs visdomsord skulle vært oppslått på hver eneste soveromsdør. Det er motbakkene som gir deg kondis.
For min egen del har jeg daglig inne i meg varierte tenkte "katastrofer" om hva som i verste fall kunne ha hendt." En særdeles effektiv kur mot "sutring over bagateller" (i større sammenheng).
Det at jeg i en alder av 70 år fikk problemer med blodpumpa og måtte til Bergen for operasjon, var en vekker av dimensjoner.For en som aldri hadde hatt behov for sykehusbesøk(bortsett fra noen åreknuter) var det en bråvåkning på nært hold å se mange sørgelige helseskjebner. At mitt reparerte hjerte nesten fire år senere mått ha assistanse av pacemaker, tok jeg med avslappet fatning.
Disse to rundene på sykehus gjorde meg til de grader oppmerksom på hvilket utrolig helsevesen (tilnærmet gratis) vi nordmenn har fått tildelt gullskje i fødselen. Vel har dette helsevesen sine skavanker og er ikke perfekt, men hvilken trygghet vi nordmenn har i bunn når det gjelder helseproblemer!
Det som plager en vanlig amerikaner i hverdagen, er økonomisk stress grunnet alt for høy kredittkortgjeld og alt for høy helseforsikring. Jeg fikk også hakeslepp når jeg hørte hva vanlige sveitsere måtte betale i helseforsikring pr. måned. Denne type sosialt og økonomisk stress er vi nordmenn forskånet for. (Jeg tenker da ikke på de som ikke har minste styring på økonomien og lever på "krita" (kredittkortgjeld hele tiden).
Kredittkort er fenomenal som effektivt og stressfri hjelperedskap i hverdagen, spesielt ved reiser. Vel å merke hvis du betaler hele kredittkort-fakturaen ved forfall. Hvis ikke, kan du komme inn i en meget vond økonomisk sirkel som kan være vanskelig å komme seg ut av. Aggressive selging av kredittkort til forsvarsløse økonomiske analfabeter er fra mitt ståsted rendyrket og kynisk kriminalitet! Så det å ha helse-Norge i ryggen og ingen som helst problemer med kredittkort, er sannelig i seg selv to svært gode grunner til å være dypt tilfreds , eller "lykkelig".
For noen år siden begikk jeg den brøler å blir lurt av noen svindlere i Estland. Jeg fikk tilsendt en "kontrakt" som jeg trodde var fra "Gule Sider". Logo og alt var det samme. Jeg returnerte den underskrevne kontrakten (uten å lese gjennom!!!) pr. fax og tenkte ikke mer over saken. Inntil jeg fikk første faktura med DET beløpet! Jeg finleste kontrakten og fikk hakeslepp. Med mikroskopisk skrift sto det at jeg hadde forpliktet meg til dette beløpet (flerdoblet av Gule Sider) i mange år framover!!! Det å komme meg ut av denne hengemyra, kostet meg mye penger og nattesøvn. Men OM jeg lærte en lekse for all framtid!! I ettertid ser jeg på denne episoden som nødvendig og betalt etterutdanning. Denne erfaringen har reddet meg flere ganger senere når det gjelder ekstremt utspekulerte svindelforsøk gjennom telefon og email.
Så bare det å vite at jeg ikke sitter i denne saksa mer( som desverre tusenvis av andre som er blitt lurt), er sannelig også i seg selv grunn til å være "strålende tilfreds og lykkelig".
Og så blir jeg faktisk meget lykkelig ved å konstantere at jeg ingenlunne er noen narr. Miguel de Unamunos visdomsord bekrefter det. "Den største narren er den som aldri har begått en tåpelighet i sitt liv". Og med så mange tåpeligheter gjennom mitt liv er jeg helt ukvalifisert som narr. Som de aller, aller fleste av oss. Din personlige lykke og tilfredshet finner du hvis du bare tar deg tid til eksempelvis å tenke over at du ikke som syrerne sitter fast i en utbombet by uten minste håp om framtid. "Count your blessings". (Tell dine velsignelser). Bli lykkelig av bare det å telle!!!
"Når ting går for lett, blir man fort dum". Maxim Gorkijs visdomsord skulle vært oppslått på hver eneste soveromsdør. Det er motbakkene som gir deg kondis.
For min egen del har jeg daglig inne i meg varierte tenkte "katastrofer" om hva som i verste fall kunne ha hendt." En særdeles effektiv kur mot "sutring over bagateller" (i større sammenheng).
Det at jeg i en alder av 70 år fikk problemer med blodpumpa og måtte til Bergen for operasjon, var en vekker av dimensjoner.For en som aldri hadde hatt behov for sykehusbesøk(bortsett fra noen åreknuter) var det en bråvåkning på nært hold å se mange sørgelige helseskjebner. At mitt reparerte hjerte nesten fire år senere mått ha assistanse av pacemaker, tok jeg med avslappet fatning.
Disse to rundene på sykehus gjorde meg til de grader oppmerksom på hvilket utrolig helsevesen (tilnærmet gratis) vi nordmenn har fått tildelt gullskje i fødselen. Vel har dette helsevesen sine skavanker og er ikke perfekt, men hvilken trygghet vi nordmenn har i bunn når det gjelder helseproblemer!
Det som plager en vanlig amerikaner i hverdagen, er økonomisk stress grunnet alt for høy kredittkortgjeld og alt for høy helseforsikring. Jeg fikk også hakeslepp når jeg hørte hva vanlige sveitsere måtte betale i helseforsikring pr. måned. Denne type sosialt og økonomisk stress er vi nordmenn forskånet for. (Jeg tenker da ikke på de som ikke har minste styring på økonomien og lever på "krita" (kredittkortgjeld hele tiden).
Kredittkort er fenomenal som effektivt og stressfri hjelperedskap i hverdagen, spesielt ved reiser. Vel å merke hvis du betaler hele kredittkort-fakturaen ved forfall. Hvis ikke, kan du komme inn i en meget vond økonomisk sirkel som kan være vanskelig å komme seg ut av. Aggressive selging av kredittkort til forsvarsløse økonomiske analfabeter er fra mitt ståsted rendyrket og kynisk kriminalitet! Så det å ha helse-Norge i ryggen og ingen som helst problemer med kredittkort, er sannelig i seg selv to svært gode grunner til å være dypt tilfreds , eller "lykkelig".
For noen år siden begikk jeg den brøler å blir lurt av noen svindlere i Estland. Jeg fikk tilsendt en "kontrakt" som jeg trodde var fra "Gule Sider". Logo og alt var det samme. Jeg returnerte den underskrevne kontrakten (uten å lese gjennom!!!) pr. fax og tenkte ikke mer over saken. Inntil jeg fikk første faktura med DET beløpet! Jeg finleste kontrakten og fikk hakeslepp. Med mikroskopisk skrift sto det at jeg hadde forpliktet meg til dette beløpet (flerdoblet av Gule Sider) i mange år framover!!! Det å komme meg ut av denne hengemyra, kostet meg mye penger og nattesøvn. Men OM jeg lærte en lekse for all framtid!! I ettertid ser jeg på denne episoden som nødvendig og betalt etterutdanning. Denne erfaringen har reddet meg flere ganger senere når det gjelder ekstremt utspekulerte svindelforsøk gjennom telefon og email.
Så bare det å vite at jeg ikke sitter i denne saksa mer( som desverre tusenvis av andre som er blitt lurt), er sannelig også i seg selv grunn til å være "strålende tilfreds og lykkelig".
Og så blir jeg faktisk meget lykkelig ved å konstantere at jeg ingenlunne er noen narr. Miguel de Unamunos visdomsord bekrefter det. "Den største narren er den som aldri har begått en tåpelighet i sitt liv". Og med så mange tåpeligheter gjennom mitt liv er jeg helt ukvalifisert som narr. Som de aller, aller fleste av oss. Din personlige lykke og tilfredshet finner du hvis du bare tar deg tid til eksempelvis å tenke over at du ikke som syrerne sitter fast i en utbombet by uten minste håp om framtid. "Count your blessings". (Tell dine velsignelser). Bli lykkelig av bare det å telle!!!
fredag 20. april 2018
Trollpikken baner vei for Trollfitta
Det ser ut til at Troppikken nå har skapt likestilling blandt kjønnene. Det tidligere, i sosial sammenheng unevnelige ordet "pikk", har Trollpikken sørget for at nå er helt naturlig i norsk dagligtale.
For når ærverdige Aftenposten på side 3 nå torsdag følger opp andre riksmedia med å publisere "vi vil ha fitta di", så kan ikke det kvinnelige kjønnsorgan klage på ulik offentlig oppmerksomhet i forhold til Trollpikken.
Ettersom en tidligere SP-topp er sentral i tragikomedien rundt den skandaløse melding via smartphone lydende "vi vil ha fitta di", så kan man jo dempe det hele med å kalle organet for Trollfitta. Den vulgære melding, tydeligvis sendt av et politisk nettroll i overstadig alkoholrus, tilsier jo at Trollfitta er en helt korrekt og nokså ufarlig betegnelse. Akkurat som Trollpikken.
Hvis jeg hadde vært i skoene til den tidligere SP-toppen, tror jeg at jeg ville taklet dette offensivt og humoristisk. Ingenting er mer effektivt når du skal utmanøvrere "motstanderen" og la vedkommende sitte igjen med Svarteper.
Personlig ser jeg at hendelsen bringer mer underholdning og farve inn i en nokså grå og korrekt norsk rikspolitikk. Hadde jeg vært på Stortinget ,som eksempelvis FrP-representant, skulle jeg slått politisk mynt på hendelsen for alt det den var verdt.
Jeg skulle forkynt for all verden at de eneste ballene de mannlige SP-politikere kunne skryte av , var de hvite rundballene overalt på jordene i SP-land. Utfra feigheten med å ikke stå fram om hvem som sendte den vulgære meldingen, beviser denne mannlige SP-gjengen at de selv er uten enhver form for ball når det gjelder rakrygget å ta ansvaret for denne helt-på-trynet- oppførselen.
Hvis vedkommende omsider tar ansvar, kan han trygt tenke på visdomsordene av Miguel de Unamuno: "Den største narren er den som aldri har begått en tåpelighet i sitt liv".
For ikke å snakke om Jesus Kristus:" Den der er ren blandt eder, kaster den første sten".
For min egen del klarer jeg ikke å mobilisere noen som helst forargelse overfor den som sendte meldingen. Mitt eget synderegister når det gjelder idiotisk oppførsel er så pass solid, at jeg har mer enn nok med meg selv.
De som måtte være sure nå i Trøndelag, er AP. Tenk at Giskes "upassende ekskapader" nå i nyhetsbildet er blitt helt utmanøvrert av en humørføyllt og tydeligvis kanonfull gjeng fra SP! Så mens byråkrat-og akademiker- AP nå har blitt mer og mer distansert fra "vanlige folk", tråkker SP nå til for full maskin i konkurranse om hvem som er mest "folkelig". Sandelig har FrP fått solid konkurranse.
Så hva blir det neste skandaløse utspill fra våre kjente rikspolitikere? Sex i kornåkeren er allerede oppbrukt. Det må bli noe med mye mer saft i!
De norske velgere venter spent på neste kapitel.
For når ærverdige Aftenposten på side 3 nå torsdag følger opp andre riksmedia med å publisere "vi vil ha fitta di", så kan ikke det kvinnelige kjønnsorgan klage på ulik offentlig oppmerksomhet i forhold til Trollpikken.
Ettersom en tidligere SP-topp er sentral i tragikomedien rundt den skandaløse melding via smartphone lydende "vi vil ha fitta di", så kan man jo dempe det hele med å kalle organet for Trollfitta. Den vulgære melding, tydeligvis sendt av et politisk nettroll i overstadig alkoholrus, tilsier jo at Trollfitta er en helt korrekt og nokså ufarlig betegnelse. Akkurat som Trollpikken.
Hvis jeg hadde vært i skoene til den tidligere SP-toppen, tror jeg at jeg ville taklet dette offensivt og humoristisk. Ingenting er mer effektivt når du skal utmanøvrere "motstanderen" og la vedkommende sitte igjen med Svarteper.
Personlig ser jeg at hendelsen bringer mer underholdning og farve inn i en nokså grå og korrekt norsk rikspolitikk. Hadde jeg vært på Stortinget ,som eksempelvis FrP-representant, skulle jeg slått politisk mynt på hendelsen for alt det den var verdt.
Jeg skulle forkynt for all verden at de eneste ballene de mannlige SP-politikere kunne skryte av , var de hvite rundballene overalt på jordene i SP-land. Utfra feigheten med å ikke stå fram om hvem som sendte den vulgære meldingen, beviser denne mannlige SP-gjengen at de selv er uten enhver form for ball når det gjelder rakrygget å ta ansvaret for denne helt-på-trynet- oppførselen.
Hvis vedkommende omsider tar ansvar, kan han trygt tenke på visdomsordene av Miguel de Unamuno: "Den største narren er den som aldri har begått en tåpelighet i sitt liv".
For ikke å snakke om Jesus Kristus:" Den der er ren blandt eder, kaster den første sten".
For min egen del klarer jeg ikke å mobilisere noen som helst forargelse overfor den som sendte meldingen. Mitt eget synderegister når det gjelder idiotisk oppførsel er så pass solid, at jeg har mer enn nok med meg selv.
De som måtte være sure nå i Trøndelag, er AP. Tenk at Giskes "upassende ekskapader" nå i nyhetsbildet er blitt helt utmanøvrert av en humørføyllt og tydeligvis kanonfull gjeng fra SP! Så mens byråkrat-og akademiker- AP nå har blitt mer og mer distansert fra "vanlige folk", tråkker SP nå til for full maskin i konkurranse om hvem som er mest "folkelig". Sandelig har FrP fått solid konkurranse.
Så hva blir det neste skandaløse utspill fra våre kjente rikspolitikere? Sex i kornåkeren er allerede oppbrukt. Det må bli noe med mye mer saft i!
De norske velgere venter spent på neste kapitel.
torsdag 19. april 2018
Gammeldags handel i sentrum hører fortiden til
I 1962 gikk jeg et år på handelsskole i Sion på Bryne. (Det var forøvrig det året det var så kaldt. Du kunne gå på isen i Nordra Sundet fra Eigerøy til fastlandet).
Hvert "store" frikvarter var vi en gjeng som hadde fast vandring gjennom (den gang) den levende Storgaten ned til konditoriet ved torget. Jeg husker også at skolen hadde utflukt til Rogalands første supermarked, Mauritz i Sandnes.
Hva som siden er skjedd med Bryne sentrum er bare ytterst trist for oss nostalgikere. Som den gamle sørstatskulturen i den berømte filmen "Gone with the wind", har også sentrumshandelen på Bryne og utallige andre tettsteder og småbyer kloden rundt, "reist med vinden". For aldri mer å komme tilbake.
Spesielt Bryne er et kroneksempel på "den koselige, gammeldagse og sosiale sentrumshandelens brutale møte med "den nye tid". Storgaten ligger øde, mens M44 i enden av Storgata går så det suser og utvider i ekspresstempo. Siste utvidelse på megasenteret tilsvarer Storgatens areal, pluss 10 meter inn fra begge sider av gaten!
Interessant er det også at Bryne Torg måtte legges ned. Som alle mellomstore sentere i Norge, USA og ellers. Skal du overleve i dagens desperate detaljhandelsbransje må du enten være megastor, eller ekstrem spesialisert nisje, eller drive netthandel. Det er sistnevnte som nå setter inn det langsomme dødstøtet for den "gammeldagse handel i fysiske butikker". Verden over.
I helgen hadde jeg en utflukt til Flekkefjord og Farsund. Resepsjonsdamen på Maritim Hotell i Flekkefjord var i tidlig tyveår. Forøvrig en forfriskende, attraktiv og forfriskende dame. Jeg spurte henne hvor hun gjorde sine innkjøp av klær, sko og "det hele". Kanskje Sørlandssenteret, Handelsparken i Lyngdal eller i Flekkefjord Sentrum? " Å, nei da! Jeg har ikke vært i en vanlig butikk på det jeg kan huske. Jeg kjøper alt på nettet. Enormt utvalg, åpent hele døgnet og levert på døren "dagen etter". Og med full returrett. Jeg gidder ikke å drasse på bæreposer i allslags vær. Og så slipper jeg å tenke bompenger og parkometere".
Jeg tenkte på denne opplysningen mens jeg vandret gjennom Flekkefjord Sentrum. Det ligger et lag av "fortid" over det hele. Og denne følelsen blir ytterligere forsterket når du vandrer i de bratte handelsgatene i Farsund sentrum. Mye tomme lokaler. Da går du heller tørrskodd inne i det nye og arkitektonisk nydelige nye Amfiet med plenty parkeringsplasser (gratis) og flott utsikt over Lyngdalsfjorden. Jeg besøkte dette Amfiet i fjor. Det var greit nok. Men fra mitt ståsted hadde det litt sånn "Bryne Torg" over seg. For lite til å konkurrere med veldige og stadig ekspanderende Handelsparken i Lyngdal. Og alt for lite utvalg å stille opp i mot nettet.
Og den som har virkelig klart å konkurrere med nettet i den særdeles utfordrende motebransje, er spanske Zara. Jeg var innom i deres digre butikk i Zurich sentrum. Butikksjefen fortalte meg at alle Zara sine plagg kan leveres fra fabrikkene i Spania og Portugal i løpet av maks 14 dager. Da er plaggene fortsatt "hot". Leveringstiden fra China kan være opptil flere måneder. Og da er produktene allerede "gått ut på dato" når de ankommer butikkene! Hvilket betyder at mesteparten av plaggene som ligger rundt i "vanlige" motebutikker allerede er "museumsgjenstander". På nettet kan kjøperne orientere seg om "det aller siste" innen moteverden og få det levert dagen etter! Jeg er meget glad for at jeg meeeget avslappet fra "den mest australske butikk i Europa" kan betrakte utviklingen i detaljbransjen , fysisk og på nett, uten at jeg taper et eneste sekund av nattesøvnen.
Hvert "store" frikvarter var vi en gjeng som hadde fast vandring gjennom (den gang) den levende Storgaten ned til konditoriet ved torget. Jeg husker også at skolen hadde utflukt til Rogalands første supermarked, Mauritz i Sandnes.
Hva som siden er skjedd med Bryne sentrum er bare ytterst trist for oss nostalgikere. Som den gamle sørstatskulturen i den berømte filmen "Gone with the wind", har også sentrumshandelen på Bryne og utallige andre tettsteder og småbyer kloden rundt, "reist med vinden". For aldri mer å komme tilbake.
Spesielt Bryne er et kroneksempel på "den koselige, gammeldagse og sosiale sentrumshandelens brutale møte med "den nye tid". Storgaten ligger øde, mens M44 i enden av Storgata går så det suser og utvider i ekspresstempo. Siste utvidelse på megasenteret tilsvarer Storgatens areal, pluss 10 meter inn fra begge sider av gaten!
Interessant er det også at Bryne Torg måtte legges ned. Som alle mellomstore sentere i Norge, USA og ellers. Skal du overleve i dagens desperate detaljhandelsbransje må du enten være megastor, eller ekstrem spesialisert nisje, eller drive netthandel. Det er sistnevnte som nå setter inn det langsomme dødstøtet for den "gammeldagse handel i fysiske butikker". Verden over.
I helgen hadde jeg en utflukt til Flekkefjord og Farsund. Resepsjonsdamen på Maritim Hotell i Flekkefjord var i tidlig tyveår. Forøvrig en forfriskende, attraktiv og forfriskende dame. Jeg spurte henne hvor hun gjorde sine innkjøp av klær, sko og "det hele". Kanskje Sørlandssenteret, Handelsparken i Lyngdal eller i Flekkefjord Sentrum? " Å, nei da! Jeg har ikke vært i en vanlig butikk på det jeg kan huske. Jeg kjøper alt på nettet. Enormt utvalg, åpent hele døgnet og levert på døren "dagen etter". Og med full returrett. Jeg gidder ikke å drasse på bæreposer i allslags vær. Og så slipper jeg å tenke bompenger og parkometere".
Jeg tenkte på denne opplysningen mens jeg vandret gjennom Flekkefjord Sentrum. Det ligger et lag av "fortid" over det hele. Og denne følelsen blir ytterligere forsterket når du vandrer i de bratte handelsgatene i Farsund sentrum. Mye tomme lokaler. Da går du heller tørrskodd inne i det nye og arkitektonisk nydelige nye Amfiet med plenty parkeringsplasser (gratis) og flott utsikt over Lyngdalsfjorden. Jeg besøkte dette Amfiet i fjor. Det var greit nok. Men fra mitt ståsted hadde det litt sånn "Bryne Torg" over seg. For lite til å konkurrere med veldige og stadig ekspanderende Handelsparken i Lyngdal. Og alt for lite utvalg å stille opp i mot nettet.
Og den som har virkelig klart å konkurrere med nettet i den særdeles utfordrende motebransje, er spanske Zara. Jeg var innom i deres digre butikk i Zurich sentrum. Butikksjefen fortalte meg at alle Zara sine plagg kan leveres fra fabrikkene i Spania og Portugal i løpet av maks 14 dager. Da er plaggene fortsatt "hot". Leveringstiden fra China kan være opptil flere måneder. Og da er produktene allerede "gått ut på dato" når de ankommer butikkene! Hvilket betyder at mesteparten av plaggene som ligger rundt i "vanlige" motebutikker allerede er "museumsgjenstander". På nettet kan kjøperne orientere seg om "det aller siste" innen moteverden og få det levert dagen etter! Jeg er meget glad for at jeg meeeget avslappet fra "den mest australske butikk i Europa" kan betrakte utviklingen i detaljbransjen , fysisk og på nett, uten at jeg taper et eneste sekund av nattesøvnen.
lørdag 14. april 2018
Anholdt på åpen gate i Zurich
De 14 dagene i Zurich etterlot mange interessante minner og sammenlikninger med det norske samfunn. Det første som slo meg var væpnet og synlig politi i gatebildet. Og med dette politi hadde jeg en minneverdig opplevelse. En dag jeg ruslet i den særdeles idylliske gamlebyen, ble jeg stoppet av to polifolk, en kvinne og en mann. Væpnet "til tennene". De ville se "mein Ausweis" (legimitasjon). Jeg trakk opp passet og plasserte etterpå hendene i stikklommene på min oilskinjakke. Men nei, hendene måtte jeg holde ut til siden! Mens den mannlige betjent nøye saumfor passet og ringte , på sin mobil, inn opplysningene, betraktet jeg ansiktsuttrykkene til alle de forbipasserende. Noen av disse passerende var nok sikker på at her var det en mistenkt terrorist som måtte sjekkes.
Da betjenten hadde fått sjekket at alt var i orden (selvfølgelig), ønsket de meg begge et fortsatt godt opphold i Zurich. Det var ingenlunde en ubehagelig situasjon, ettersom begge opptrådte med vennlig autoritet. Mange innen norsk politi har i så måte mye å lære.
På hotellet nevnte jeg episoden. Der forklarte de at dette var dagligdags. Og for ikke å bli anklaget for rasisme, så kontrollerte politiet like mange hvite som mørkhudete.
Noe annet interessant jeg erfarte i Zurich, var at Sveits har "amerikansk type" helsesystem. Jeg fikk bakoversveis når jeg fikk vite hva enkelte av mine samtalepartnere betalte månedlig inn i helseforsikring. Så hvis det norske helsesystem ikke skal ende opp som i Sveits og USA, må det iallefall ikke misbrukes i for stor grad. Tendensene er ikke helt gode.
Og hva innvandring angår, ville aldri Sylvi Listhaug hatt en politisk sjanse i Sveits. Hun er altfor innvandrer-vennlig(!!) Den uansvarlige innvandrerholdningen "godhetstyranistene" på venstresiden i Norge synes er helt greit (ingen krav til noen og toleranse uten grenser), ville vært helt utenkelig i Sveits. Der må de som vil bli sveitsiske borgere gjennom en meget tøff prosess. Du må selvfølgelig lære deg sveitsisk flytende. Og du må kunne dokumentere at du vil bli en konstruktive bidragsyter til det sveitsiske samfunn og ikke bare en "snyltende gratispassasjer".
En annen erfaring var de nitriste kirkene. Jeg har aldri vært i en storby med så begredelig interiør i et "gudshus". Jeg lurte på om det var samme arkitekt som hadde konstruert de tidliger nakne og pietistiske bedehus i Norge. Ikke mye humør, farve, glede og festivas der i gården. Men så hadde jo Luther sine åndelige reform-tvillingbrødre (i ånden) i Sveits, Calvin og Zwingli.
Som jeg i lørdagens og vårens første dag returnerer fra rundvask på YX, Eie av Sølvpilen (min kanonspreke bil), slår den voldsomme stillheten i Egersund Sentrum meg i møte. Akkurat nå sitter det tusener på tusener i Zurich sentrum innen- og utenfor de tallrike resturanter med et voldsomt sosialt trøkk. Og de 14 dager jeg var i Zurich kan jeg forsikre at det var ikke mye pietistisk og bedehusaktig over befolkningen.
Bortsett fra den vennlige betjening på Bristol hotell i sentrum og maaange flere, er det spesielt to jeg aldri vil glemme fra min minnerike reise. Den ene er Natalia på Universitetspital (sykehuset) som fikset min giktsmerte. (Det var egentlig Podagra, sykdommen til Kaptein Vom). Den andre er drosjesjåføren som kjørte meg fra sykehuset til det veldige apoteket på Jernbanestasjonen. Han var 75 år og en underholdningsmaskin av en annen verden. Han informerte meg om at i Sveits kunne du kjøre som privatpraktiserende drosjesjåfør til du ble hundre, så fremt du fikk fornyet helsesertifikatet hvert andre år. Han avskjedsord var følgende: " Glem aldri å nyte tilstrekkelig de tre viktigste ting i livet". Og det er god mat og MYE god drikke. DISSE TRE! Ha en strålende helg!!
Da betjenten hadde fått sjekket at alt var i orden (selvfølgelig), ønsket de meg begge et fortsatt godt opphold i Zurich. Det var ingenlunde en ubehagelig situasjon, ettersom begge opptrådte med vennlig autoritet. Mange innen norsk politi har i så måte mye å lære.
På hotellet nevnte jeg episoden. Der forklarte de at dette var dagligdags. Og for ikke å bli anklaget for rasisme, så kontrollerte politiet like mange hvite som mørkhudete.
Noe annet interessant jeg erfarte i Zurich, var at Sveits har "amerikansk type" helsesystem. Jeg fikk bakoversveis når jeg fikk vite hva enkelte av mine samtalepartnere betalte månedlig inn i helseforsikring. Så hvis det norske helsesystem ikke skal ende opp som i Sveits og USA, må det iallefall ikke misbrukes i for stor grad. Tendensene er ikke helt gode.
Og hva innvandring angår, ville aldri Sylvi Listhaug hatt en politisk sjanse i Sveits. Hun er altfor innvandrer-vennlig(!!) Den uansvarlige innvandrerholdningen "godhetstyranistene" på venstresiden i Norge synes er helt greit (ingen krav til noen og toleranse uten grenser), ville vært helt utenkelig i Sveits. Der må de som vil bli sveitsiske borgere gjennom en meget tøff prosess. Du må selvfølgelig lære deg sveitsisk flytende. Og du må kunne dokumentere at du vil bli en konstruktive bidragsyter til det sveitsiske samfunn og ikke bare en "snyltende gratispassasjer".
En annen erfaring var de nitriste kirkene. Jeg har aldri vært i en storby med så begredelig interiør i et "gudshus". Jeg lurte på om det var samme arkitekt som hadde konstruert de tidliger nakne og pietistiske bedehus i Norge. Ikke mye humør, farve, glede og festivas der i gården. Men så hadde jo Luther sine åndelige reform-tvillingbrødre (i ånden) i Sveits, Calvin og Zwingli.
Som jeg i lørdagens og vårens første dag returnerer fra rundvask på YX, Eie av Sølvpilen (min kanonspreke bil), slår den voldsomme stillheten i Egersund Sentrum meg i møte. Akkurat nå sitter det tusener på tusener i Zurich sentrum innen- og utenfor de tallrike resturanter med et voldsomt sosialt trøkk. Og de 14 dager jeg var i Zurich kan jeg forsikre at det var ikke mye pietistisk og bedehusaktig over befolkningen.
Bortsett fra den vennlige betjening på Bristol hotell i sentrum og maaange flere, er det spesielt to jeg aldri vil glemme fra min minnerike reise. Den ene er Natalia på Universitetspital (sykehuset) som fikset min giktsmerte. (Det var egentlig Podagra, sykdommen til Kaptein Vom). Den andre er drosjesjåføren som kjørte meg fra sykehuset til det veldige apoteket på Jernbanestasjonen. Han var 75 år og en underholdningsmaskin av en annen verden. Han informerte meg om at i Sveits kunne du kjøre som privatpraktiserende drosjesjåfør til du ble hundre, så fremt du fikk fornyet helsesertifikatet hvert andre år. Han avskjedsord var følgende: " Glem aldri å nyte tilstrekkelig de tre viktigste ting i livet". Og det er god mat og MYE god drikke. DISSE TRE! Ha en strålende helg!!
torsdag 12. april 2018
Synd og umoral er nå kultur i Egersund
"Du vet, at det som er synd og umoral i et land, kan være høyeste kultur i et helt annet land". Uttalelsen fra en nå avdød bekjent av meg, 25 år tilbake i tid, har jeg ofte tenkt på. Men, jeg hadde låst meg fast i den oppfatningen om at det gjaldt kun kulturer i forskjellig geografi, men i SAMME tidsrom!
Jeg hadde fullstendig glemt bort det selvfølgelige: " The past is another country" (Fortiden er et annet land). Så eksempelvis er Egersund i 1955 og 2018 i samme geografi, men i to like forskjellige sivilisasjoner) !!!! 63 års forskjell utgjør virkelig to forskjellige land, kulturer og moralnormer.
Hvis jomfru og trofast bedehus- og kirkegjenger Amalie (død 1950) hadde brått stått opp fra det døde og blitt for et helt år plassert i Egersund av i dag, ville Amalie vært bombesikker på at hun hadde dumpet midt oppe i "syndens bule og den moralske søppelhaug" på en annen planet.
For hva er det aldeles skrekkslagne Amalie må observere i Egersund i året 2018? Hun ser at Djevelens Alkohol er å få "overalt", selv i de glinsende butikker som selger dagligvarer. Egersund har til og fått eget bryggeri som produserer både øl og brennevin, Vinmonopol og syndig Oktoberfest.
Og så det forskrekkelige at damene bruker bukser i dagliglivet, ikke bare mannebukser, men noe aldeles "utuktig" som kalles theigts. Som sitter som malt inntil kroppen og skjuler svært lite.
Amalie i sin enfold trodde at slike "utuktige og syndige" plagg bruktes kun av damer som var i disse fæle "horehus".
Hjertet til Amalie stoppet nesten opp da hun ble kjørt forbi et svært trafikkskilt ved inngangen til Mjølhus, som hadde navnet Trollpikken med store bokstaver dekkende nesten hele skiltet. Amalie var i sjokktilstand. Hvis noen hadde skrevet eller uttalt dette forskrekkelige "banneordet" da hun gikk på skolen, hadde de fått melding hjem og sannsynligvis fått saftig ris på blanke baken av faderen.
Invitert inn i en moderne dagligstue rablet det helt for Amalie. Familien hadde "syndig privat kino" (TV) hvor selv de små barn kunne se nakne, voksne mennesker som "bedrev hor".
Da hun senere på kvelden ble invitert til middag hos en annen familie, ble hun forferdet over hvor mye mat som etter måltidet ble kastet i søppelen. Aldeles utenkelig i hennes tid. Men virkelig sørgmodig ble hun da hun oppdaget at folk ikke lenger gikk i kirken, men brukte hviledagen til allslags "verdslig og syndig aktivitet" som fjernet dem fra Gud i den korte nådetid vi har i dette liv. Hun trodde at dette liv skulle brukes til i ydmykhet, tolmodighet og selvfornektelse å forberede oss på et liv etter døden i "himmerik". Amalie ba om natten inderlig til Vår Herre om at Han måtte få henne vekk fra "denne aldeles syndige og forskrekkelige verden" med en eneste gang! Hun ble bønnhørt.
Heldigvis fikk ikke Amalie oppleve at mann og kvinne i dag kan leve sammen uten å være gift og uten å bli straffet for det. (Konkunbineparagrafen ble opphevet i 1972). Amalie slapp også å få se at i 2018 skiller folk seg som aldri før, inklusive prester. Flere og flere barn blir ikke døpt, "hedninge-muslimer" får lov til å ha egne kirker og preke "sin falske lære" med støtte fra staten. Osv. osv.
Nå er det så at nok ikke mange som opplevde Egersund rundt 1950 og fortsatt lever (som meg) kunne tenke seg å skru klokken tilbake et eneste sekund. Det hadde vært aldeles utenkelig for oss alle, ikke minst kvinnene. Når jeg tenker over begrepet "synd", har vel dette også gått fullstendig ut på dato i Egersund, bortsett fra i noen bakstreverske og hjernedøde forsamlinger som aldri vil se "lyset"
Jeg hadde fullstendig glemt bort det selvfølgelige: " The past is another country" (Fortiden er et annet land). Så eksempelvis er Egersund i 1955 og 2018 i samme geografi, men i to like forskjellige sivilisasjoner) !!!! 63 års forskjell utgjør virkelig to forskjellige land, kulturer og moralnormer.
Hvis jomfru og trofast bedehus- og kirkegjenger Amalie (død 1950) hadde brått stått opp fra det døde og blitt for et helt år plassert i Egersund av i dag, ville Amalie vært bombesikker på at hun hadde dumpet midt oppe i "syndens bule og den moralske søppelhaug" på en annen planet.
For hva er det aldeles skrekkslagne Amalie må observere i Egersund i året 2018? Hun ser at Djevelens Alkohol er å få "overalt", selv i de glinsende butikker som selger dagligvarer. Egersund har til og fått eget bryggeri som produserer både øl og brennevin, Vinmonopol og syndig Oktoberfest.
Og så det forskrekkelige at damene bruker bukser i dagliglivet, ikke bare mannebukser, men noe aldeles "utuktig" som kalles theigts. Som sitter som malt inntil kroppen og skjuler svært lite.
Amalie i sin enfold trodde at slike "utuktige og syndige" plagg bruktes kun av damer som var i disse fæle "horehus".
Hjertet til Amalie stoppet nesten opp da hun ble kjørt forbi et svært trafikkskilt ved inngangen til Mjølhus, som hadde navnet Trollpikken med store bokstaver dekkende nesten hele skiltet. Amalie var i sjokktilstand. Hvis noen hadde skrevet eller uttalt dette forskrekkelige "banneordet" da hun gikk på skolen, hadde de fått melding hjem og sannsynligvis fått saftig ris på blanke baken av faderen.
Invitert inn i en moderne dagligstue rablet det helt for Amalie. Familien hadde "syndig privat kino" (TV) hvor selv de små barn kunne se nakne, voksne mennesker som "bedrev hor".
Da hun senere på kvelden ble invitert til middag hos en annen familie, ble hun forferdet over hvor mye mat som etter måltidet ble kastet i søppelen. Aldeles utenkelig i hennes tid. Men virkelig sørgmodig ble hun da hun oppdaget at folk ikke lenger gikk i kirken, men brukte hviledagen til allslags "verdslig og syndig aktivitet" som fjernet dem fra Gud i den korte nådetid vi har i dette liv. Hun trodde at dette liv skulle brukes til i ydmykhet, tolmodighet og selvfornektelse å forberede oss på et liv etter døden i "himmerik". Amalie ba om natten inderlig til Vår Herre om at Han måtte få henne vekk fra "denne aldeles syndige og forskrekkelige verden" med en eneste gang! Hun ble bønnhørt.
Heldigvis fikk ikke Amalie oppleve at mann og kvinne i dag kan leve sammen uten å være gift og uten å bli straffet for det. (Konkunbineparagrafen ble opphevet i 1972). Amalie slapp også å få se at i 2018 skiller folk seg som aldri før, inklusive prester. Flere og flere barn blir ikke døpt, "hedninge-muslimer" får lov til å ha egne kirker og preke "sin falske lære" med støtte fra staten. Osv. osv.
Nå er det så at nok ikke mange som opplevde Egersund rundt 1950 og fortsatt lever (som meg) kunne tenke seg å skru klokken tilbake et eneste sekund. Det hadde vært aldeles utenkelig for oss alle, ikke minst kvinnene. Når jeg tenker over begrepet "synd", har vel dette også gått fullstendig ut på dato i Egersund, bortsett fra i noen bakstreverske og hjernedøde forsamlinger som aldri vil se "lyset"
onsdag 11. april 2018
Over 40 og for gammel for sportsbransjen?
XXL fikk over 1000 søkere til 16 faste stillinger i sitt nye varehus på Bryne som åpner i disse dager. Alle de ansatte var mellom 20 og 40 år. Hvilket beviser at 40 år er den nye aldersgrens for "eldre" og "utdatert" arbeidskraft. Jeg regner med at denne aldersgrense oppad også gjelder moteforretninger som henvender seg til enten damer eller herrer.
Dette var en interessant opplysning å få i Stavanger Aftenblad i dag. Jeg har nemlig jobbet i sportsforrretning i rundt 50 år og har lurt på når du er for gammel til å bli ansatt i moderne sportsforrretninger. XXL skal ha takk som fikk dette avklart for meg.
Flere av de sportsforretningene jeg var innom i Zurich nå i påsken liknet til forveksling på moteforretninger, akkurat som i Norge. Og når jeg tenker meg om så jeg ingen ekspeditører eller ekspeditriser som var over 40 år.
Da jeg begynte bak disken i en alder av 14 år besto en sportsforretnings utvalg av kun "harde varer". Som skøyter, ski, sportsfiskeutstyr, jaktvåpen og sykler pluss verksted. Og du kunne jobbe helt til du gikk av ved pensjonsalder. Hvis en av den "gamle typen" ansatte i sportsforretning hadde gått ut av tiden rundt 1960 og kommet tilbake i dag, ville han trodd han hadde kommet til en annen plantet. Godt 80 % av utvalget i en moderne sportsforretning er moteklær i så skrikende farver at selv bordellene i Red Distrikt ville vært misunnelige.
De "harde varene" som sportsbransjen tidligere hadde som sitt grunnlag, finner du nå mer og mer hos eks. Jula, Felleskjøpet, Biltema og ikke minst på nettet. Og nettopp på nettet finner du aller siste mote innen fotballsko, joggesko og dyrt trenings- og friluftstøy. I et enormt utvalg. Myye større enn hos XXL Gammeldagse selvstendige sportsforretninger eksisterer ikke lenger. De hadde ikke hatt nubbesjanse i dag. Like lite som mann-og-kone kolonialhandelen på hjørnet.
Men dette med å være "gammel og utdatert" for sportsbransjen når du har passert 40 må jo sende et skremmeskudd for framtiden. Hvor skal de over 40 gjøre av seg? Ikke kan de gå til IT-bransjen. For der er du iallefall utdatert etter 40.
For min egen del så jeg for lenge siden hva som var i emning. Jeg har i min tidligere sportsforretning nå utviklet et australsk spesialkonsept som passer helt til "eldre arbeidskraft" som fortsatt er "ung i hodet". Jeg er 74 og har som mål å slå Emelankton Ådnesen som sto bak disken i sin meeget originale sportsforretning på Nærbø til han var bortimot 106 år. Så hyperaktive Olav Thon med sin rosa topplue og 96 år er jo rene ungsauen i sammenlikning. For ikke å snakke om Dronning Elizabeth på kun 91.
For ikke å bli presset ut av arbeidslivet alt for tidlig, er nok det sikreste å drive enkeltmannsforetak (som eks. gårdbruker) eller å ha en sikker og organisert stilling i det offentlige. Å være ansatt i større private foretak med hundrevis av arbeidere er ingen garanti for at du ikke blir oppsagt alt for tidlig. Når markedene svinger, kan brutale omstillinger og oppsigelser være rett rundt hjørnet. Se bare hva som skjedde med oljebransjen.
Skjebnen til de mange over 40 i butikkbransjen opptar meg mye. De fleste har liten eller dårlig utdannelse. Må butikken redusere staben eller lukke grunnet den til de grader beinharde priskonkurransen som rår, hva skal disse "gamle" finne på for å unngå en økonomisk trist pensjonsalder? Har de ikke forberedt seg i tide med ekstrasparing, kan det bli å "suge på labben".
Dette var en interessant opplysning å få i Stavanger Aftenblad i dag. Jeg har nemlig jobbet i sportsforrretning i rundt 50 år og har lurt på når du er for gammel til å bli ansatt i moderne sportsforrretninger. XXL skal ha takk som fikk dette avklart for meg.
Flere av de sportsforretningene jeg var innom i Zurich nå i påsken liknet til forveksling på moteforretninger, akkurat som i Norge. Og når jeg tenker meg om så jeg ingen ekspeditører eller ekspeditriser som var over 40 år.
Da jeg begynte bak disken i en alder av 14 år besto en sportsforretnings utvalg av kun "harde varer". Som skøyter, ski, sportsfiskeutstyr, jaktvåpen og sykler pluss verksted. Og du kunne jobbe helt til du gikk av ved pensjonsalder. Hvis en av den "gamle typen" ansatte i sportsforretning hadde gått ut av tiden rundt 1960 og kommet tilbake i dag, ville han trodd han hadde kommet til en annen plantet. Godt 80 % av utvalget i en moderne sportsforretning er moteklær i så skrikende farver at selv bordellene i Red Distrikt ville vært misunnelige.
De "harde varene" som sportsbransjen tidligere hadde som sitt grunnlag, finner du nå mer og mer hos eks. Jula, Felleskjøpet, Biltema og ikke minst på nettet. Og nettopp på nettet finner du aller siste mote innen fotballsko, joggesko og dyrt trenings- og friluftstøy. I et enormt utvalg. Myye større enn hos XXL Gammeldagse selvstendige sportsforretninger eksisterer ikke lenger. De hadde ikke hatt nubbesjanse i dag. Like lite som mann-og-kone kolonialhandelen på hjørnet.
Men dette med å være "gammel og utdatert" for sportsbransjen når du har passert 40 må jo sende et skremmeskudd for framtiden. Hvor skal de over 40 gjøre av seg? Ikke kan de gå til IT-bransjen. For der er du iallefall utdatert etter 40.
For min egen del så jeg for lenge siden hva som var i emning. Jeg har i min tidligere sportsforretning nå utviklet et australsk spesialkonsept som passer helt til "eldre arbeidskraft" som fortsatt er "ung i hodet". Jeg er 74 og har som mål å slå Emelankton Ådnesen som sto bak disken i sin meeget originale sportsforretning på Nærbø til han var bortimot 106 år. Så hyperaktive Olav Thon med sin rosa topplue og 96 år er jo rene ungsauen i sammenlikning. For ikke å snakke om Dronning Elizabeth på kun 91.
For ikke å bli presset ut av arbeidslivet alt for tidlig, er nok det sikreste å drive enkeltmannsforetak (som eks. gårdbruker) eller å ha en sikker og organisert stilling i det offentlige. Å være ansatt i større private foretak med hundrevis av arbeidere er ingen garanti for at du ikke blir oppsagt alt for tidlig. Når markedene svinger, kan brutale omstillinger og oppsigelser være rett rundt hjørnet. Se bare hva som skjedde med oljebransjen.
Skjebnen til de mange over 40 i butikkbransjen opptar meg mye. De fleste har liten eller dårlig utdannelse. Må butikken redusere staben eller lukke grunnet den til de grader beinharde priskonkurransen som rår, hva skal disse "gamle" finne på for å unngå en økonomisk trist pensjonsalder? Har de ikke forberedt seg i tide med ekstrasparing, kan det bli å "suge på labben".
tirsdag 10. april 2018
I Zurich finnes ingen butikkdød
Etter å ha opplevd det veldige trøkket i handelen i Zurich var det nærmest et sjokk å komme tilbake til Egersund sent en lørdag ettermiddag. Det kunne vært Flekkefjord, Stavanger - eller hvilken som helst by i Norge. Effekten hadde vært den samme. Du ville følt at du hadde kommet til en "øde og folketom planet" i forhold til Zurich. Ikke bare i Norge. Overalt dør sentrum ut handelsmessig I England har siden 2008 11000 sentrumsbutikker lagt ned, og det berørte 140 000(!) ansatte. Utviklingen går sin brutale gang, og den stopper ikke opp!
Men i Zurich var det nesten ikke et tomt butikklokale å se. Og de som driver butikker har ingen garanti for at de blir værende. Kommer husverten over noen som vil betale mer leie, så er det over og ut. Her er det beinhard kapitalisme så det forslår. Og husvertene vet at det særdeles ettertraktet å drive butikk i denne vibrerende storbyen.
Jeg vandret gatelangs i flere dager, og selv i litt avsidesliggende stikkgater var hvert eneste butikklokale i vital aktivitet. Det er nemlig en stor kundetilstrømming til den største by i Sveits, at det er tydeligvis nok handel til alle aktørene.
Egersund Sentrumsforening burde arrangert en tur for sine medlemmer til gamlebyen i Zurich. Da skulle de fått opplevd en lang gågate som virkelig lever opp til navnet GÅgate. Her var det spaserende hele tiden. Slik et intimt og stimulerende handlestrøk har jeg aldri opplevd i noen av de andre storbyene jeg har vært i rundt om i verden. Eksempelvis finner du ikke noe lignende hverken i Roma, Paris, Barcelona eller London.
Sannelig er Zurich "gamleby" en egern reise verdt . Reiser du ned, så sjekk at du får et vindusbord i en avde tallrike restaurantene. Du kan sitte der i timesvis og betrakte livet som passerer revy kloss inntil deg. Og med stadig skiftende og farverike aktører. Sannelig var Zurich for meg en gedigen og positiv overraskelse.
Men i Zurich var det nesten ikke et tomt butikklokale å se. Og de som driver butikker har ingen garanti for at de blir værende. Kommer husverten over noen som vil betale mer leie, så er det over og ut. Her er det beinhard kapitalisme så det forslår. Og husvertene vet at det særdeles ettertraktet å drive butikk i denne vibrerende storbyen.
Jeg vandret gatelangs i flere dager, og selv i litt avsidesliggende stikkgater var hvert eneste butikklokale i vital aktivitet. Det er nemlig en stor kundetilstrømming til den største by i Sveits, at det er tydeligvis nok handel til alle aktørene.
Egersund Sentrumsforening burde arrangert en tur for sine medlemmer til gamlebyen i Zurich. Da skulle de fått opplevd en lang gågate som virkelig lever opp til navnet GÅgate. Her var det spaserende hele tiden. Slik et intimt og stimulerende handlestrøk har jeg aldri opplevd i noen av de andre storbyene jeg har vært i rundt om i verden. Eksempelvis finner du ikke noe lignende hverken i Roma, Paris, Barcelona eller London.
Sannelig er Zurich "gamleby" en egern reise verdt . Reiser du ned, så sjekk at du får et vindusbord i en avde tallrike restaurantene. Du kan sitte der i timesvis og betrakte livet som passerer revy kloss inntil deg. Og med stadig skiftende og farverike aktører. Sannelig var Zurich for meg en gedigen og positiv overraskelse.
mandag 9. april 2018
Smertefyllt første møte med Zurich
Oslo og Zurich har omtrent samme folketall, sentralt og med omland. Men der stopper også likheten. Oslo er som en "provinsiell landsby" i forhold til "verdensmetropolen Zurich". Hvis du har besøkt begge byene, forstår du at Zurich med all rette kan kalle seg "den minste storby i verden". Når du vandrer langs Bahnhofstrasse med sine svære magasiner og luksusbutikker på rekke og rad, blir Karl Johans gate og Bogstadveien noe stakkarslig i sammenlikning.
Lørdag 24. mars landet jeg på Zurich Flughafen. Den er i siste kåring rangert som nr. 2 av verdens flyplasser , rett etter Changi i Singapore. (Har de mon glemt Adelaide i Australia)? Jeg merket at noe var galt med legemet. En stikkende smerte i høyre stortå gjorde at jeg måtte sterkt haltende komme meg inn i drosje og senere på det kontante og sentralt plasserte Bristol Hotell.
Vel installert på det komfortable værelse, ville jeg ned en tur i Zurich sin berømte gamleby for litt påfyll av drivstoff for det haltende legeme. Heldigvis var avstanden ned til inngangen til gamlebyen ikke så alt for mange hundre meter unna Bristol. Den ble en smertefull vandring. Været var strålende, og det kokte av folk overalt. Jeg fant meg en kafe som hadde omfattende meny av solide sveitser-retter. Eneste gangene jeg drikker øl, er når jeg er utenlands. Da skal ølet være nærmest svart og intenst velsmakende. Det var det her.
Mat og drikke, pluss temperatur og folkeliv, var av høy klasse. Så var det å komme seg hjem igjen senere på kvelden. Det gikk på et vis med smerter som minnet meg om urinsyreforgiftingen jeg var gjennom i 2014. Den gang var både områdene rundt høyre stortå og tommel (!) sterkt opphovnet og smertene var som om "tusen skarpe kniver" var stukket inn. Var det demonen ved navn urinsyreforgifting som var ute og red igjen? Jeg fryktet det verste.
Etter et "smertehelvete" av en natt til søndag var det ingen vei forbi. Hotellet rekvirerte drosje, og det bar direkte til akuttmottaket på UniversitetsHospitalet. Og der fikk jeg meg en ekstra trøkk. Jeg hadde ikke med meg det norske helsekortet! I mottaket fikk jeg beskjed om at uten dette ville alt bli så mye mer tidkrevende og innviklet med all verdens skjemaer som skulle fylles ut! Mine blogglesere, husk dette! Ingen reise utenlands uten helsekort (eller reiseforsikring!!!)
Jeg viftet da med MasterCardet og ga beskjed om at jeg betalte alt kontant. Og at resten var en sak mellom mitt forsikringsselskap og meg selv. Det gjorde susen! Det kom raskt en spesialist på plass som etter kort undersøkelse fastslo at jeg måtte omgående på urinologavdelingen (eller noe sånt). Jeg ble (sterkt haltende) eskortert gjennom en "endeløs korridor" inn på et venterom. Og om ikke så altfor lenge ble jeg geleidet inn til vidunderlige Natalia (fra Croatia). Vi fant tonen øyeblikkelig. Etter å ha hørt på "min aldeles forskrekkelige livshistorie" i alminnelighet, og tåsmertene i særdeleshet, ble jeg plassert i en justerbar seng. Natalia "belyste" smerteområdet med noen veldig avanserte instrumenter. Og så kom konklusjonen etter en stund. Du har gikt-smerter! Hun sprøytet inn kortison og skrev ut resept på to typer tabletter jeg skulle ta i tre-fire dager. Hun garanterte ikke at smertene ville forsvinne før torsdag. En særdeles humørfyllt 75-årig drosjesjåfør kjørte meg til det svære søndagsåpne apoteket på Zurich bahnhof. Natalia og drosjesjåføren hadde inspirert meg så mye at jeg faktisk klarte å komme meg til hotellet for egen maskin. Jeg følte at jeg var på stigende kurs. Mandag morgen var smertene helt forsvunnet!!!! Natalia, du er nå utnevnt som assosiert medlem av min personlige "hellige tre-enighet", Ole Gunnar, Atle og Jarle. Istedet for at jeg ble sendt hjem som slakt, reddet "engelen" Natalia det som skulle bli en av mitt livs minnerike turer. Natalia lenge leve!!!
Lørdag 24. mars landet jeg på Zurich Flughafen. Den er i siste kåring rangert som nr. 2 av verdens flyplasser , rett etter Changi i Singapore. (Har de mon glemt Adelaide i Australia)? Jeg merket at noe var galt med legemet. En stikkende smerte i høyre stortå gjorde at jeg måtte sterkt haltende komme meg inn i drosje og senere på det kontante og sentralt plasserte Bristol Hotell.
Vel installert på det komfortable værelse, ville jeg ned en tur i Zurich sin berømte gamleby for litt påfyll av drivstoff for det haltende legeme. Heldigvis var avstanden ned til inngangen til gamlebyen ikke så alt for mange hundre meter unna Bristol. Den ble en smertefull vandring. Været var strålende, og det kokte av folk overalt. Jeg fant meg en kafe som hadde omfattende meny av solide sveitser-retter. Eneste gangene jeg drikker øl, er når jeg er utenlands. Da skal ølet være nærmest svart og intenst velsmakende. Det var det her.
Mat og drikke, pluss temperatur og folkeliv, var av høy klasse. Så var det å komme seg hjem igjen senere på kvelden. Det gikk på et vis med smerter som minnet meg om urinsyreforgiftingen jeg var gjennom i 2014. Den gang var både områdene rundt høyre stortå og tommel (!) sterkt opphovnet og smertene var som om "tusen skarpe kniver" var stukket inn. Var det demonen ved navn urinsyreforgifting som var ute og red igjen? Jeg fryktet det verste.
Etter et "smertehelvete" av en natt til søndag var det ingen vei forbi. Hotellet rekvirerte drosje, og det bar direkte til akuttmottaket på UniversitetsHospitalet. Og der fikk jeg meg en ekstra trøkk. Jeg hadde ikke med meg det norske helsekortet! I mottaket fikk jeg beskjed om at uten dette ville alt bli så mye mer tidkrevende og innviklet med all verdens skjemaer som skulle fylles ut! Mine blogglesere, husk dette! Ingen reise utenlands uten helsekort (eller reiseforsikring!!!)
Jeg viftet da med MasterCardet og ga beskjed om at jeg betalte alt kontant. Og at resten var en sak mellom mitt forsikringsselskap og meg selv. Det gjorde susen! Det kom raskt en spesialist på plass som etter kort undersøkelse fastslo at jeg måtte omgående på urinologavdelingen (eller noe sånt). Jeg ble (sterkt haltende) eskortert gjennom en "endeløs korridor" inn på et venterom. Og om ikke så altfor lenge ble jeg geleidet inn til vidunderlige Natalia (fra Croatia). Vi fant tonen øyeblikkelig. Etter å ha hørt på "min aldeles forskrekkelige livshistorie" i alminnelighet, og tåsmertene i særdeleshet, ble jeg plassert i en justerbar seng. Natalia "belyste" smerteområdet med noen veldig avanserte instrumenter. Og så kom konklusjonen etter en stund. Du har gikt-smerter! Hun sprøytet inn kortison og skrev ut resept på to typer tabletter jeg skulle ta i tre-fire dager. Hun garanterte ikke at smertene ville forsvinne før torsdag. En særdeles humørfyllt 75-årig drosjesjåfør kjørte meg til det svære søndagsåpne apoteket på Zurich bahnhof. Natalia og drosjesjåføren hadde inspirert meg så mye at jeg faktisk klarte å komme meg til hotellet for egen maskin. Jeg følte at jeg var på stigende kurs. Mandag morgen var smertene helt forsvunnet!!!! Natalia, du er nå utnevnt som assosiert medlem av min personlige "hellige tre-enighet", Ole Gunnar, Atle og Jarle. Istedet for at jeg ble sendt hjem som slakt, reddet "engelen" Natalia det som skulle bli en av mitt livs minnerike turer. Natalia lenge leve!!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)