I den siste utgaven av Time var det en spesialartikkel om den politiske tragedien i Sør-Afrika. Selv etter at landet ble befridd for apartheid, er lovløsheten verre enn noensinne. Og aldri har klasseskillet vært større mellom fattig (svarte) og rik (hvite og den svarte korrupsjonsoverklassen). Jeg leste artikkelen i morges med dyp ettertanke ,
Fra mitt magiske besøk der i 1998 er det minner for livet. Men det er et spesielt jeg aldri glemmer ,og som sitter spikret i mitt indre til dagers ende. Og det var den stakkarslige "kirkegården" for de svarte rett ut av Franschhoek. Google Franschhoek, og du får hele den historiske bakgrunn om hvordan stedet ble grunnlagt av hugenotter som hadde rømt fra Frankrike.
Jeg vandret først på "de hvites" kirkegård blandt alle de stormannsgale monumenter som erstattet gravstøtter. Du snakker om åndens hovmod! Etter deretter å ha fordøyet det som måtte være av kulturminner i Franschhoek, inklusive et storartet restaurantbesøk (delvis under åpen himmel), bar det "hjem" igjen til min base i Simonstown. (Google denne by!)
Rett ut av Franschhoek ble jeg oppmerksom på et syn så hjerteskjærende at ingen ord i noe språk kan beskrive det. I en bakkeskråning med en slags "kirkegård" sto et svart ektepar i giv akt foran en "grav" de nettopp hadde lagt blomster på. Jeg stoppet i diskret avstand og ventet til de hadde forlatt stedet i sin gjennomrustede pick-up.
Her var det altså de "svarte" ble begravet! Det var en mengde "graver" uten minste symmetri over hele skråningen. Histen og pisten sto det på disse vollene et fattigsligt trekors. Det hele virket som om man hadde spadd ned selvdøde husdyr.
Kontrasten til den stormannsgale Hugenott-kirkegården var av en slik art at jeg ble svimmel. Kontrasten mellom den rustne pick-up og de airconditionerte luksusbusser som luksusturistene veltet ut av ved Hugenottkirkegården var nærmest pervers.
Hvis den historiske Jesus hadde kommet ridende på sitt esel, er jeg ikke minste i tvil om mellom hvilke graver Han hadde følt jeg mest hjemme.
Det skjedde noe med meg etter denne hjerteskjærende opplevelse. Jeg ble aldri mer HELT den samme når det gjaldt medmenneskelig perspektiv.
