Påsken 2001 var jeg på mafiaøya Sicilia. Et av reisemålen var Corleone, selve mafiaens hovedstat. Det var en grå og dyster by. Det er ikke noe som helst spesielt reisemål i seg selv, bortsett fra navnet. Jeg var der en langfredag og havnet i et vanvittig trafikkaos midt i sentrum som har særdeles trange gater beregnet for esel m/rytter. Hvordan jeg klarte å komme meg ut av disse millimeterklaringene til hushjørner og alt for store biler-uten en eneste ripe i lakken - er meg ennå en gåte den dag i dag.
Men var Corleone kjedelig, så var landskapet rundt desto mer en opplevelse. Det var kilometervis med kornåkre og deres harmoniske dans til vinden akkompagnert av fuglesangen står for meg som en overjordisk opplevelse. Det ble danset en sakte vals så elegant at jeg har aldri opplevet noe lignende på et dansegulv. Det som kommer nærmest er isdans på høyeste nivå.
Jeg parkerte bilen og vandret flere kilometer for å oppleve denne menneskapte naturopplevelse. Langs havreåkrene var det en flerstemt symfoni av all verdens innsekter som akkompagnerte sommerfuglene i DERES dans. For meg var det en reise tilbake til barndommens paradis på bondelandet da det fortsatt var et rikt insektliv langs havreåkrene. Nå er dette borte.
Så hver gang jeg hører countrylegenden Gaarth Brooks synge "as I was watching the wheatfilds dancing in the wind" er jeg tilbake på Sicilia. Mye opplevde jeg på Sicilia (kommer senere), men kornåkrenes magiske dans til vindens melodi sitter faststøpt i mitt indre til dagers ende.
