Jeg leste i morges en artikkel i A-magasinet om hva status betyr for de forskjellige utgaver av menneskerasen.
Den åpnet med denne hopp-i-stolen setning: "Forbrukersamfunnet har lært opp folk til å ARBEIDE mer enn de behøver, for å kjøpe tingene de EGENTLIG IKKE TRENGER."
Og artikkelen sluttet med en-like-hopp-høyt-i-stolen-setning:" Fornøyde mennesker er forbrukersamfunnets aller verste fiende!"
Det siste stemmer jo på en prikk. Folk som er fornøyde med det de har, kjøper ikke mer enn det de virkelig trenger. Og hadde alle gjordt det, hadde hele det moderne samfunn gått i oppløsning!
"Tingene tar overhånd. Men det handler jo bare om overflate. Det er noe sårt over det å måtte ha det alle andre har for å motvirke ensomheten. Akkurat dette er viktig å tenke over".
"Kreativitet blir det viktigste statussymbolet fremover, fordi kreativitet er medfødt og kan ikke kjøpes for penger. Kreativitet er det mangel på , og noe alle ikke kan oppnå."
For min egen del vil jeg tilføye at å ha nok tid til å sette seg ned UFORSTYRRET og tenke, reflektere og være kreativ, må være den aller største status-luksus.
En annen - for meg - ypperste statusluksus er å kunne trives og utvikles i eget selskap. Dette betyr ingenlunde at man skal være så forelsket i seg selv at man får dånedimpen når man står foran et speil. Å utvikle seg i eget selskap betyr enkelt og greit at din sjel har utviklende samtaler med seg selv. Det er en mer poetisk beskrivelse av det å tenke.
Og er det noen som virkelig hater tenkende mennesker,så er det religiøse predikanter og vanlige markedsførere. Egentlig er disse to i samme klasse. Og det er regelrette bløffmakere. Den ene prediker et paradis etter det jordiske liv hvis du slutter å tenke selvstendig og gir ham masse kollekt regelmessig. Den andre lover et paradis på jord hvis du kjøper de produkter akkurat han markedsfører.
Akk ja! Jeg må tenke på dikterens visdomsord: " Jo mer jeg betrakter menneskerasen, mer og mer beundrer jeg min hund".
