Etter mitt korte opphold på SUS ser jeg nå at opplevelsen var en gedigen velsignelse i forkledning. Jeg ville ikke vært den foruten. De årene jeg nå monne ha igjen på kloden blir livsmessig mer intense enn forut for oppholdet. Min gode helse tar jeg aldri mer som en selvfølge. På mitt firemanns-rom på SUS var det en herre på kun 46 år som hadde det virkelig vondt. Han hadde vært der i "lange tider" grunnet virkelige hjerteproblemer. Han hadde hatt hjertestans , og for å livne han opp måtte personalet gå så hardt til verks, at ribbena brakk. Det igjen medførte at han måtte sitte i en stol hele tiden. Å ligge flatt i senga medførte uutholdelige smerter. Ettersom han virkelig var "tung" måtte han bruke gåstol. Når han kom hjem ante han ikke. Med mine snart 70 år på baken føler jeg meg som en tenåring i sammenlikning.
En annen hjertepasient (72 år) hadde hatt flere hjerteoperasjoner de siste 10 årene og var nokså redusert. Han fortalte meg noe interessant. Han var fra Hå og hadde kjørt melketank-bil rundt på gardene. Det var da han oppdaget den gjennomtrengende ensomheten blandt de moderne gardbrukere. De gikk der alene, kona var på jobb og ungene hadde helt andre planer enn å bli gardbruker. Han fortalte at de var så kontaktsjuke at de nærmest sprang etter tankbilen når han kjørte fra garden. Så den nye folkesjukdommen er ensomheten. Den kan redusere livskvaliteten i en grad så stor at det resulterer i at enkelte takker av på egen hånd.
For det er jo en kjent sak at teknologien skaper avstand mellom mennesker. I det 1950 talls bondesamfunn i Bjerkreim og Helleland som jeg levde opp i visste vi ikke om at det var noe som het ensomhet. Det var sosialt-intensivt så det holdt. Nå er den kulturen borte sammen med det sosialt-intense livet i Egersund på det samme 1950 tall. Som jeg sitter og blogger, er det så folketomt i gatene at man kan lure på om det har gått en kolera-epedemi. Det eneste butikkene er fulle av er rabattplakater i et desperat håp om å selge unødvendige produkter til folk som har "alt".
Oppholdet på SUS lærte meg noe annet. Nå må jeg få meg en iphone. Da jeg i hu og hast måtte til SUS sist tirsdag, sendte jeg en kort mail til min kjære datter som bor i Oslo og har fått drømmejobben som medlem av den faste jurist-stab i Statsnett. Godt betalt, bomsikker og inspirerende jobb til de grader. Jeg skrev at det var bare en rutinesjekk, men hun var på pletten tidlig torsdag. Sjefen hadde gitt henne beskjed om at det bare å reise på flekken og bruke den tid hun trengte. Dette til tross for at hun var engasjert i særdeles viktige og krevende kontraktforhanlinger. Du snakker om omsorg for personalet!!
Men med iphonen hadde hun kontakt med Oslo og deltok i kontraktforhandlingene fullt ut- pr. Iphone! Med den samme iphone fotograferte hun meg SUS sine nye og supersexy tøfler (lysegrønne) og delte bildet med kreti og pleti. Med den samme Iphone booked hun flybillett fra Sola osv. osv. Dette må jo være det mest fantastiske hjelpemiddel i menneskehetens historie.
For å slutte av denne gangen- når jeg nå med mine medfødte kvikke kroppsbevelsen fyker opp trappene som før, tar jeg det aldri mer som en selvfølge. Minnet om den "tungpustende perioden (60 % oksygenopptak) i januar 2014 sitter klistret i ryggmargen resten av min tid. Resten av min tid!!!!
