Da jeg i morges hadde min sedvanlige luksus-opplevelses morgentur ( Nyeveien- Elverhøy- Kjerjaneset- Ytre Fjell- park) i småregnet med min uunværlige Anna Lovinda og like uunværlige vindtette og tåler-mye-regn Kakaduskjorte , passerte jeg Folkets Hus og danseminnene strømmet på "så eg knapt kunne anda".
Året er 1961 og jeg er 17 år og rundt 165 cm høy. ( Jeg vokste rundt et dusin cm siden, men har nå krympet litt).
Jeg skulle på dans for aller første gang. Antrekket, som det sømmet seg den tiden, var blankpussede sko, hvit skjorte, slips, pluss jakke og pressede bukser.
Jeg hadde på forhånd trenet swing og tango sammen med en fjern slektning som påsto at jeg hadde god danserytme. Hun lovet å danse de første danser med meg i denne "syndens bule".
Jeg entret lokalet som var fint opplyst, og orkesteret var Billys Combo fra Flekkefjord som skulle vise seg å ha et helt magisk drag på den intense swingmelodi Red River Valley. De hadde forøvrig godt drag på alt de spilte den kvelden.
Helt bak i salen hvor taket var senket sto en gjeng øybuer i gabardinfrakker og hadde utsyn over de dansende uten selv danse en eneste dans. Ingen av dem hadde knapt danset et eneste steg i hele deres liv.
Første del av dansen med min fjerne slektning før pausen gikk over all forventning. Dette var en helt ny verden. Så takket min slektning av for følget og sa, idet hun forlot lokalet, "at nå må du klare deg selv".
Det ble pause og alle av hunkjønn satte seg på stolene for å hvile ut til neste omgang. De var like elegant kledd som herrene, og damer i bukser var den gang like sjelden som en sort utgave av menneskerasen.
På den ene langbenken satt den høyeste (rundt 180) og mest elegante jente i hele salen. Jeg hadde observert at hun var i besittelse av en ekstraordinær danserytme. Så da orkesteret etter pausen dro i gang med Red ReverValley , motet jeg meg opp, gikk rett over gulvet i alles åsyn og presterte mitt dypeste bukk rett foran den høye skjønnhet.
" Gå og dans med noen som er like små som deg selv! Jeg danser ikke med guttunger!" Stemmen var skingrende (sto ikke i stil med damen) og bar over hele lokalet .
Katastrofen var et faktum. Med rødglødende kinn sprang jeg ut av lokalet og stoppet ikke før jeg var godt innenfor dørene hjemme.
Akk ja, det eneste konstruktive med katastrofen var at jeg ble viktige illusjoner fattigere. Og begynte å spise ekstraordinære porsjoner havregraut! Det hjalp tydeligvis.
