Det hevdes at "livet skulle være en drøm, men det moderne mennesket har glemt bort kunsten å drømme".
Jeg skal nå overfor mine blogglesere gjenoppleve et barndomsminne da liv og drøm gikk opp i en høyere enhet.
Reservefar Sigvart og jeg skulle ut på "ulovlig" ekspedisjon på Hovlandsheia. Vi skulle lystre ørret - en aktivitet som var meget utbredt i Dalane på 1950tallet. Det var faktisk matauk. I min faders sportsforretning var salg at lysterere (stikkerter som en bred gaffel med mange mothaker) stor forretning i oktober.
Akkurat denne oktoberkvelden i1950 husker jeg til dagers ende. Sigvart og reservemor Pippa (Petra) hadde gjordt unna kveldsmelkingen. Og så var turen kommet til den eventyrlig ekspedisjonen til Hovlandsheia for å lystre aurer. Jeg hadde gått i en overjordisk forventningsrus hele dagen. Mine nåværende novemberekspedisjoner til New Zealand er bare småtterier i sammenlikning.
Opp kuræget bar det , og der lyste månen. Aldri noensinne har månen lyst så magisk for noe menneske på kloden! Og månen fulgte med på hele den uforglemmelige ekspedisjonen som en mild bestefar som passet på Sigvart og meg
Gjennom heimemarka bar det inntil vi kom til min kjære heiagrind. Første stopp etter dette evige kulturminne var Stykkjekjødne (Stykketjernet). Vi nærmet oss bekken forsiktig for at ikke auren på bekken skulle bli skremt. Sigvart satte lysstrålen fra lommelykte midt i bekken- og der var det flere aurer i syne.! Etter at vi i denne utløpsbekken hadde fått stukket noen aurer bar det videre til innløpsbekken. Det samme gjentok seg. Spenningen og opplevelsen kan ikke beskrives på noen av jordens språk. Etter å ha puttet rundt et dusin aurer i ryggsekken bar det videre oppover til den virkelige Hovlandsheia. Til de sagnomsuste Drengsvaulane. Det var tre tjern med virkelig STOR ørret. Vi steg nå hundre meter til hvor vaulane ligger på 400 m.o.h.
Også månen da! For ikke å snakke om stjernehimmelen. Og luksusen med bare naturlyder og ingen anelse av den minste sivilisasjon. Jeg gikk på stigende forventningsrus og ble aldeles ikke skuffet. I utløpet av Store Drengsvaul sto det kilosørreter i lysstrålen fra Sigvart! Det ble en tung bør å bære til gards.
En musikkanmelder omtalte en gang en opera sunget av et par av verdensnavnene som "en eneste lang paradisisk drøm". Å omtale denne min opplevelsesrike barndsoms mest minneverdige ekspedisjon som en paradisk drøm er bare det første fornavnet. Og alt trygt overvåket av mannen i månen som fra den uforglemmelige kveld til fjells alltid vil ha en reservert plass i mitt indre.
Jeg trodde aldri at jeg i mitt jordiske liveskulle få oppleve akkurat DENNE utgave av den uutgrunnelige måne.
Underet skjedde 50 år senere. Av alle steder- på Korsika. Mer om det en annen gang.
