Når du lever fysisk alene, har du den enorme fordel at du kan ta "store" avgjørelser på sparket, bl. a. "verdens-ekspedisjoner", I går kveld bestemte jeg meg. Påsken 2015 blir det Buenos Aires.
Jeg var der i 2000. Sammen med Sydney, Vancouver og -ikke minst- San Francisco-ble Argentinas hovedstad en av "mine" byer.
Da jeg landet der i 2000 var det "på lykke og fromme". Hotell var ikke bestilt. Jeg ble "shanghaiet" på flyplassen av en "mafiaboss". Han beordret en av sine "undersåtter" til å kjøre meg til sentrum. Sjåføren var rundt 70 og hadde en spesiell kjøreteknikk. Han akselerte opp mot 140 km/t mot bomstasjonenene , for deretter å bråbremse. Heldigvis hadde jeg sikkerhetselen på, ellers hadde jeg forsvunnet ut av frontvinduet som et prosjektil. Så var det hotellet da. Noe verre og mer primitivt har jeg aldri opplevet hva angår hoteller. Men det lå meget sentralt. Nettopp fordi hotellet var av absolutt laveste standard husker jeg det resten av mitt liv. Dette til tross- det er enkelte byer som "fester" seg i sjelen for resten av ditt liv. Buenos Aires er så absolutt en av dem.
En av verden mest berømte kafeer er Tortoni. Har du ikke vært der, har du ikke vært i Buenos Aires. Det ble min stamkafe. For et folkeliv! Spesielt husker jeg en av kelnerne som var superstresset hele tiden. Det var stor underholdning å observere ham småspringende mellom bordene. Å innta frokost på Tortoni er en opplevelse for livet.
Verdens mest berømte kirkegård ligger i det fornemme strøket av storbyen, Recoletta. Her er også Evita Peron begravet. Når jeg tenker på fattigdommen i tidligere Norge, var det jo et kultursjokk å oppleve denne overdådige kirkegården med egne gater og mausoleumer større enn et fordums hus i fattig-Norge. Selv Jesus Kristus ville ikke vært "fin" nok til å få plass her. Heller ikke Evitas ektemann, diktator Juan Peron!
Det er to klasser av folk i Argentina. Den ene er de som bor i Buenos Aires. De kaller seg selv "portenos" og har en helt egen spansk dialekt som resten av argentinerne ikke forstår. De føler seg himmelhøyt hevet over resten av argentinerne. (Så langt mine opplysninger). Og jeg kan forstå dette fullt ut. Sandelig var der arroganse i storbyen, men det skriver jeg på kontoen for ekstra opplevelsesdimensjon.
Hvis jeg nå får gjennomført ekspedisjonen, så har jeg iallefall et bestemt reisemål utenom storbyen. Og det er den eldste europeiske bebyggelsen i Sør-Amerika - byen Colonia i Uruguay på den andre siden av La Plata bukten. Der satt jeg nesten en hel dag under et enormt tre og drakk svære mengder med svart og velsmakende øl. I Norge drikker jeg ikke øl, jeg holder meg til rødvinen. Det er den dagen i mitt liv hvor jeg var til de grader tilstede i eget liv. Jeg glemmer ikke den dagen i evigheters evighet. Magisk var bare fornavnet. Papegøyene som flakser rundt i det enorme treet, den svale skyggen under treet, den fenomenale maten fra restauranten, det intense ølet, og i det hele tatt.
Den tyske slagerkonge Bernhard Brink har et sats i en av sine slagere som går som sånn "Haben wir nur unseren Lebens vorbei gelebt?" Oversatt blir det noe som sånn " Har vi bare levd på siden av våre liv?
Et kanonspørsmål for noen og enhver. Men den dagen i Colonia, Uruguay- den dagen var jeg så til de grader tilstede i mitt eget liv!! Om jeg klarer å gjenoppleve denne magiske dag vil den nærmeste framtid vise. Man skal en del utfordinger i livet et godt stykke utenfor komfortsonen!
