Det finnes øyeblikk i et menneskes liv som forandrer det samme menneskes syn på livet for alltid. For meg var et slikt øyeblikk da jeg som 16-åring så avslutningen på den vidunderlige filmen Zorba the Greek. Antony Quinn spilte livskunstneren Zorba, og Alan Bates spillte amerikansk millionær-sønn som skulle lære livskunst av Zorba på Kreta.
Det er tidlig søndag morgen, og en Zorba i sterk bakrus sitter på en brygge og dingler med føttene. Millionærsønnen (helt edru) sitter ved siden av Zorba. Så sier Zorba:" Du har alt i livet , min gutt, untatt det aller viktigste!" "Og hva er det?" "Galskap!! En mann trenger en hvis porsjon galskap, hvis ikke..." "Hvis ikke hva?" " Han tør aldri kutte repet som binder ham fast og føle virkelig frihet!"
Den opplevelsen åpnet øynene mine og gjorde meg fullt ut oppmerksom på at vi alle "moderne mennesker" lever et av de mest ufrie liv i hele menneskets historie. Fordelen ved å "ha levd en stund", som jeg, er at man kan gi mer og mer blanken i "hva som er politisk korrekte livsverdier" og frisert og "anstendig oppførsel". Diktert av de moralske farisæere. Og farisæerens valgspråk har alltid vært : "Rør ikke ved meg, for jeg er helligere enn deg".
For meg henger begrepet "galskap" og "frihet" meeeget nøye sammen. Å gå gjennom livet som en grå forskremt skygge var aldri på mitt tapet i det hele tatt. For det er en forskrekkelig høy pris å betale for å "være alles venn og alles narr". Du mister selvrespekten, og etterhver tar selvforakten over. Og da er løpet kjørt.
Når det gjelder livskunst er det også en annen opplevelse jeg aldri glemmer. Det var i Sydney november 2013. Det var spesialutstilling på museet vedrørende Australias historie , og jeg kom i prat med en innfødt som satt og spilte på sin Didgeredoo. Det er et instrument som ligner på et rør, og kommer fra små trestammer hvor innmaten er spist opp av termittet, (Store maur). Når du blåser gjennom det, kommer det trompetlignende lyder.
Denne innfødte fortalte meg at de moderne mennesker hadde fullstendig glemt bort en av de aller viktigste livskvaliteter (og som hans forfedre gjennom tusener av år hadde hatt), og det var evnen til å drømme. Da tenkte jeg på den norske dikter som skrev " Tanke og drøm er himmelske kjøretøy". Er det der vi er nå? Har selvstendig tenking og radarparet drøm og fantasi forlatt oss for alltid?
Med mobilens totale herredømme verden over, har ordet "massemyrderier" for meg fått helt ny betydning. Smartphonens totale kontroll over hjerne og følelsesapparat, vil på sikt frembringe en helt ny type mennesker verden over. Utvendig vil de se ut som mennesker, men den innvendige infrastruktur er for alltid bombet sønder og sammen av smartphonens massemyrderi av den egne drøm og selvstendige tanke.
Dette er ikke tanker fra "et utdatert fossil" som vil skru klokken tilbake til de "gamle, gode dager". De gamle dager var sannelig ikke "gode". Vi har aldri før i mennesketens historie hatt muligheten til å leve så sunne og interesserte liv som nå. Men-teknologien har den innebygde egenskap at den skaper avstand mellom mennesker. Og mens roboter aldri kan bli som ekte mennesker, kan menneskelignende skapninger innvendig bli som roboter. Og når smarphonen sier hopp, så hopper du. Hvert eneste sekund er du tvunget til å "være på".Fremtidens arbeidsgivere forlanger det. Og har da ordene "et menneskeverdig liv" bare blitt en tom frase fullstendig tømt for mening og innhold?
