Fordelen med fast ansettelse i det offentlige Norge er at du har en lønn du kan leve av og at du dermed får en trygg pensjon. Minuset et at det er "på hodet ut" når du har nådd aldersgrensen. For de som ikke har forberedt seg på å måtte si farvel til et sosialt og berikende arbeidsfellesskap, kan det bli en brutal overgang.
Fordelene med å være "butikkeier og selvstendig næringsdrivende" er at du selv kan bestemme når "du vil gå av" (forutsatt god helse). Minuset er at du driver med så pressede marginer at du ikke kan ta ut nok lønn som grunnlag for en anstendig økonomisk pensjonstilværelse. Blandt de forskjellige pensjonisttyper kalles sånne som meg (tusenvis!!) for "Kanoen". "Kun pensjon fra folketrygden.
Typisk for selvstendig næringsdrivende som ikke har spart til pensjon. Har magre pensjonsår i vente." Jotakk, for meg endte det med minstepensjon!
2011 endret det hele for meg. Da kom pensjonsreformen som betydde at du kunne tjene så mye du ville ved siden av pensjonen uten at den samme pensjon ble avkortet med en eneste krone. Siktemålet for meg da var 2019, Du kan tjene opp pensjonspoeng helt til du er 75, som jeg rundet 29.3. Disse årene med voldsom Australia-satsing la grunnlaget for der jeg er i dag. Med fullstendig økonomisk ro i sjelen. Gudene skal vite at det gjennom årene har vært myyye uro i så måte.
Det plutselig utbrudd av voldsom isjas natten til 26.1 endret helt mitt livssym på framtiden. Skulle jeg noensinne bli frisk igjen (bevege meg normalt), kom forretningsvirksomhet i aller siste rekke. Og med nye fenomenale og skånsomme sko fra Sporty er jeg nokså nær målstreken. Jeg danset i dag opp alle trappene i rådhuset uten å holde meg i rekkverket. Jeg hadde et ærende til Dagfinn Myklebust. Hun som åpnet døren på toppen var vår kvinnelige rådmann! Wooow!!!!!
Da jeg trenet meg opp gjennom hele februar og delvis mars med sykling mellom 1100 og 1300 (Slettebø, Bakkebø, Mjølhus og mere til) , la jeg etter sykkelturen inn to timers "pensjonist-tilværelse" på Eikundas folkelige kafe med mye kaffedrikking og lett konversasjon med mange i min alder og fra min meget utstrakte bekjentskapskrets.
Der fikk jeg også den nødvendige distanse til sentrumsbutikkene og ser de voldsomme utfordringene detaljhandelen i småbyenes sentrum (overalt i Norge) har fått. Det er usigelig trist (etter kaffidirikkingen) å sykle ned Elvegaten og oppleve tomheten i en gate som i min barndom og ungdom sydet av liv! Elvegaten (og alle andre gater i Norge i samme situasjon) er jo nå redusert til intet annet enn kulisser i en døende handelssivilisasjon.
Jeg åpner butikken nå fast 1100-1500. Det er mer enn nok! Patruljer gågaten en hel dag mellom 0900 og 1700, så vil du nok få bekreftet denne min påstand! I tillegg legger jeg nå inn en kaffepause på Eikunda daglig (1200-1300) etter å ha sjekket postboksen. Kommer folk langsveisfra står det på døren at det bare er å ringe 5149100 for å få hjelp.
I kaffetimen er det interessant å betrakte folkelivet på Eikundas Kafe!. Denne "sosiale happeningen" har beriket mitt liv etter isjasen og vil bli et fast innslag i de nærmeste år utenom sommersesongen (forutsatt at helsa holder seg på nivå som nå).
Isjasen ble "en velsignelse i forkledning" i den forstand at jeg kan nå kan trene på å være "litt pensjonist". Samtidig har jeg den enorme sosiale fordel at jeg har en base yrkesmessig som jeg kan holde igang forhåpentligvis i mange år framover. Og treffe maaange interessante mennesker fra alle deler av kloden. Men sannelig har det vært mye svette og grublerier underveis før jeg kom dit. "Når ting går for lett, blir man fort dum", skriver Maxim Gorkij. Helt riktig! Den beste motgift mot "å bli dum" er saftig med prøvelser og motbakker i livet. Helt nødvendig for et komplett liv!!
