Min gode venn Arnt Olav Klippenberg har beæret min barndoms heiagrind med eget innslag på YouTube. Jeg skal følge opp med noen utfyllende kommentarer.
Da vi (min reservefamilie pluss undertegnede) kom til Hovland i Helleland i 1949 var det et natureventyr som åpenbarte seg. På garden hadde vi direkte utsyn til Gyaaksla og hele Ualandsbassenget. Når jeg i ettertid skal rangere mine mest magiske prestasjoner så var det når jeg høsten 1949 var oppe mot heia og hentet saueflokken. Der sto jeg med siden av heiagrinda og talte saueflokken på 48 sauer. Og nettopp denne grind er for meg det fremste symbol fra et magisk land i en magisk tid. Jeg hører ennå klangen av sauebjøllene der en uhyre kry femåring loset flokken trygt til gards.
Denne heiagrind ble for meg i ettertid selve symbolet på en rik kultur som nå bare lever i minnene til de som fra innsiden fikk opplevede dette siste kapittel fra en flere hundre år gammel sivilisasjon. Grinda var snekret i 1930 av den sirdølen som drev Hovland før vi kom til gards. Den er av eik og fjølene er kilet løs fra hovedstammen. Det gjør at den kan stå ute i vind og vær i minst 70 år.Hadde planken vært høvlet ville den råtnet innen meget kort tid.
I 1970 gjorde jeg en byttehandel med onkel. Jeg fikk dette sjeldne klenodiet i bytte med en moderne grind produsert av nabo Sverre Skåra i trappefabrikken. De siste tjue år har grinda stått i utstillingsmonteren på Grand Hotel. Grunnet ombyggingen er monteren nå fjernet og den magiske grind er nå på plass i Saloon Kakadu som var et sauehus fra 1830 til 1930. Grinda har nå kommet hjem.
Jeg har hengt en haug med saueklaver m/bjeller på grinda. Det er bare å gå inn og riste i den så spiller det av en tape inne i meg med fuglesang, sauebreking og symfonien av sauebjellene. Og langsomt åpner nok en gang det magiske land seg inne i meg bak bergene de blå hvor under de samme fjell min barndoms uerstattelige heiagrind sto trofast og solid som vakt gjennom en nærmest uvirkelig tid sett med dagens oppjagede Ipadøyne.
Magiske minner er en ubetalelig skatt i et menneskes korte liv. Nå kan jeg bare ta en kort tur bort til dette min barndommens ubetalelige kultursymbol, riste i grinda og voila- i brøkdelen av et sekund er jeg mer enn seksti år tilbake i tid. Undrenes tid er ikke forbi,
