Jeg kom forleden over en fornøyelig historie fra Stavanger rundt 1930 som involverer aldeles storartet selvironi.
Hovedpersonene er "skjønnheten" og borgermesteren. Og, som assistenter, drikke-kompisene til skjønnheten.
Skjønnheten fikk dette oppnavnet ettersom hans åsyn ( i utgangspunktet særdeles lite vakkert) ble mer og mer furet og værbitt gjennom årene med hektoliter øl konsumert. Fortrinnsvis under åpen himmel i all slags vind og vær sammen med kompisene.
En gang ble "skjønnheten" anmeldt for å ha stjålet en flaske brennevin. Da troppet hele kompisgjengen opp på politikammeret med klar beskjed. " Vi har drukket sammen med skjønnheten i mer enn 30 år og kan bevitne at han drikker ikke brennevin, men bare øl!" Solidaritet i praksis.
En dag dukket skjønnheten opp på borgermesterens kontor og ba om audiens! Han sa det var meget viktig. Borgermesteren var skjønnhetens rake motsetning. Utdannet, alltid velkledd ned til minste detalt, korrekt og høytidelig. Selvironi var for borgermesteren et fremmedord.
Under allerstørste tvil, og etter at staben hadde konferert med borgermesteren, ble "skjønnheten" allernådigst innvilget audiens.
"Nå, hva er ærendet, og hva er det som er så meget viktig?" Borgermesteren var overmåte lite komfortabel med situasjonen.
"Jo", sa "skjønnheten" (med lua i hånden), " jeg ønsker kr. 50,- i bidrag til Stavangers forskjønnelse!"
Borgermesteren svarte:" Jeg kan ikke forstå at herren på noensomhelst måte kan forskjønne Stavanger".
"Jo", svarte skjønnheten, " du ser at jeg har tenkt å reise til Egersund og bli der en uke. Og da trenger jeg penger til togbillett og opphold!"
Borgermestersens ansikt ble hvitere enn snø.
"Syntes ikke borgermesteren at det var et godt forslag?"
"NEI! UT! Og det på flyvende flekken!"
"Skjønnheten" kom nok aldri til Egersund. Men hans selvironi står til en sekser! Minst!!
