I Dagens Næringsliv av i går leser jeg bl.a.: Alt for mye av journalistikken lages på samme vis som for 20, 30 og 50 år siden." Og så videre: VG er blandt de mediehusene som har skjønt at samspill mellom leserne og seerne er helt nødvendig for å overleve."
Det samme gjelder butikkene i gamle bysentra. Dette har jeg terpet på før. Kundene må aktivt involveres. Det fikk jeg et slående bevis på sist fredag kveld. Jeg har mine konsentrerte åpningstider (1100 til 1600 vinterstid) og er ikke medlem av Sentrumsforeningen Der har jeg ingenting å gjøre ettersom det på butikkdøren står med STORE bokstaver: Rogalands Severdighet nr. 16. Og så med mindre skrift: 16 meter fra Egersund Kino. Passe humoristisk.
Spesielle omstendigheter gjorde at jeg fikk besøk av 4 ektepar fra Nord-Jæren kl. 18.30 denne fredag Den ene herremannen skulle ha en hatt. Gjengen var i festhumør (skulle på revy senere). Showet varte helt fram til kl. 2000 bak lukkede butikkdører. Mine roller var å opptre vekselvis som tilrettelegger, myndig dirigent, hovmester og seriøs fagmann. Gjestene selv sto for kalasunderholdning der de etter tur og meget aktivt vekslet mellom rollene som hattejury og mannequiner. Og den magiske åtteseters-dinglebenk var helt avgjørende for den sosiale setting! Det endte opp med at fem av den humørsmittende gjengen vandret ut av Saloon Kakadu med hatter på hodet (alle forskjellige modeller), overmåte godt fornøyd med tingenes tilstand. De sa de hadde fått et minne for livet og ville aldri glemme da de opptrådte som mannequiner. Jeg for min del hadde fått et glimt av framtiden. Og den er at de som driver med ekstrem nisje kan ha slike happeninger utenom åpningstiden en gang imellom. Salg og kjøp er ikke det vesenlige, men selve opplevelsen. Og langtidseffekten er ubetalelig reklame ved hjelp av munn til munn metoden. Og den er effektiv!
Den påfølgende lørdag ble det solgt 3 hatter (tre forskjellige herrer) uten minste behov for show. Hver især av herrene visste hva de skulle ha, så det gikk fort og effektivt. Den fjerde hatt som ble solgt hadde litt show rundt seg. Mor/far/sønn/svigerdatter kom inn. Mor hadde tidligere virket i butikk som bl.a. hadde solgt damehatter! Sønn skulle få hatt av mor. Jeg plasserte juryen på dinglebenken, sønnen på catwalken og fant fram de modeller jeg mente valget burde stå om- og trakk meg diskret tilbake. Resten ordnet seg selv. Alle fire var strålende fornøyd med valget. Jeg er nå blitt så dreven etter 7 års erfaring med hatter at jeg øyeblikkelig så hva som var riktig hatt. Men- tro det eller ei- jeg klarer faktisk å stoppe min nesten konstante talestrøm når det er psykologisk riktig. Spesielt når jeg har kontakt med hatteeksperter! Og denne mor var virkelig ekspert på hatter!
Verdens største utvalg av australske hatter finner du i Sydney. Men 99 % (minst!) kunne jeg ikke solgt hos meg. De er (for meg) rett og slett for "harry". Det er da jeg får bekreftet at Bill (min produsent) er et geni når det gjelder forståelse for virkelig "style".
Til opplysning- de16 dagene jeg var i Sydney (4 millioner innbyggere) kunne jeg telle på én hånd hvor mange personer jeg møtte som gikk med hatt. Tenke seg til at i min barndom gikk alle menn i den vestlige sivilisasjon med hatt. Og nå er alle gammeldagse hattebutikker blitt historie......
