Ett av de store kredittkortselskapene hadde bedt sine brukere om å rangere verdens tre mest ettertraktede reisemål. Konklusjonen var meget klar. Nr. 1: Grand Canyon. Nr. 2: Great Barrier Reef. Nr. 3: Sørøya på New Zealand.
Jeg har vært alle tre steder, men mens de to førstnevnte er storartede og ensformige, så er er New Zealand allsidig eventyrlig magisk. Min tredje novemberekspedisjon bekreftet dette til fulle. Mer detaljert om dette ettherhvert.
Men først må jeg dele sorgen jeg reiste hjem med denne gangen. Er det to byer i verden som jeg adopterte på flekken, så er det sandelig San Francisco og Christchurch. Begge har enestående sympatisk befolkning, og begge har har hatt jordskjelv midt i sentrum.
Min første ekspedisjon til NZ var i 2008. Jeg bodde på herskapelige Heritage Hotell midt i sentrum, 50 meter fra katedralen. Jeg deltok sogar med fynd og klem i gudstjeneste (!) og fikk et forhold til Christchurch, katedral og mennesker. Samme oppskrift hadde jeg i 2010. Men denne gang var to kvartaler bak katedralen avsperret grunnet det lettere jordskjelv i september året før. Sprekkene i bakken var tydelige.
Men dette var jo ingenting mot skjelvet midt i sentrum dette år. I løpet av 25 sekunder ble rundt 150 mennesker drept og hele sentrum lagt øde. Dette leste jeg jo om i aviser og hørte og så det på TV. Men ettersom det er på andre siden av kloden får folk flest bare et teorietisk forhold til dette. Jeg skal prøve etter fattig evne , og kortfattet, å formidle hva jeg opplevde sist søndag.
Først for å sette katastofen i perspektiv. 8000 - åttetusen- hus må rives! Det er mer enn samtlige våningshus i hele regionen Dalane. Tenk tanken på at hele Dalanes befolkning måtte forlate sine hus i hu og hast uten å vite hva det nærmest år ville bringe. Alle sto bokstavelig talt på gaten. ribbet for alt!
Sist søndag var først gang på 9 måneder at publikum fikk spasere inn i en avgjerdet korridor mot katedralen- the Cathedral Square! Jeg gråt inni meg da jeg sto og studerte den ødelagte katedralen 50 meter fra meg. Med dette var bare opptakten.
Det var også satt opp busstur som i ca 5 km/t kjørte rundt i det øvrige avgjerdete sentrum. Turen varte ca 50 min. For å prøve å skape et billede inne i hodet på mine blogglesere hva angår omfanget av katrastofen så tenk dere Oslo sentrum fra Sentralbanestasjonen til Frognerparken og like langt på tvers. Alle butikker og alle hoteller delvis ødelagt og helt forlatt! Ikke et menneske å se, bortsett fra de autoriserte rivningsmannskapene. De var igang med å demontere hoteller på opptil 28 etasjer!
Tenk på de titusener som mistet sitt levebrød i løpet av disse 25 sekunder! Jeg skal ikke terpe mer på dette i denne omgang! Derfor må jeg ha forståelse for at min sjel strigråter for Christchurch og den sympatiske befolkning som befinner seg der. Mye av våre daglige plager blir jo bare peanuts i sammenlikning!
