Når jeg nå ser på det "eksklusive beitet" av åpningstalere på årets oktoberfest i Egersund, slår det meg hvilken ære det var for meg å få åpne Oktoberfesten første lørdag i fjor.
Jeg hadde terpet og terpet et par måneder i forveien for å meddele "noe underholdende vettug" de ca. 7 minutter jeg hadde til rådighet. Jeg hadde i bakhodet legendariske Winston Churchill sin evige oppskrift når det gjaldt taler. " Skal talen vare en halvtime, kan jeg ta det på sparket. Skal den vare rundt 7 minutter, må jeg ha minst to måneder på å forberede meg."
Det jeg bl.a. sa - og som gikk rett hjem- til forsamlingen som var helt taus (!), var at " Djevelen trives best blandt sure folk. Og hvor enn Hans Majestet Fanden befant seg akkurat denne kvelden, så var han iallefall ikke på Oktoberfesten i Egersund. For her var bare blide folk over hele fjøla. Det kunne jeg se selv uten mine lesebriller. Og når de tilstedeværende blir spurt i framtiden hvor de befant seg akkurat denne kvelden, så var det på "åndelig oppbyggelsesmøte" sammen med HERREN (pekefinger opp i lufta) og 1200 "sanne troende", som sannelig var troende til litt av hvert.
Videre fortalte jeg "at da jeg kom hjem fra ølfesten i Munchen i 1974, var jeg sikker på at det "ville gå hundre år" før vi skulle oppleve noe lignede i den gang pietisiske Egersund. Og- nå -40 år senere- er det et faktum! Du tror det ikke før du ser det. Virkeligheten overgår fantasien".
For oss som var oppvokst i "gudelig bakstreverske Egersund" på 1950-tallet, er den "lyse åndelige situasjonen" i dagens Egersund til sammenlikning som å befinne seg i et annet stjernesystem.Vi fikk Vinmonopol i 1987 (så fort går tiden), og senere øl i butikkene. Dommedagspredikantene i KrF ble avslørt som de bakstreverste bløffmakere de vitterlig var. Egersund overlevde og utviklet seg.
Men mer enn noe annet er det Oktoberfesten som har definert det åpne, varme og inkluderende "nye" Egersund. Oktoberfesten er et magisk barn av et meget lykkelig ekteskap som jeg sa i åpningstalen.
Harald Berentsen er den vidsynte, kontante og myndige far.
Kulturfenomenet Egersunds Mandsangere er den kjærlige og kunstnerisk mor.
Og Egersund Musikkorps anført av ustoppelige Axel Seglem er jordmor.
Dette er en vinn-vinn-vinn-vinn situasjonen for hele kommunen. Berentsen Brygghus tjener meget bra, som igjen er grunnlag for solide skatteinntekter for Eigersund.
Hotellet er smikkfullt, og de tilreisende gjester legger igjen mye kroner i byens butikker.
Mandsangerne får en saftig økonomisk innsprøytning som gjør at de kan investere i sitt innkjøpte lokale i Skriveralmenningen, og samtidig ha en spennende årlig utenlandstur for sangerne med livsledsagerskene.
Oktoberfesten er blitt det den er takket være at byens politiske miljø ikke er involvert i det hele tatt. Byteltet er riktignok kommunalt, men Harald Berentsen har demonstrert at det går an å leie inn et eget telt for anledningen. Eigersunds ordfører får den ære å være en av åpningstalerne. Det er det eneste politiske innslag, og det er mer enn nok!
I gamle dager hadde vi sveivetelefon, og ølsalget i Eigersund foregikk fra en nitrist bølgeblikkbunkers i Årstaddalen. Like nitrist som de gammeldagse bedehusene.
Nå har vi Iphone og Oktoberfestival i Egersund. Verden går sannelig fremover!
