Når det gjelder menneskeraser og seksuell legning er jeg personlig uten minste form for rasisme. Hvis det finnes en "gud" som har skapt oss alle, så han også skapt både gule, brune, svarte, hvite, homoseksuelle, heteroseksuelle, bifile og alt som kan kalles mennesker.
Så hvis eksempelvis enhver hvit heteroseksuell som fordømmer svarte homoseksuelle, oppkaster vedkommende seg jo som dommer over "Guds skaperverk", og driver jo egentlig med ren gudsbespottelse. Og da spesielt hvis vedkommende opphøyer seg selv til en god kristen.
Heldigvis har raserasismen og seksualrasismen stadig trangere kår i den opplyste verden. Men, når det gjelder de homofiles oppførsel i det offentlige rom nå for tiden, er det noe jeg undres på. Tidligere lå de homofile "lavt i terrenget", men nå er det sannelig stikk motsatt! Nå er det om å gjøre "å stå fram" med så mye støy som mulig.
Når det gjelder heteroseksuelles parforhold, er samboerskapet mer og mer foretrukket framfor hele "styret" med vigsel i kirken. Kirkebryllup er jo noe presteskapet i tidligere tider har funnet på. Dette både for å ha kontroll og samtidig rettferdiggjøre sin stilling. Det blir ikke bare færre og færre brullup, stadig flere ser ikke vitsen med å døpe sine barn. Kirkens nakketak forsvinner mer og mer.
Toleransen for homofili er nå gledelig stor i det opplyste norske samfunn. Hvorfor da ikke bare flytte sammen som heteroseksuelle samboere gjør, uten "å gjæra någe nommer uda det" ?
Nå er det tydeligvis om å gjøre om å "onanere sitt homoego" maksimalt offentlig og bruke "frisinnede aviser" som megafon. Og får de ikke gifte seg kirkelig, så skal de markedsføre seg som offer overfor den ganske verden. Er dette nødvendig?
Jeg , som heteroseksuell, forstår godt at mange heteroseksuelle prester nekter å vie homofile. Det disse pr-kåte homoseksuelle ikke forstår, er at for enkelte prester ville dette medført alvorlige samvittighetsproblemer. At enkelte prester handler ut fra sin inderlige overbevisning, er for enkelte superfrigjordte å anse som "fossil adferd modent for museum".
For samboende homofile som er så usikre på forholdet at de må få det bekreftet med kirkebryllup, er det bare å finne seg prester som er villige til å vie dem offentlig. I det frigjordte Norge finnes det nok av dem.
Jeg vil tilføye at da jeg var i Madrid i påsken, har jeg aldri sett så mange homofile par i noen storby, San Francisco inkludert! De gikk arm-i-arm, hånd-i-hånd som den mest naturlige adferd i verden. De var akseptert som en selvfølgelig multiseksuell berikelse av storbyen, helt på linje med de vanlige heteroseksuelle par. Disse homoseksuelle hadde ikke noe behov for offentlig PR. De levde bare ut sin seksualitet i hverdagen på den samme selvfølgelige måte som heteroseksuelle. Jeg tror ikke noen av dem hadde behov for kirkebryllup.
