Mitt blogginnlegg i går med særdeles kritisk blikk på den (for meg subjektivt) stadig mer groteske julefeiring, fikk diverse kommentarer, for og i mot. Sistnevnte meget velkomne.
I morges da jeg gikk ned til til posten på Amfi, lyste to av sentrums fineste juleutstillinger mot meg. De var utført av mine særdeles gode butikknaboer, Sisu og Dressmagasinet. Også på Amfiets fasade lyste "et hav" av julebelysning mot meg. For meg kunne gjerne denne belysning gjerne vart i hele den mørke årstid. Det var et flott skue.
I en verden hvor jordskjelv, sykloner, skogbranner, oversvømmelser, IS og desslike er mer og mer tilstede i hverdagslivet, er "hysterisk kommersiell julefeiring" det siste jeg personlig bruker tid på å bli "krenket" over. Vi lever i et fritt land, og moralisering over andres julefeiring er en idrett jeg ikke deltar i. Så lenge jeg får ha mitt fullstendige fravær av julefeiring i fred. Jeg har nemlig den moderne kommersielle julefeiring fullstendig i halsen.
For de harmonisk lykkelige familier, stiller det seg annerledes. De er blandt de privilegerte som kan se fram til en høytid som gir dem mange gode og sammensveisede minner.
Ikke alle har det slik. Det være så langt derifra!
I min egen familie var det aldri hentydning til "husbråk", og slettes ikke "alkoholisert husbråk" på en julaften!! Derfor var det jeg opplevde en julaften 50-60 år tilbake i tid et sjokk jeg aldri noensinne kommer til å glemme.
Tidlig på på den snøbelagte julaften gikk jeg en byvandring i stillheten, bl.a. forbi julegranen på torvet. Under greinene lå det en snøkledd skikkelse nesten urørlig. Jeg fikk liv i den forfrosne karen og kontaktet politiet via telefonen på hotellet og gikk så ned igjen og "sto vakt". En enslig politimann i politibilen ankom, og jeg ble med i bilen som "assistent" for å få stakkaren inn i huset hjemme. Og der åpenbarte det seg et forferdelig skue. En sterkt beruset "far i huset" gikk rundt i huset og bannet og truet så det lyste. Øynene til ungene og moren lyste av redsel der de hadde tatt tilflukt i krokene.
Pøbelen ble roet ned for øyeblikket. Mer beretter jeg ikke om denne triste historien.
Og da forsto jeg at det er mangfoldige familier, bare i dette land, som opplever det samme og ser fram til julaften med den største gru.
Og når det gjelder dette med å være fysisk alene på julaften, så er det mange som skal ha seg frabedt stempelet som "sosial taper" om du tilbringer "den store kvelden" alene. For noen er det ren luksus å slippe presset og "tradisjonenes tyranni". Og de er mange!
Og når det gjelder julepresanger i en materiell overflodsverden, tror jeg faktisk mange ville satt pris på å få tildelt en dose av det mest verdifulle vi har i en oppjaget verden, Tid!!
Hva med å legge en konvolutt under juletreet med eksempelvis tekst: Fra Kari til Arne. " To timers personlig samtale uten forstyrrende Iphone". Eller : Fra Olav til Eva: " En søndagstur i naturen for oss to alene".
Her må tenkes utenfor boksen. For et overfladisk samfunn formelig skriker etter medmenneskelige- opplevelser-med-mening-som-etterlater-minner-livet-ut.
Jeg vil avslutte med Maya Angelous visdomsord:" Mennesker vil glemme hva du sa. Mennesker vil glemme hva du gjorde. Men mennesker vil aldri glemme HVA DU FIKK DEM TIL Å FØLE!!!!
