Hvis jeg i bloggende øyeblikk ble spurt om hvilke to øyeblikk i mitt liv til nå som var de som ga meg mest ubeskrivelig indre ro, så er svaret enkelt. Det ene var da de skulle rulle meg inn på hjerte-operasjonsbordet på Haukeland i Bergen, og - det andre var da jeg sto på scenen i byteltet i Egersund under Oktoberfestivalen og skulle holde åpningstalen med 1300 mennesker i salen,
Et fremtredende medlem av Egersund Mandsangforening var nettopp innom og fortalte meg" at gjennom alle de tjue Oktoberfestivaler Mandsangerne hadde opptrådt, var det ingen åpningstalere som hadde fått en slik respons og oppmerksomhet gjennom hele talen." Takker og bukker!!
Jeg var så voldsomt fokusert på"manuskriptet i hodet" at jeg i ettertid er meg kun bevisst to øyeblikk vedrørende publikums respons i forbindelse med "talen" (rundt 3-4 minutter). Det første er den voldsomme applausen da jeg ble annonsert av "Oktoberfest-fader" Harald , og det andre er da det var nesten helt stille mens jeg sa følgende: " Det fotball og Oktoberfest har til felles, er at begge dreier seg om følelser og samhørighet. Det er noe de "sure" og de "finkulturellt fisefine" aldri vil forstå!"
Jeg var personlig ikke helt fornøyd med min egen opptreden; jeg savnet mitt sedvanlige "trøkk". Men- deltakerne og arrangørene så det tydeligvis annerledes- og da så!
Deretter var for meg Oktoberfesten en-for-livet-minneverdig opplevelse. Jeg hadde ekteparet Berentsen som meget sympatiske og stimulerende "langbord-kompiser". Å sammenlikne pietistiske Egersund for femti år siden med den voldsomme livsgleden som utfoldet seg denne lørdag i byteltet, lar seg ikke gjøre. Det blir som å sammenlikne ei grå lus med den mest farveglade sommerfugl. Det er to forskjellige stjernesystemer!
At dette underet kunne skje skyldes først og fremst at det moderne, reisevante og opplyste samfunn har fått fram en liberal befolkning Egersund (og Rogaland) som gjør Oktoberfestivalen mulig. Og- som jeg humoristisk sa under min "tale", var det i tillegg tre andre helt avgjørende faktorer.
Den første faktor er at Oktoberfesten måtte ha en stødig og framsynt far. Og det er selvsagt Harald Berentsen. Den andre faktor er at Oktoberfesten måtte ha ei fruktbar og kulturell mor. Og det er selvsagt det enestående kulturfenomen ved navn Egersund Mandsangere.
Den tredje faktor er en viktig fødselshjelper. Og det er like selvsagt Egersund Musikkkorps- strålende dirigert av jordmor Axel Seglem.
Jeg vil også nevne at jeg fastslo , at mens Djevelen trives best blandt sure folk, så var derimot Herren hjertelig tilstede sammen med mer enn tusen veldig humørfyllte " sanne troende", som sannelig var troende til litt av hvert!!
Det var i det hele et utrolig kulturelt trøkk under hele arrangementet, med Egersund Mandsangere som det allsidige lokomotivet. Den unge mann fra Standgaten som opptrådte som Johnny Cash imponerte voldsomt. Det var allsang, det var dans på benkene, det var lange rekker av glade festdeltakere som danset rundt bordene, det var gode pølser, det var godt øl ,det var en stemning som noen og enhver kan ønske seg når livet butter imot. Dette skulle vært på blå resept.
Hvorfor dette magiske i Egersund! Herren hadde bestemt seg! Så kan Fanden ha det så godt!!
