En av mine aller nærmeste venner har oppfordret meg til å skrive bok. Det har jeg blitt oppfordret av flere gjennom årene. Sjansen for det er minimal, men jeg vil lufte ideen på facebook.
Nå har jeg manøvrert meg ut av den vannvittige sportsbransjen. Det er dobbelt så mange sportsforretninger i Norge enn det vi trenger. Og "alle" taper penger i søkk og kav, bortsett fra XXL. XXL revolusjoner bransjen nå med en kraft og trøkk som etterlater "gammeldagse sportshandlere" sterkt sjokkskadet og økonomisk desperate.
Som åndsprek pensjonist har jeg nå min særdeles spesialiserte australforretning som interessant og utfordrende hobby. Den skal først og fremst være et instrument for å holde meg sosialt oppdatert hele tiden i møte med stadig nye og interessante medmennesker. Og rollene mine skal være historieforteller, tilrettelegger og underholdningsartist. Salgsvirksomheten må produktene selv ta seg av. Og det klarer de så til de grader!
Og ettersom jeg har overskudd av tid og energi lurer jeg faktisk på om jeg skal som hobby nr. 2 skrive en kriminalroman men en setting som aldri er gjordt før noe sted i verden.
Åpningsscenen er to myrdede, uniformerte politimenn ved siden av en lasermåler en sommerdag i 2014.
Neste scene er en sauegjeter på fire år som jager flokken på 48 sauer ned fra heia mot sauefjøset i 1948.
Så skal jeg hoppe fram og tilbake i tid hvor vi følger utviklingen av en massemorder som ingen klarer å avsløre ettersom hans helt spesielle bakgrunn har produsert et tankesett han er helt alene om i verden. Og han ser det som sin plikt å myrde alle disse utvalgte individene.
Hvert eneste mord klarer han overfor seg selv å rettferdiggjøre. Og leserne skal få grundig forklaring for motivet for hvert eneste mord.
Morderen er intilligent, humørfyllt og den aller siste noen kommer til å tenke på i forbindelsene med henrettelsene av lokalpolitikere, sektpredikanter og andre "samfunnsstøtter". Og leseren skal etterhvert oppdage at det er samfunnet selv som har produsert morderen.
Mens jeg blogger dette kom det inn tre meget attraktive damer. Det viste seg at de var på kurs på hotellet.
De ble plassert på den etterhvert legendariske åtteseters dinglebenken mens jeg kjørte showet og de fotograferte. De forlot lokalet med strålende øyne og takket for opplevelsen. Den ene av dem omfavntet meg kraftig (jeg hadde ikke det minste i mot det) og utbrøt : "You made my day".
Og mens de var på vei ut av Saloon Kakadu , kom det inn en mann fra Sandnes. Han hadde kjørt ens ærende fra Sandnes for å kjøpe Kakadu skjorte nr. 3. De finnes ikke i noen annen butikk på kloden!
Og det er disse to søylene jeg skal bygge på i årene som kommer. Den storslåtte sosiale og minneverdige happeningen rundt Dinglebenken er den viktigste søylen. Søyle nr. 2 er kvaliteten når det gjelder Kakadu. Og hobbyen min er å gjøre begge til legender i årene som kommer.
Men så var det dette med krimromanen da. Hva synes mine mer enn 800 venner om akkurat den ideen?
