Jeg er født i nyastova på selveste Bjerkreim gard som har gitt bygda navn. Da bestemor og bestefar ga garden over til onkel Knut , flyttet de inn i et lite hus på andre siden av garden. For å spe på den stakkarslige alderstrygden, hadde de høns i et stort hønsehus og solgte egg.
Familien min var regelmessig i Bjerkreim, og for hvert besøk ble jeg mer og mer nysgjerrig på hvor mange høns det var i hønseflokken. Og hvordan i all verden skulle jeg finne ut av det? Dette grublet jeg mer og mer over og og måtte bare finne ut av det. Jeg brukte den bomsikre oppskriften: Grundig analyse, konklusjon og så handling.
I forrommet til hønsehuset var det to svære metalltønner, type med bilringer. Der var lagret kornet som var føden for hønsene. Når lageret var nesten tomt kom det ny forsyning m/lastebil på mandager.
På nabogarden var det et brødrepar som jeg innviet i den utspekulerte planen. De skulle være mine medhjelpere. Og som takk for deltakelsen skulle de få sukker og sjokolade. Og planen var som følger: En søndag når alle voksne på gardene var i kirken, og begge tønnene var nesten tomme for korn, skulle vi slå til. Og det gjorde vi til gangs med aldeles katastrofalt utfall.
Da kysten var klar gikk vi inn gjennom nettingdøren til hønsegården og jaget alle hønsene gjennom luken inn i hønsehuset. Lillebror sprang inn og skalket luken med sitt legeme. Jeg stilte meg opp ved den første tomme tønne og beordret storebror til å fange høns og levere til meg som skulle stå for tellingen. Storebror hadde lange bein og gjorde en effektiv jogg. Han leverte høne på flaksende høne, og jeg talte hønene ettersom jeg stappet dem ettertrykkelig ned i den første tønne. Da denne ble full (!), la vi på et lokk med to steiner oppå. (Steinene hadde jeg hentet dagen før). Og er det et øyeblikk jeg husker krystallklart til mitt siste øyeblikk på kloden, så er det dette. I den første tønna var det et lite hull i siden helt i bunnen, og ut stakk en gul livløs fot fra en av de hvite italienerne(hønserasen). Jeg pirket borti foten og sa til storebror." Hvorfor er høna så stille nå når vi har det så kjekt?" Storebror kikket lenge og vel på den gule foten "Hu e sikkert bara sure!"
Men så- da vi skulle begynne på tønne nr. 2, kom plutselig far til brødrene inn i hønsehuset. Vi hadde brukt lenger tid på "opptellingen" enn beregnet, og han hørte spetakkelet da han kom fra kirken. Akkurat da forsto vi hva slags galematias vi hadde gitt oss ut på. Summa- summarum! 37 døde høner! De ble fraktet i en sekk og dumpet i Bjerkreimselva en etter en og fløt nedover med baken i været på sin siste reis. Det eneste som manglet var at hele Bjerkerims befolkning sto i svarte klær langs bredden og sang i kor Den store hvite flokk vi se!
Men saken fikk et etterspill. Min fader som hadde fraktet bestemor og bestefar til og fra kirke gjorde kort prosess. Jeg fikk valget. Enten å tømme sparebørsene og betale alle døde høns, pluss de overlevende som måtte slaktes ( du kan ikke sette inn ny halv besetning, det blir "borgerkrig". Eller å få så mye ris på blanke baken at jeg ikke kunne sitte på den det neste året! Medhjelperne var "uskyldige". Jeg hadde lokket dem ut "i fordervelsen". Jeg var så feig at jeg "betalte meg ut av situasjonen". Faderen og undertegnede kjørte sporenstrekst til Hans Hafsø på Koldalsveien og fraktet 57 unge høner tilbake til Bjerkreim. Bestefar og bestemor fikk helt ny hønseflokk. Hele familien fikk mange gode hønsemiddager. Og jeg fikk endelig vite hvor mange høns det var i hønsegården! Men det kostet meg dyrt! Men i det lange løp en billig lærepenge. Du er ansvarlig for dine gjerninger!! Det hadde kanskje vært en ide at politikerne også "hadde tellet høns"- og lært av det!
