Min fader hadde bestemt at jeg skulle inn på realskolen i Egersund. Det var stikk i strid med offisiell politikk i min barndoms religiøse sekt som praktiserte noe hutle-tutle-greier som gikk under betegnelsen "den eneste rette lære", og som best kunne karaktiseres som organisert sinnsykdom.
En sentral del i denne organiserte sinnsykdom var at man ikke skulle blande seg med" verdens ugudelige børn". Og "verdens ugudelige børn" var alle andre mennesker på jordkloden untatt denne hjernevaskede forhutlede flokk på drøyt 200 sjeler.
Men min fader var et ekstraordinært tilfelle. Han drev både sportsforretning og sjåførskole, og fikk derfor en kontakflate som få andre i hele Dalane. Det hadde gitt ham et vidsyn som ingen andre i den forhutlede sekt var i nærheten av. Så derfor skulle jeg ha utdannelse! Punktum!
Jeg glemmer aldri første dagen på realskolen. Det var i oktober, ettersom presten ikke hadde gitt meg tillatelse til å begynne blandt "de ugudelige" før jeg var konfirmert i "den eneste rette kirke i hele verden". Far måtte også forplikte seg overfor presten at jeg ikke skulle ha religionsundervisning på realskolen og bli utsatt for "falsk lære". Det ble innvilget av rektor på realskolen.
På sekteskolen på Gamleveien var det disiplin! Vi skulle sitte stille på pultene og lære! Hvis vi skulle stille spørsmål til lærerinne Klara , måtte vi rekke fingeren i været. En virkelig grei ordning som hindret støy og forstyrrelser.
Så var det den første dagen på realskolen. Jeg følte jeg var kommet inn i et nytt stjernesystem med spennende nye mennesker. Første timen etterlot meg fullstendig sjokkskadet. Vi hadde time i norsk. Midt i timen reiste klassens moromann (skulle det vise seg) seg rett av pulten og brølte ut i rommet: " Mann overbord!". Jeg turde så vidt kikke opp av pulten og regnet med at vedkommende ville komme i skammekroken for resten av timen, minst!"
Moromannen fulgte opp med : " Kakemann!" Da var jeg helt sikker på at vedkommende ville bli utvist! Men hva skjedde? Læreren lo så tårene trillet!
Akkurat der og da visste jeg at jeg hadde kommet til "de ugudeliges land" for å bli. Jeg stortrivdes fra første øyeblikk. Siden har jeg aldri sett meg tilbake.
