" Nå er det så mye stakkarslig pjatt på Facebook at jeg har gitt opp hele greia. Nei, takke seg til en samtale ansikt til ansikt!" Min venn var oppgitt. Han hadde ventet så mye mer "dypt og berikende" på dette medium som nå er like nødvendig for "alle" som oksygen er det.
Jeg ba ham slappe av og tenke over "at man skal meget nøye vurdere hva man skal bekymre seg over." For meg personlig er facebook en artig opplevelse som speiler hva "folk flest" er opptatt av. Men det som bekymrer meg, er at hvis du kun skal ha kontakt over nettet med alle dine "venner", så kan du faktisk etterhvert ødelegges som menneske, fordi du mister den sosiale og berikende kompetansen det er å føre en ikke helt kort og berikende samtale ansikt til ansikt.
Og hvis du da i tillegg må ha iphonen "på" og sjekke den fortløpende samtidig som du "samtaler" på "gamlemåten", er du iallefall, for meg, på vei til å bli sosialt utviklingshemmet.
For meg er et kilo direkte kontakt med et medmenneske verdt mer enn et tonn facebook-kontakt. Kan man ha rette balansen mellom dem, så er du der du skal være.
Jeg fortalte min venn at det kanskje er mange, mange der ute som ikke er så heldige som han og jeg. Vi begge snakker daglig med masse interessante mennesker, og får vårt sosiale behov sånn sett mettet. Hva da med de som sitter der alene, er på ingen måte utadvendte og kanskje sliter med så dårlig helse at de har problemer med å komme seg ut av huset? Da må det være bedre med Face-book enn ingen Face-book. "Jooooo", min venn dro på det, "du har faktisk et poeng".
"Og hvis "stakkarslig pjatt" kan glede en enkel og ensom sjel, så skal vel ingen "høyverdig intellektuelle" moralisere over det ?", spurte jeg min venn.
"Oppfattet, oppfattet!", sa min venn og rakte begge armene i været.
Nå er det jo så med alkohol, religion, god mat , internett m.m. at det kan brukes og misbrukes. Og jeg er den aller siste på denne klode som skal oppkaste seg til høyverdig og allvitende moraldommer over hva som er "riktig" på de forskjellige livets områder.
Men- i beste mening- jeg er virkelig bekymret over at den oppvoksende ( og oppvokste) slekt prioriterer ekstremt mye tid på Iphonen fremfor å kommunisere på "gamlemåten", selv overfor sine egne barn! For da har, for meg, selvdyrkingen og egoismen tatt fullstendig overhånd. Og jeg moraliserer ikke, jeg bare konstanterer et sørgelig faktum.
