En tragikomisk vitsetegning nylig i en amerikansk avis (de få som er igjen) viste en kiste midt i en ruvende domkirke. Kirken var tom, bortsett fra prest og noen få ytterst "utkommanderte." I enden av kisten var en stor plakat: "Han hadde 100000 venner på Facebook".
I en tosiders artikkel i Aftenposten i går var det en tosiders artikkel med overskrift: Norge kan ikke kjøpe seg ut av ensomheten.
Journalisten ble bedt til en ensom 72-årig dame og opplevde et møte med en trist tilværelse. Å være helt klar i hodet, men ingen å dele tankene med. Å ha ben som fungerer, men ingen å spasere med. Å tilbringe dager uten å høre sin egen stemme. (Det siste må jo være aldeles forferdelig).
Det som kom fram i artikkelen var at en av de aller viktigste motgiftene mot ensomhet, er MESTRINGSFØLELSEN. (I tillegg til familie).
Noe som kom fram i artikkelen, og må være virkelig oppsiktsvekkende, er følgende:
40% av de spurte over 55 år ønsket å delta i arbeidslivet etter 67 år.
Blandt dem over 75 (hold dere fast) ønsket halvparten av de spurte at de fortsatt hadde muligheten til å delta i arbeidslivet!!
Artikkelen sluttet med å fastslå at det sitter en stor gruppe mennesker over det ganske land som ønsker og venter på lov til å bidra- på en eller annen måte som gir deres liv mening. Fordi at noen trenger dem og deres tilstedeværelse.
I så måte må Egersund være en drømmeplass i å "eldes med verdighet". Her er et drøss med religiøse foreninger som gir livet mening og samholdsfølelse. Du har turforening og turnforening. Du kan være fan av EIK, Eiger, Arsenal, Liverpool og Manchester United eksempelvis helt til du blir 100.
Det aller viktigste, sett fra mitt ståsted, er at du som "pensjonist" er levende opptatt av det samfunn du lever i og følger med teknologisk.
Da hest-og-kjerre samfunnet gikk mot slutten, måtte bøndene lære seg å bruke traktor. De samme bøndene er i dag dataeksperter med full dataovervåking i fjøset. Og faktisk er bøndene en av de grupper som kan "eldes med verdighet" og gradvis "trappe ned" i et tempo de bestemmer selv. Det siste er viktig for idenditeten, og ikke minst selvrespekten.
Min idenditet er nesten 100 % knyttet til Bjerkreim som satte meg til verden. Og jeg er glad at jeg har fått de samme arbeidsgenene som mitt søskenbarn Olav Bjerkreim. I en alder av 79 har han forsatt henimot 200 sau som skal passes på. Opp grytidlig hver morgen. Det er dette som holder han i gang. Hvis du ser Olav bakenfra i Egersunds gater skulle du tro det var en tenåring som fosser av gårde full av energi.
Det går an i selv høy alder å knytte seg til nye spennende mennesker og hobbyer. Det krever bl.a. stå-på vilje og godt humør. Det er også om å gjøre å prøve " å realisere noe du alltid har hatt lyst til". Det være seg et spennende reisemål. Som eksempel en tur til Ålesund. Dit skal jeg i pinsen. Og jeg vet akkurat hvordan åpningsreplikken skal være til personalet i resepsjonen hos Clarion Collection Hotell med sjøutsikt.
"Jeg har alltid vært interessert i dialekter. Da dronning Margrethe av Danmark ble spurt om hvilke språk i verden hun fant mest melodiøs, svarte dronningen uten å nøle, Svensk og italiensk. Det er tydelig at dronning Margrethe aldri har vært i Ålesund!" Akkurat den tror jeg går rett hjem.
