De lokale sekter, læstadianerne i NordNorge, Amishfolket i USA pluss alle andre sekter som forfekter "den eneste sanne lære" hører selvsagt hjemme på et museum over religiøs villfarelse. Og mens det idag finnes minnesbygninger over Hitlers Holocaust, burde det også finnes minnesbygninger over alle de jordens fordømte innenfor sektene som ble "åndelig" utryddet som barn og tilbrakte resten av sine mistrøstige liv i disse "åndelige" konsentrasjonsleirene som døde sjeler. For meg personlig (vel å merke!) finnes der i prisippet ingen forskjell mellom vokterne i konsentrasjonsleirene og lederne i religiøse sekter. Ingen forskjell overhodet! Vi mangler faktisk forbrytertribunal over selvutvalgte "religiøse" ledere. Jeg, som til de grader har opplevd svineriet på nært hold, hadde i maktposisjon gjordt kort prosess overfor disse spesielle utgaver av menneskerasen.
Så over til Egersund Sentrumsforening. Det denne forening , utfra mine erfaringer, har til felles med sektene, uten minste sammenligning forøvrig, er at den hører hjemme på et museum.
Erfaringen fra min barndoms sekt har gjordt at jeg er totalt avvisende til all form for organisert tenking! På veggen i min lesestue har jeg et tysk ordtak : Når tanker og tro organiseres, dør sjelen sikkert og langsomt. Denne ettertankens plakat burde vært på veggen i hvert eneste hus over den ganske verden.
Det har tydeligvis gått Sentrumsforeningen hus forbi at samfunnsutviklingens moderne mennesker forlanger helt andre typer butikker enn de som fantes på 1950-tallet. Folk hadde ikke bil dengang, og alle bodde overbefolket i små hus i sentrum med gåavstand til butikkene som hadde totalt monopol på varehandelen. Mor var hjemme og gjorde sine innkjøp før kl 1700. Etter den tid var det lukket.
Nå til dags er det varehusene, handelskjedene og internett som gjelder i en sivilisasjon hvor begge jobber, det er to biler i hver familie og folket drukner i underholdningstilbud.
Hvordan takler Sentrumsforeningen denne stadig stigende utfordring? De takler den som strutsen. Hodet ned i sanden og lever på minner som en gang var. Medlemmene, som sektmedlemmene, betaler sin kontingent uten å spørre om hva pengene brukes til. Andre tenker for dem.
Sentrumsforeningen brukte eksempelvis for en tid tilbake penger på et glanset "magasin" hvor førsteutgavens forside var av en slik art at folk fikk hakeslepp. Sjokkerte bedehusfolk spurte meg om det nå skulle bli "gledeshus" i Egersund. Jeg svarte at jeg personlig syntes at dette var "vovet" og spenstig, men at dette tiltak var for meg det beste bevis på at medlemsskap i Egersund Sentrumsforening var penger rett ut av vinduet.
Som jeg ser det (utfra egen erfaring) er sentrumsbutikkenes eneste mulighet til å overleve på sikt at de spesialiser seg maksimalt. Alle drar kunder og besøkende til hverandre. De bør betrakte Rogaland som sitt naturlige hjemmemarked. Og da vil Rogalands befolkning besøke sentrum på samme måte som den idag besøker julebyen.
Meget gledelig for meg er at i kinostrøket har vi nylig fått to spesialbutikker i min ånd. Og det er en meget interessant antikvitetsbutikk ved siden av kinoen og en bunadsbutikk ved siden av reisebyrået. Vi trenger ikke Egersund Sentrumsforening, men vi trenger flere slike spesialbutikker!
