New Zealand og Norge har begge rundt 5 millioner innbyggere. Nasjonalsporten på New Zealand er en egen form for rugby, og nasjonalheltene er landslaget All Black. Sporten er helt ukjent i Norge, som langrenn er det på de to øyene.Cricket er nasjonalsporten i India med sine over milliarden av innbyggere. Helt ukjent i Norge. Osv., osv. Inderne har ikke minste peil på ski og skøyter.
I lille navlebeskuende Norge har vi fått noen nye darlings, og det er håndballjentene. Siden de hoppet inn på den internasjonale scene under olympiaden i Korea i 1988, har de hatt eget stambord på det beste stedet i den norske folkesjelen.
Problemet for jentene er det voldsomme presset de blir utsatt for av sine landsmenn og landskvinner. Bare gull er godt nok. Sølv er nederlag. Det samme ser vi i den beinharde sykkelsporten. At Alex Kristoff ble nr. to i verdensmesterskapet i Bergen, bare slått med få mm av Peter Sagan, var heller ikke godt nok. For meg er det en av de aller største idrettsprestasjoner av en norsk enkeltutøver de senere år!
At Knut Johannesen (Kuppern) i sin tid uttalte at sølv var nederlag, har vært til stor skade for norsk idrett i alminnelighet. Alle idrettsutøvere burde lære seg Nelson Mandelas kloke ord: "Jeg taper aldri. Enten så vinner jeg, eller så lærer jeg".
Da håndballjentene fikk bryne seg mot Sverige nå i VM, og tapte, visste jeg i mitt indre at det ville bli tap i finalen hvis Frankrike var motstander.
At norske journalister gikk helt bananas etter utklassingen av Russland og Nederland, var ikke mer enn å forvente. Det hørtes ut som det bare var å møte opp og hente gullet i finalen. O hellige enfold!
Hva vi så i finalen var et fransk lag som fra første sekund tok tak i kampen. De sjokkerte Norge fullstendig som aldri fant danserytmen. Keeperne hadde en elendig dag og straffeskytterne det samme. Norge var på hæla fra starten av. At vi ikke tapte med mer enn to mål er egentlig virkelig imponerende.Tenk på det! Det var ikke mer enn to mål som skilte! Hadde vi hatt keepere i vanlig slag og det samme med straffeskytterne, ville Norge vunnet. Og det hadde Norge ikke fortjent denne gang! Spillet var ikke godt nok. Det var lite sammenheng og mye forvirring og panikk.
Tenk hvis Frankrike hadde utklasset Norge med samme sifre som vi slo Russland med! Da hadde sannelig jentene og deres fremragende islandske trener blitt hengt ut til tørk offentlig av pressen og de "selvutnevnte eksperter". Jentene har all grunn til å være tilfreds med sin innsats i dette VM, når vi oppsummerer det hele.
Sett med ikke-sjåvinistiske briller var det godt for håndballsporten at Frankrike vant. Frankrike er et viktig land for håndballen. Og det er ikke av det gode at enkelte land, som Norge, skal dominere så mye de har gjordt de siste årene. Det svekker den internasjonale interessen. Bare se hva som skjedde med skøytesporten. Da Nederland tok over med total dominans, falt interessen for sporten som en stein i Norge hvor skøytesporten nærmest var religion. EM og VM var jo bare utvidede nederlandske nasjonalmesterskap. Vi har sett samme tendens i langrennsporten. Norge dominerer for mye.
Det er et ordspråk som heter: "When the going gets tough, the though gets going". (Når forholdene blir tøffe, aksjonerer de tøffe). Beklager, håndballjenter, denne gang var dere ikke tøffe nok. Men, det går flere tog. Dette er ikke jordens undergang. Og så gleder vi oss over utforgutta og ser fram mot OL:
