Fra en eventyrlig ekspedisjon til Amishkulturen i Pennsylvania i 1999 er det mange sterke minner som sitter igjen. Kvaliteten på livets opplevelser kan måles i hvor sterkt de sitter i minnet resten av din tid på moder jord. Og jo mer jeg tenker etter må dette ha vært et kvalitetens eventyr fra start til mål. Jeg husker nesten alt! Det er mulig jeg etterhvert kommer tilbake til noen av disse, men et sted må jeg starte eringdringen på vegne av mine blogg- og facebookvenner.
Byen Charm var i 1999 det nærmeste du kom en stasjonsby i Norge med eget meieri hvor melken ble fraktet med hest og kjerre. Som jeg spaserte rundt i sentrum av Charm første ettermiddagen så jeg et aldeles uforglemmelig syn på det lokale offentlige sosiale teater med tre aktører samtidig på scenen. Den første var en elegant firehjuls Amishvogn i svart trukket av et rasedyr av en kullsort fullblods hingst. Føreren var kledd i sort fra topp til tå med hatt og langt skjegg. Fruen var også elegant antrukket i sort. Det hele gikk opp i en tidløs enhet.
Den andre aktør var en ung Amishpike i kysehatt og skjørt som syklet på en alt for stor offroadsykkel. Hun sto inne i stanga og syklet. (Som vi guttunger gjorde i min barndom når vi syklet på voksne herresykler). Jeg husker at jeg lurte i mitt stille sind hvordan jentungen skulle klare å hindre at skjørtet viklet seg inn i kjettingen!
Den tredje aktøren var et fleskeberg av et menneske som vraltet bortover. Vedkommende må ha vært godt over 200 kilo. Han vraltet 10 meter av gangen og så stopp. Med den rytmen fortsatte han bortover gaten. Et forskrekkelig syn! Du snakker om å være fanget i egen kropp!
Etter disse opptredende gikk jeg frekt og freidig inn i stallen hvor jeg så Amishmannen hadde svingt inn. Han var i stallen og var i ferd med å ta av rasedyret selen. Han var litt skeptisk i starten. Men da jeg fortalte at jeg var født på gard hvor min bestefar huserte med sine to kullsorte hester tødde han opp. Her var det ikke snakk om å diskutere religion, men seriøs hestekultur! Jeg forlot stallen noe senere enormt beriket!
Jeg overnattet i nabobyen til Charm, og satt om kvelden i et steakhouse og nøt en aldeles overdådig biff da to karer klatret ut av en bil som parkerte rett utenfor vinduet ved mitt bord. Den ene hadde samme skjegg som Amishmannen jeg hadde truffet tidligere i stallen. Da så jeg at det var han, men nå i vanlige klær!! Senere nærmet jeg meg forsiktig bordet hvor de to satt. Jeg spurte forsiktig om det ikke var forbudt for Amishfolket å ha befatning med biler. Å, nei da! Det var syndig og forbudt å være sjåfør, men det var ikke forbudt å være passasjer!! Jeg sier bare - hykleriet lenge leve. Jeg måtte tenke på den yppige tenåringen som ble spurt om hun var jomfru. Svaret var:" Ja, men jeg er ingen fanatiker!"
Når det gjelder den mannlige delen av Amishfolkets skjeggpryd har jeg en interessant opplysning. Det er påbudt med hakeskjegg, men forbudt med bart. Amishfolket er pasifister og bart og militæruniformer hørte sammen da Amishfolket utvandret til Amerika.
