Jeg blogger ikke dette for å onanere mitt ego og sutre (nasjonalsporten) om mine "helseproblemer". Dette innslag er en takk til de omsorgsfulle engler som myldrer i det norske helsevesen.
I min næreste familie hadde jeg en mor fra Bjerkreim. Hun hadde en robust helse og hadde knapt gjennom sitt liv (82 år) hatt noen som helst kontakt med en lege. For henne var leger "fæle greier" som man helst skulle unngå som best man kunne. Denne innstilling smittet over på meg.
Min fader , derimot, var funksjonell invalid. Han hadde fått ødelagt sine lunger grunnet tuberkulose da han var tenåring. Det betydde lange sanatorium-opphold og regelsmessige, lange opphold i sengen hjemme. For utenforstående var han som alle andre og skjøttet sin profesjon som sjåførlærer fullt ut, det eneste yrke han kunne fungere i. For oss barna som opplevde han på nært hold, var han imidlertid en vandrende skrøpelighet som trengte "evigheter" opp trappene og laaange pauser pr. trappetrinn.
Derfor var jeg heldig som hadde arvet Bjerkreims-slektas robuste helsegrunnlag. Den eneste kontakt jeg , gjennom mitt liv, hadde hatt med norsk helsevesen var i to omganger å fjerne åreknuter for rundt 15 år siden. Det skjedde på sykehuset på Lagård og forløp effektivt og smertefritt.
Men så! 4.januar dette år opplevde jeg for første gang i mitt liv pusteproblemer. Jeg hadde problemer med å komme opp trappene i huset! Og på det paddeflate strekket mellom huset og mitt "andre hjem" Grand måtte jeg ha flere stopp underveis! Jeg forsto ingen ting. Og jeg som gjennom min barndom,ungdom og tidlige manndom hadde fløyet over Dalanes heier som en vind!
Jeg mistenkte at det kunne være lungebetennelse, og derfor kontaktet jeg min eventyrlig kompetente og ansvarlige fastlege, Ole Gunnar Jensenius. Da jeg ble innkalt til han første gangen,trengte jeg maaange stopp opp trappene i Lerviksgården til hans kontor i fjerde etasje.
Han undersøkte meg på kryss og tvers og konstanterte at surstoffopptaket var kun rundt 65 %. Det forklarte langt på vei pusteproblemene, for første gang i mitt fysisk aktive liv! Han fant noen ulyder i den ene lunge, noen surklelyder som tydet på oppsamling av vann. Men hvorfor?
Nå må jeg tilføye at jeg skulle hatt en "EU-sjekk" på det fysiske systemet for lenge siden. Men , i min kjære moders ånd, hadde jeg utsatt og utsatt det så lenge som mulig. Det feilte meg jo ingen ting!
Ole Gunnar sendte over en resept til apoteket vedrørende et minisurstoffapparat som jeg skulle bruke morgen og kveld for å innhalere og som skulle fjerne vannet i lungen.
Men, for sikkerhets skyld beordret Ole Gunnar meg sist onsdag opp til sjukehuset på Lagård for røntgen-undersøkelse. Han skulle stenge sitt kontor for resten av uken grunnet innstallering av helt nytt data-anlegg. Men, som den ekstremt ansvarlige fastlege han er, lovet han meg å komme inn på onsdag ettermiddag for å kommentere røntgenbildene.
1400 sto han i butikken med en meeeget bekymret mine. " Hvordan føler du deg?", spurte han. "Jeg føler meg som om jeg kjører en bil med håndbrekket på!", svarte jeg. " Du ser", sa han, "bildene viser en løs venstre hjerteklaff og mye vann i den ene lungen. Så hva gjør vi nå?" "Få meg inn på SUS, pronto! Her er det bare å takle situasjonen direkte og offensivt. Ingen didling og dadling!"
