I tjue år har jeg hatt en autstralsk utstilling i fojaeen på Grand Hotel. Det mest kostbare inventaret har vært den kjære markagrind laget av eik . Nå er utstillingen over ettersom hele inngangspartiet skal rustes opp.
Grinda ble håndlaget rundt 1930 av forgjengeren til min slekt på Hovland gard i Helleland. Den er et absolutt klenodium og er nå plassert i bunnen av den mest australske butikk i Europa. Den avdelingen var et sauehus i Egersund sentrum i ca. 100 år fra rundt 1830.
Så nå er grinda omsider kommet "hjem" og i det helt rette element. Jeg gjorde en byttehandel med min onkel Sigvart rundt 1970. Jeg fikk grinda i bytte med en helt ny maskinlaget av nabo Sverre Skåra i nabohusets trappefabrikk.
Til denne spesielle grind knytter det seg mange kjære minner. Enn alle de ganger jeg har hentet saueflokken som sto oppstilt bak dette sentrale barndommens minne!
Sandelig opplever jeg igjen i Vinjes ånd slike "fjell, bakkar og dalar" som dei eg i min fyrste barndom såg. Ikke hadde jeg dengang Ipad, internett, facebook og hele kostebinderiet. Men jeg hadde markagrinda, og heiagrinda som inngangsportaler til det forgjettede land bak bergene de blå. Når jeg nå betrakter denne kulturgjenstand fra en lengst forsvunnen og magisk tid erfarer jeg sannheten i at "at internett åpnet verden, men lukket livet!"
Nok en gang hører jeg refrenget: " Ja, minnes du den tiden vi hadde i lag, langt her ifra. langt herifra. Forventningers glede i den solrike dag. Langt, lyyykkelig langt herifra."
Hvilke magiske minner fra en tid med kvaliteter som forlengst har reist med vinden. Det var en tid hvor vi fikk næring til fantasien fra den direkte og virkelige verden. Ikke den liksom-verden og de liksom-venner som vi møter gjennom å trykke på noen taster. Og hvor vi alle er redusert til nyttige idioter på teknologiens ubønnhørlige premisser.
Den norske dikter Obstfelder utbrøt en gang: " Jeg er visst kommet til feil klode. Her er så underlig."
Underlig er bare fornavnet, spør du meg.
