Den brutale sannhet når det gjelder verdens varehandel, er at det er en ekstrem overkapasitet av unødvendige produkter og butikker. Og i denne enorme mengde av unødvendige butikker, er det tilsvarende en enorm skjult arbeidsledighet. Butikkene er blitt "et sted å være" for ansatte som har alt for lite å gjøre. Simpelthen fordi det ikke er kunder nok til all denne "unødvendigheten".
Jeg er av de som ble født sent under andre verdenskrig og opplevde rasjonering av varer. Så ble rasjoneringen gradvis opphevet, og den moderne forbrukerkultur vokste fram. Og i 2017 er dette blitt utviklet til det helt absurde. Det er "tilbud",99 priser og rabatter fra morgen til kveld hele året gjennom. Over hele verden. Og vi har utviklet er materialistisk sivilisasjon som gjør at stopper vi opp med "stadig nye produkter", så geråder hele verden ut i en ekstrem arbeidsledighet.
Og det er jo greit med nye og forbedrede produkter som gjør livet enklere og mer innholdsrikt. Jeg tenker da på flatskjermer, nettflix og det hele. Så det går an å ha flere tanker i hodet samtidig uten minste bakstreversk moralisering. Og mimre om "gode gamle dager" har så absolutt intet for seg.
Det som opptar meg mer og mer, er hvilke tilbud sentrumsbutikkene i Norges byer må komme opp med for å overleve framtiden. Shoppingsenterne og netthandel har revolusjonert detaljhandelen fullstendig. Dette har spesielt Storbritannia opplevd til de grander. Så mye som en tredjedel av handlegatene i landet er i alvorlig trøbbel. Og bare i London står 7000 butikklokaler tomme.
For min egen del så jeg for lenge siden hva som var i anmarsj. De siste årene jeg strevet skikkelig i en sportsbransje i total endring, hadde jeg fokuset på mars 2011. Da ville jeg blir pensjonist, og pensjonsreformen slå inn for fullt. Det betydde at du kunne tjene så mye du ville ved siden av pensjonen, uten at pensjonen ble avkortet med en eneste krone.
Så idag hviler min sosiale/forretningsmessige oppskrift på 3 "avdelinger".
1. Hobby. Hobbyen består av at jeg skal ha den mest originale butikk i Norge, og samtidig den mest australske butikk i Europa. Og begge deler skal være i konstant utvikling.
2. Sosialt. Dette er det aller viktigste, og Dinglebenken er den magiske sosiale motoren.
3. Interessant økonomisk pensjonsstøtte.
Det å vite at det kommer inn et fast beløp fra NAV hver måned, er for meg en helt ny situasjon. Nå forstår jeg fullt ut hvorfor ansatte i det offentlige lever økonomisk meget beskyttede liv. Disse ville fått sjokk hvis de skulle måtte "slåss på slagmarken i virkelighetens harde økonomiske verden".
Når det gjelder framtiden av sentrumshandelen i Egersund, er jeg mer og mer optimistisk. Jeg sammenlikner da med eksempelvis Stavanger, Sandnes, Flekkefjord, Farsund og Lyngdal.
Vi er Rogalands nest eldste by, og har det mest koselige sentrum av alle Rogalands byer. Og ettersom Egersund har begrenset befolkning, slipper vi Haugesunds skjebne. Hadde Egersund hatt like mange innbyggere som Haugesund, hadde vi hatt et type Amandasenter, enten på Slettebø eller Krossmoen. Som det nå er har vi fått Eikunda Amfi som en moderne utgave av "kjøpmannen på hjørnet". Og Eikunda er en naturlig forlengelse av gågaten.
At gågaten mye av tiden er "folketom", er ikke særskilt for Egersund. Samfunnsutviklingen har tømt alle bysentra. Når både mor og far er på arbeid, har de ikke muligheter til å oppsøke sentrumsbutikkene i deres begrensede åpningstider i forhold til shoppingsentererne.Og nettet! Så hvis sentrumsbutikkene i Egersund kan fokusere på spesialisering, og opplevelse som huskes, så har de en interessant framtid.
